Barn og sorg, – en del av livet!

Sitter på runsa og dingler med beina. Sommeren har akkurat satt seg.  7- åringen har stor fart, og lurer på hvor langt han kommer hvis han hopper. Istedenfor bremser han farten og kikker på meg. Mamma? Hvor lenge var Bestefar syk før han døde?  2 ½ år siden er det nå, 7 åringen var 5, han ble 5. Det var bursdagen hans. I det han spør kjennes det som om jeg er tilbake akkurat der. Akkurat da, i det aller vanskeligste.  Spørsmålene kommer ikke like ofte lenger, men de kommer like plutselig.

Samtalen fortsetter der vi sitter på runsa. Hvorfor kan noen dø så fort, mamma? Selv om de ikke blir påkjørt av en bil en gang? Men mamma, var du der? Hvordan kunne dere vite at han døde? Fordi hjertet sluttet å slå, svarte jeg. Men hvordan kunne dere vite det, spør han ettertenksomt. Fordi da ble alt stille, svarer jeg, mens jeg inni meg kjenner lyden av monitorens høye pip sende frysninger gjennom ryggmargen. Jeg svarer etter beste evne, prøver å være tilstede hos 7- åringen som krever å få vite alt. Det gjør fremdeles litt vondt å svare.  Samtidig er det godt å kjenne at det fremdeles er viktig å snakke om for de små. Og plutselig syns han at grasset har blitt grønnere siden i går, og vi burde male lekehytta også når vi skal male huset. Samtalen om døden er over. For denne gang.  Samtalene starter og stopper akkurat like plutselig som de har gjort hele tiden.      

Dette er bare den siste av mange samtaler om Bestefar og om døden. Det er ikke alltid like lett å møte barns vitebegjærlige spørsmål. Men barn fortjener også å få vite, i sitt eget tempo. For de små her i huset har det også vært i hvert sitt helt forskjellige tempo, med de utfordringer det gir. Når den ene absolutt vil snakke og den andre absolutt ikke vil snakke. Begge to hadde et nært forhold til bestefaren sin og de beskriver han slik: Bestefar var en som kunne hente oss i barnehagen, gå i dyreparken med oss og passe oss når vi var syke. Han var den morsomste i hele familien, og ingen leste så mange bøker for oss som han, forteller eldstemann.

Det er beskrevet flere gode råd om hvordan man kan snakke om døden med barna.  Men det er jammen ikke så lett likevel. I alderen mellom 5- 8 vil det også være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, noe som gjør det enda vanskeligere å forklare og å forstå, i kombinasjon med at jeg selv ikke helt forstår.  Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive ned noe om disse årene etterpå og hvordan de to guttene reagerte på hver sin måte. Først og fremst for min egen del, samtidig som det er erfaringer jeg tenker kan være nyttige å dele.

Eldstemann som da var snart 7 år, reagerte med å ikke ville snakke om bestefar. Hvis vi andre snakket om han, ble han stille, eller gikk vekk fra oss.  Deretter sa han at nå måtte vi snakke om noe annet, noe som var hyggelig å snakke om. Isteden leter han etter noen som kan gjøre det samme som bestefar gjorde, han lurer på hvem som nå skal gå på tur med bare han i dyreparken. Hvem andre som vil sitte og se på at han klatrer i Stormberget en hel dag, og spør om hvordan vi skal gjøre det hvis han blir syk og vi ikke kan være hjemme fra jobb. Når noen i familien er ekstra morsomme, kommenterer han at nå er det nok de som har blitt de morsomste.

Når vi var på besøk hos bestemor blir han alltid sint. Han springer og springer og vil helst leke ute, eller ha med sykkelen sin. Som regel starter det allerede i bilen på vei til bestemor, noe som gjør at den korte bilturen på 30 minutter blir slitsom for alle sammen. En gang vi er på vei, og alt går galt, spør jeg hva det er: Han sier at han ikke vet hva han skal gjøre hos bestemor når ikke bestefar er der lenger.

Oppførselen varte helt til han på eget initiativ fant på å spørre om han kunne være hos bestemor noen dager i vinterferien et år etterpå. Nå har han sine faste vinterferiedager hos bestemor, og når det blir jul er det han som vil være hos bestemor noen dager før julaften for å hjelpe bestemor å pynte og lage jul i huset sitt. For hun kan jo ikke være aleine, når det skal være koselig.

En sommerdag et og et halvt år etterpå spør han plutselig hvorfor bestefar egentlig døde. Hva var det som skjedde? Når han får vite at jeg var hos bestefaren på sykehuset mens han var våken og kunne snakke, ville han vite alt om hva som ble sagt og om bestefar var redd for å dø. Han smiler og ler og gråter omhverandre mens vi snakker. Nå var han plutselig klar for å få vite. Senere spør han ikke mer om hva som skjedde når han døde, men plutselig begynner han å snakke om bestefar igjen. En dag han kommer hjem fra skolen og er superfornøyd sier han: Det var dumt bestefar ikke fikk med seg telefonen sin da han døde, da kunne jeg ringt til han og fortalt alt!

Minsten som da var 5 år han ville snakke om bestefar hele tida. Han lurte på alt som var mulig å lure på omkring døden, og vi hadde mange samtaler om hvordan bestefar ser ut, og om han hadde kjent han igjen. Han snakket om bestefar når vi spiste, når vi gikk på tur og når han skulle legge seg. Og i bilen. Alltid i bilen på vei til og fra barnehagen. Også de voksne i barnehagen fikk flere samtaler med han. Han ble redd for å være aleine og for å bli syk, og når han ble syk var han redd for at han skulle dø. Men likevel var han stort sett glad og fornøyd i hverdagen, redselen og spørsmålene kom i små glimt. Hvorsomhelst og nårsomhelst. Han kunne bli helt stille og redd på butikken, eller på tur i skogen, eller hjemme, når han hadde fått trøst og snakket seg ferdig var det plutselig over igjen.

På vei hjem fra Stavanger i bil fortalte han plutselig at han aldri ville ha bursdag mer. Bestefaren døde på bursdagen hans, og han sa at han var redd for at hvis han skulle ha en ny bursdag ville noen andre dø eller han selv. Nesten hver natt våknet han og kom i senga vår, og i det han slo øynene opp snakket han om døden.

6-årsbursdagen ble feiret med ekte discobursdag og de aller fleste ønsker blir oppfylt. Etter den dagen blir livet bedre. Han kommer ikke i senga hver natt lenger, og spørsmålene kommer mye sjeldnere. Etter hvert kan han også være alene oppe, mens vi er nede i 1. etasje. Noe han ikke kunne tidligere.

Han er nok likevel fremdeles grubleren av de to, men spørsmålene og samtalene nå handler mer om undring enn om redsel.

På kirkegården oppfører de seg helt forskjellig. En gang vi plukket hvitveis for å legge på graven ville den største gi de til bestemor “ for hun var jo levende”, mens den minste la sine hvitveis på bestefar sin grav. Eldstemann er mest opptatt av at vi fordeler blomstene rettferdig mellom bestefar sin grav og den gamle graven til oldeforeldrene hans som han aldri har sett. Når han er med vanner han og steller deres grav, for han syns vi bruker altfor lite tid der. I begynnelsen så vi også den samme uroen hos han når vi var på kirkegården, som den han hadde når han var hos bestemor. Den minste av de to vil være foran bestefarens grav og gjøre den fin.

På ferieturen vår i fjor sommer gikk vi forbi en liten lyskirke på vei til bakeren. Der tente vi lys for bestefar, men også for resten av familien, og lillesøster som ikke var født enda. En dag vi gikk forbi sa eldstemann: Jeg vil sende kort til bestefar!

Det er ikke lett å vite at man gjør rett, men man kan vite at man har gjort sitt beste. Det har blitt mye smil, latter og tårer samtidig. Vi savner fortsatt, men er på vei videre …

Smil og barnesanger eller omvendt

Det er deilig med barnesanger. De bare daler ned i hodet når ungen gir barnesangsignalet, og gir deg respons med smil, større smil og smil med lyd. Jo flere sanger, jo mere smil. Skulle tro babyen visste om teorier om belønning sånn helt fra fødselen av.  Det finnes et utall av dem, og hvor de lagres i alle de årene de ikke er i bruk, er en gåte for meg. De må jo ta opp forholdsmessig mye plass, med tekst og melodi og det hele, der de bor i min enkle hjerne.

Det rare er at det gjerne ikke bare tekst og melodi som dukker opp, men også et helt sett med minner rundt hver enkelt sang. Plutselig er jeg 4 år og synger Ola Diger for full hals, fra en avlang, utslitt bok, med tapet på kanten og rød syltetøy flekk midt i teksten.  På et mystisk vis henger Ola Diger sammen med Kaptein Sortebill i femtenhundreogfjorten.  En ekte lofottorsk jeg er blir feidet over i har du hørt historien om de tre små fisk, bob bob dædidædi bob bob suu. Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte alle fisker? Blubb blubb, blubb (eller hva nå fiskene sier) kan du si meg hvem det er?

Vi flakser og flyr gjennom eventyr, vi plukker blåbær til lillebror i et lite mjølkespann, vi gleder oss over bjørnen som enda sover, og reven som sovna når Klatremus sang nattasang for han. Og jammenmeg dukker ikke Åkken Bom fram på månen med øsa si, og knekkebrødvesten eller hva det nå var. I det kua med flettene sin kalv begynner å kjøre moped, lurer gutta i sofaen på hvorfor de ikke har fått høre den sangen, noe de selvfølgelig har fått. Men de har kanskje glemt den, – midlertidig.

Så da ror vi over kattegat med dobbeltvugg flere ganger om dagen, og katter som klatrer opp og ned av bordet. Virre virre vapp, du slapp!  Og lillesnuppa er ikke så nøye på om mammaen husker teksten, og husker vi ikke akkurat så dikter vi bare videre på det første som dumper ned i hodet. Solstrålen stråler akkurat like mye av en bæsj som har tre kanter, som av hatter. I mangel av Ole Brumm bamse har Ole Brumms spisevise blitt omdøpt til Nasse Nøffs grisevise til henrykte latterbrøl fra småtrolla i sofaen. Mens prinsessa smiler både med og uten lyd, på innover og utover pust,  i lykkelig uvitenhet.  

Tilfeldigheter og uheldige omstendigheter

Litt grubletanker om noen av livets mysterier med ydmykhet. Hvorfor er det sånn?

Hvor mange ganger har du ikke sagt “ det var jammen nære på”?

 Jeg husker fremdeles min første nesten- opplevelse i trafikken, hvor en bil kom i mot meg i mitt felt, og jeg på mirakuløst vis klarte å unngå bilen, og den eneste fysiske skaden som ble var en skrape på speilet mot autovernet og en skrape på det andre speilet, mot den andre bilen. Jeg husker hvor skjelven jeg var etterpå, – det som for meg akkurat da kjentes som et møte med nesten-døden.

Flaks, sa noen, englevakt sa andre.

Det er lett å finne eksempler i trafikken, personer som forteller om at de nesten-sovnet, nesten-kræsjet med bil, nesten- ble påkjørt. I arbeidslivet kan man finne flere av de samme nesten opplevlesene, han som nesten-falt ned, eller han som falt ned, – men bare nesten- traff en stein. Det ble nesten- brann, eller noen brant- nesten inne. Noen forteller at de ble nesten- avhengig eller tok en nesten-overdose.

 Jeg har møtt mange som ikke fikk forstavelsen “nesten” til ulykken. Forskerne undersøker hvem det er som er på “feil” side av tilfeldighetene, og selv om de kanskje finner ut at det er overvekt av menn, og at de som forulykkes har de eller de egenskapene, den eller den bakgrunnen. Så er det likevel mange x`er og y`er igjen som vi ikke kan forklare. Tilfeldigheter. Uforutsigbart. Alle personer i de overrepresenterte kategorier skader seg jo heller ikke. Og det er jo fortsatt en stor andel menn igjen her på jorda. Så hvorfor er det deg, og ikke meg? Eller når er det meg eller deg?

Når tilfeldighetene er i sitt gretne hjørne, og alle uheldige omstendigheter er tilstede på samme tid er det kort avstand mellom det man trodde man skulle gjort, og det man gjør, -kort mellom rett og galt. Kort tid til å forutse, og kort tid til å tenke. Hvem kunne ikke gjort det samme?

I en forfølgelse av tilfeldighetstanken har valg og tilfeldigheter underveis vært med på å forme meg til meg. Hvis omstendighetene, tilfeldighetene og valgene hadde sett annerledes ut kunne jeg kanskje vært en helt annen meg? Hvordan hadde da livet mitt sett ut? Vi er jo bare små mennesker på jorda.

Vær venner med tilfeldighetene dine og send noen ekstra ønsker om God Jul til de som ikke har hatt tilfeldighetene på sin side, det finnes kjipere sted å feire jul enn hjemme i en peisvarm stue med familien!

Med all mulig ydmykhet og takknemlighet for at fortsatt jeg er meg.

 Og så krysser jeg fingrene for deg noen dager til…

Drømmer om Symi

 

Det er vinter i Norge. Kaldt! Vakkert med snø på trærne, julestemning, frostrøyk og blåtime. Likevel så drømmer jeg meg til varmere strøk, til sommer, til krystallklar sjø, kritthvite steiner, lange trapper, bakeren midt i gata, tur med badebåtene, geiter, yoghurt med honning, til lukten av gresk mat i gatene, til trappegata og utsikten som ble bedre og bedre jo høyere opp du kom, til gåturene i fjellandskapet ved sjøen, lukta av tørre urter blant steinene og firfisler som springer over stien, til pastellfargede hus oppover fjellsida.

Jeg drømmer meg helt til Symi, der jeg en gang har vært og en gang skal tilbake til.

Vi var der før vi fikk barn. Og jeg tenker at det er en øy jeg skal tilbake til uten barn, eller iallfall med litt store barn. Ikke det at det ville være noen umulighet å reise dit med barn, det var flere som gjorde det. Ungene ville sikkert ha elsket de små badebåtene, og å sitte og spise middag rett i havna. Men likevel hvis jeg virkelig skulle nytt Symi en gang til så skulle det være uten småbarn.

Symi er helt annerledes enn de andre greske øyene, med sine pastellfargede hus er byen erklært verneverdig. Symi by eller Yialos ligger nede ved havna mens Chori, ligger på toppen av fjellskrenten, Disse to er forbundet med en 1 km lang trapp som er hovedgaten. Her kan du møte et esel, sette deg ned på en kafè og nyte utsikten, og så kan du sette deg på neste kafè i neste trappeavsats, mens utsikten blir bedre og bedre. Den trappa, med kafèen, solnedgangen, utsikten og en kald Mythos, – et godt sted for nytelse!

Du kommer langt med beina på Symi. Bare ta med gode sko! Hvis du bor i Chori kan du gå ned til havna på den ene siden og du kan gå ned til Pedi på den andre siden. I havna går badebåtene ut til strendene som ligger rundt øya. Pedi er en liten landsby eller ansamling av hus med en liten strand, herfra vil du enkelt kunne følge stier som går videre til finere strender. Turene er varme, men vakre. Du følger bare enkelt i firfislenes fotspor, og nyter duften av timian, mens det krystallklare vannet ligger få meter unna, og lover forfriskning når du kommer fram.

Ikke alle strendene på Symi har strandrestaurant eller parasollutleie, men de har geiter!! En av de aller vakreste strendene med kritthvite rullestein blir liggende i skyggen ganske tidlig på ettermiddagen, men det kan jo bare være en god anledning til å nyte kald drikke på en kafè i havna litt tidligere enn vanlig.

Du kan også gå til den lille landsbyen Emborios, det går en vei dit, men også en sti fra den andre siden av havna. Da går du opp over en ås, treffer et par minikirker på veien og et dusin geiter, og tråkler deg ned igjen åsen mot det fantastiske havet og husene som ligger på stranda. Det er bare en ting å si om det. Vakkert!

Det sies om Symi at den aller største attraksjonen der er Panormitsi kloster, dit kan du nå med moped eller båt. Og nå kan du også overnatte der . Nå er det sånn at vi ikke kom oss til dette klosteret forrige gang vi var på Symi, vi var vel for opptatt med å nyte små bortgjemte badeviker mellom urtene, og finne nye kafèer i trappeavsatsene, ingenting galt med det. Men neste gang skal vi få med oss klosteret også!

Hvis du får lyst til å reise til Symi hit, så er det bare å hive deg på en hvilkensomhelst flytur til Rhodos og ordne resten selv, ellers har Apollo tur dit i år hvis du vil ha full pakke. 

Blir du med?

Thassos – en drømmeøy

Thassos er en vidunderlig gresk øy. Men hvis du er fast bestemt på at greske øyer skal ha hvitkalkede hus med knallblå dører bør du velge en annen øy. Vil du derimot reise på oppdagelsesferd mellom sjarmerende fjellandsbyer og drømmestrender, spise gresk mat på stranda og nyte frodig natur, så er det Thassos du skal reise til. Thassos ligger helt nord i Egeerhavet, og det går bilferje dit, noe som også betyr at du treffer mange grekere på ferie her, og mindre øyhoppingsturister.

Thassos opplever du best med å leie bil. Vi leide en rød, åpen (!) jeep, til stor lykke for våre småtroll, og det gjorde på mystisk vis at alle tegn til bilsyke forsvant. Thassos har god bilvei rundt hele øya, noen steder går veien høyt over havet, og svinger seg langs kyststripa så den sender assosiasjoner til barndomsturer på Vestlandet. I området rundt klosteret spurte minstemann spakt om vi ikke kunne kjøre på andre sida av veien. Bortsett fra det er det enkelt å kjøre på Thasoss, logistikken er lett. Veien går rundt øya og langs med veien finner du alle Skala byene og drømmestrendene, fra byene langs kysten går det noe smalere veier opp til fjellandsbyene, og disse veiene må du kjøre tur-retur. Noen av byene forsvinner for fort forbi hvis du ikke er oppmerksom nok og ikke alle strendene er like godt skilta så bruk øyne og ører og let opp dine egne drømmestrender og favorittlandsbyer.

Vi bodde i Potos og beskrivelsen fra denne lille feriebyen har jeg skrevet før. Ut fra Potos er det bare 13 km inn i landet til landsbyen Theologos, en by som er bygd opp av tradisjonelle steinhus. Landsbyen profilerer seg på ekte gresk mat og musikk, og det lukter helstekt lam allerede før vi har kommet fram. Og det ekte virker nesten noe påtvunget der innkasterne står og tilbyr leiebilturistene parkering utenfor deres restaurant.  I mørket står damene og selger honning midt i gata og veien er definitivt enveiskjørt selv om den ikke er skilta som det. Små rare butikker finnes også her, og de har en egen butikk med bare ulike skinnsandaler, her finnes de lekreste lekre og de som pappa ville hatt. Innimellom husene finner vi en liten engelsk skole, og drømmereisen tar form i løpet av sekunder.  Måneskinnet har aldri vært så vakkert som over hustakene i Theologos.

Bare et par km fra Potos finnes Rosogremmos stranda, som ble familiens favorittstrand. Det var lite folk, sandbunnen var fantastisk og stranda var akkurat passe grunn til å lære og svømme. Små hvite og svarte fisker svømte sammen med oss i det krystallklare vannet. Det er solstoler på stranda, og mulighet for å kjøpe seg drikke av en sovende mann i en plastikkstol foran kiosken sin. Fra en campingvogn prøver noen å selge gresk salat og souvlaki uten at vi la merke til den store avkastningen.

Vi lar veien føre oss videre langs kysten og når veien blir som brattest ser vi klosteret, Archeangelo klamre seg fast i fjellsida. Bygget er plassert så langt ut på fjellkanten som overhode mulig, og enda litt til. Nonnene selger suvenirer og håndlagde gjenstander. I bunnen av bakken før klosteret finnes en vakker strand som blir enda vakrere som en kontrast mot de bratte fjellskråningene på begge sider. Stranda har hvite litt større steiner og tilfredsstiller ikke våre små sine krav til å være en drømmestrand, men duger godt for en forfriskende avveksling til biltur og småbyer.  

Aliki stranda, med en strand på hver side en smal bukt er kanskje den mest kjente av alle strendene på Thassos. Når vi var der, var denne imidlertid så overfylt at vi valgte å kjøre videre, men vi kommer tilbake på et annet tidspunkt.

Etter Aliki endrer naturen seg og det blir enda mer frodig og grønnere. Kanskje dette er det vakreste stykket å kjøre gjennom på Thassos. Frekvensen av honningselgere langs veien øker og pinjetrærne lager vakre skygger over veien. Området ser ut som en krysning av deg grønneste fjellområder i Alpene og vakre Sydhavsøyer, og det er da Paradise beach dukker opp. En hvit strand omgitt av mengder av planter og trær av alle slags slag.

Vi kjører gjennom Skala Potamias og nyter kontrasten av fjellene og stranda i ett og samme åndedrag. Vi velger å kjøre ned til stranda Chrysi Ammooudia eller Golden beach og timene flyr av sted. En hel dag nyter vi mellom fjell og sjø. Stranda har myk sand, og er kanskje hundre meter langgrunn. Ungene bare nyter vann og sand og vi studerer småfisker og spretter med småstein, leker med ball og kaster frisbee, og det er bare sjokolademilkshake og donuts som gjør at vi klarer å lure dem opp av vannet noen få minutter. Vi har funnet vår drømmestrand!

Med håret vått av saltvann, nyter vi solnedgangen noen kilometer lenger opp i fjellene. Vi ser tilbake på stranda fra Panagia. På et hjørne finner vi de lekreste hjemmelagde ispinnene, og et annet den bugnende fruktbutikken. Små kafeer ligger på rekke og rad og jeg tenker at her på en kafè skal jeg sitte og drikke gresk kaffe og se utover havet når jeg blir gammel.

Og så er det Thassos by, Makryammos stranda, Kinara, Potamia, stranda ved det ruinene i Limenaria. Med andre ord er det enda flere drømmeplasser, sjarmerende landsbyer og steder å reise på oppdagelsesferd på. Men de finner du selv, med en leid bil og en dose opplevelsestrang.

Venn med vinden

Venn med vinden

PANG!

Vinden smeller igjen husdøra etter oss. Den slår nesten pusten utav meg. Vinden. Jeg stapper begge hendene ned i bukselomme. Heiser skuldrene opp, så de nesten når inn i ørene. På den måten slipper jeg iallfall ørevarmere. Biter tennene sammen og kjenner det verker i kjeven. Den er isende kald og vond i dag, og kommer fra allesteder og sniker seg inn overalt. Foran meg spretter 6- åringen. Han strekker armene ut, og lar vinden kile han i ansiktet. Det kommer et ekstra kraftig vindpust. Han hyler av fryd, og hikstler. Vinden virvler opp alt løvet på bakken. 6-åringen løper, hopper, springer og fanger bladene. Armer og bein og alt som er mulig å bevege leker med vinden. Han virvler med vinden og alt løvet er bare nye lekekompiser.  Nedover bakken får han medvind og de suser i takt. Han og vinden. Den lille smiler så det glitrer av øynene.

Plutselig er det ikke så kaldt lenger. Og smilet når øynene mine også.

Verdens beste x3, eller enda en gang

Verdens beste

Verdens beste x3

Å våkne opp morgenen etter og se inn i de mørke, vakre nyfødtøynene, kjenne varmen stige fra tærne og opp og la hjertet renne over av varme gledestårer, erkjenne enda en gang det ubeskrivelige av å bli beriket med verdens beste. En gang til.

Fordypet i barnets øyne, våken på lykkerus husker jeg presten (som jeg ikke husker navnet på) som sa: “Å se inn i et nyfødts barn sine øyne er det nærmeste vi kan se et glimt av evigheten” Derfor kikket han de nyfødte inn i øynene, mens han spurte etter siste nytt. Igjen får jeg muligheten til å spørre det samme spørsmålet, og i en blanding av barnslig tro, gode tanker og håp, slenger jeg på: “Jeg håper du fikk en klem av bestefar, før du dro”

Inn i det lille ansiktet ser jeg litt av storebroren, litt av midtimellombroren og litt av bare deg selv. Og det sender meg inn på minnereise hvor jeg kjenner igjen følelsen fra de to forrige gangene: Å ha fått tildelt verdens beste!

Verdens beste

At det er mulig, i løpet av sekunder er kjente spark fra magen, dårlig pust og svangerskapskvalme forvandlet til verdens beste, klar for kos, varme og kjærlighet.

Verdens beste

 

Igjen tenker jeg på mine tre verdens beste, trilleturer, på ustøe skritt, den første maten, klatretur i trappa, kirkehopp, Bragdøyaår, skatter i sjøen, skitur på Bortelid, lange seine familiefrokoster i helgene, telttur i hagen, familieturer på hytta og til syden, søskenbarn……. Alt ligger foran deg, du lille prinsesse. Du er også verdens beste, tittelen er ikke brukt opp, det har bare blitt flere av dem.

Nå er vi fulltallige!

Boblemagemamma og gravidlykke

Boblemagemamma. “Jeg kan skrive boblemagemamma”, sier minsten fornøyd. Som om det er den store lykken, tenker jeg, men smiler likevel av gleden hans over å finne bokstavene til det lange ordet.

Gravidlykke eller et nødvendig onde?

Allerede etter første timen hos jordmor får man med seg en postkasse full av informasjon. Trykket på glanset papir med englebilder av gravide med passe store mager, lekre klær og altfor strålende fornøyde. Hånfullt!

“Du trenger ikke spise for to”, sier den gravide damen på forsiden av informasjonen med mer eller mindre viktige kostholdsråd. Det må da holde lenge hvis jeg klarer å spise for meg selv, tenker jeg.. mens nachosen fra i ettermiddag fortsatt gir sure oppgulp. Spis tran står det, mens jeg tenker på resten av de ikkesmakende trankapslene jeg kastet i sinne etter å ha smakt tran og luktet tran i 3 måneder i strekk. Du legger ikke på deg nok, sier jordmor. Jeg spiser en sjokolade på vei hjem, tenker jeg.

“Vær fysisk aktiv”, under overskriften er det bilde av en passe gravid dame i tettsittende treningstøy midt i et spensthopp. Det er bra det tenker jeg når jeg prøver å kontrollere pusten etter å ha hentet posten i postkassa. Fysisk aktiv kan kanskje være å snu seg vraltende i senga fra side til side når man ikke får sove? Dessuten så får man jo forholdsvis mange flere tisseturer, det må jo regnes inn som aktivitet. “Hvorfor hviler du i trappa”, sier minsten når jeg skal følge han opp i senga. Jo da, det er sikkert strålende å være fysisk aktiv, for de som klarer. For oss andre får det være på vent til bedre tider.

“Gode tilbud på klær til deg og barnet” på forsiden av det glansede bladet med bilde av gravidmor og en sprudlende toåring i ton i ton klær. Selvfølgelig har jeg tenkt på at jeg burde ha klær som sto i stil til mine to småtroll….  Klær som varer i kanskje 3 måneder. Gravidshortsen jeg kjøpte i vår er for kort, – både over og under. Dessuten er det september og shortstida begynner vel å nærme seg slutten. Fordelen med å være gravid er at du får plass til alle klærne i en skuff. Du slipper å bruke tid på å velge klær, for du tar bare det som er rent og passe, og da er det ikke noe å velge mellom. Enkelt og greit.

“Å så godt du ser ut” sier noen kjente jeg møter på veien. Jeg tenker at jeg ønsker meg en lapp der det står: “Ja da, jeg vet jeg ser godt ut, men det er bare synsbedrag”. “Trekk inn magen mamma, jeg skal ta bilde av deg”, sier minsten. Mens eldstemann henter dagens fjerde medisindose til meg, og jeg lurer på hvor det er mulig å hente flere krefter fra.

Snart har både boblemagemammaen og gravidlykken en ende..

Tannlegeskrekk

Tannlegeskrekk         

 Ja, jeg er redd. Virkelig. Hver gang håper jeg at underne kommer og at det åpner seg en luke i gulvet som sluker meg og redder meg (men det skjer aldri). Så redd at jeg har hatt følge til tannlegen mange ganger i voksen alder.. Sånn at tannlegen booket tannpleieren til samme tid sånn at de kunne være to. Så redd at tannlegen nekta å behandle meg før jeg hadde valium i kroppen som virka.

 Men denne gangen skulle alt være bedre. Jeg kikka inn i medisinskapet kvelden før tannlegetimen og så at det var tomt.. Tomt for tannlegevalium. Tenkte ikke noe mer over det, og sovna likevel (mot normalt). Morraen etter kikka jeg inn i skapet en gang til og det var fortsatt tomt for tannlegevalium, likevel gikk jeg på jobb (mot normalt). Og det var på dette tidspunktet at varselklokkene burde ha ringt. Jeg kjørte på jobb.

Hadde tett program på jobb, og kjørte til tannlegen så jeg var der i det timen min skulle begynne.

 Det var da alvoret begynte. Svetten piplet ut panne. Jeg svimlet. Gikk ut av bilen og over veien.  Trappa opp til tannlegen var lengre enn noen gang, og for hvert trinn ble gangen mer skjelvende og ustø. Jeg karret meg helt fram til resepsjonen og sa: Har du en valium?

Damen bak disken kikket på meg. Uten å si noe tok hun opp telefonrøret. I det sekundet lurte jeg på om hun var mer redd for meg enn jeg var for henne. Eller at jeg så ut som jeg skulle få hjertestans så hun ringte 113, eller om hun skulle ha hjelp av vektere til å hive meg på dør igjen. 

Der kommer en dame gående nedover gangen. Hun har hvit frakk på seg. Egentlig er hun ganske søt og har beroligende øyne. Men jeg ser det ikke. Egentlig tror jeg hun er hyggelig også, og hadde det ikke vært for at hun er tannlegen min kunne vi sikkert gått ut på kafè sammen.. og spist ehh. gulrøtter? Men jeg merker det ikke.

Hun sier med myk snill stemme som høres ut som piggtråd: Det er altfor seint å få valium, den virker ikke den skjønner du før tannlegetimen er over. Men du kan få valium og så sette deg og vente i 20 min på venterommet.. (Jeg går ikke inn dit tenker jeg). Eller så kan du bli med meg og få det overstått.

Jeg nikker skjelvent og umerkelig, og følger etter. Jeg får bite tennene sammen da. Hvordan biter man egentlig tennene sammen når man er hos tannlegen? På de få skrittene inn på tannlegekontoret rekker jeg å tenke lange tanker. Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg må klare det? Hvem kan hjelpe meg? Freud, – er det seksuelle frustrasjoner som er bakgrunnen? Kan jeg onanere samtidig? Hva med adferdsterapi? Hvis jeg får stor nok belønning etterpå? Hvilken belønning? Og hvem gir meg det? Mitt eget visakort er tomt… iallfall etter å ha trukket det hos tannlegen. I det jeg går inn døra tenker jeg at jeg må klare å ha fokus på det beste jeg vet, -sydenturer er det første som faller ned i hodet mitt.

Jeg setter meg ned i solstolen. Noen andre regulerer den langt bakover. Sola blir plassert rett over ansiktet. Den varmer, – jo kanskje litt. Jeg må lukke øynene så sterk er sola. Gap opp er det noen som sier. Jeg gaper, men hvorfor skal jeg gape på sydentur? Og hvorfor i all verden er det noen som prøver å putte inn en diger pappsak i kjeften min.. Kjennes ikke ut som mat, er det en slags straff? Det gjør vondt. Gap igjen er det noen som sier. Jeg gaper som besatt, – følger ordre. Det gjør vondt langt nedi tærne. Er det sandstorm siden det prikker i tennene og i tannkjøttet?

Ta litt vann sier noen. Det blir iallfall godt i denne varmen, og sånn som jeg svetter. Jeg drikker. Det er lunkent. Jeg spytter.. Akkurat som på vinsmaking. Legger meg ned igjen i solstolen.

Gap opp!. Jeg gaper, inn kommer et digert sugerør. Er det paraplydrinken som endelig kommer? Men det er ingen mojitos, ingen forfriskende mynteblader, ingen kalde isbiter, ingen avslappende alkohol. Bare mitt eget spytt som blir sugd ut.. Blærk. Og mere sandstorm.. Slutter den aldri den prikkende ekle sandstormen? Og hvorfor gaper jeg egentlig når det er sandstorm i syden?

Du er ferdig!

Jeg reiser meg som i transe.

Null hull!

Neste gang skal jeg tenke på sex….

Sommerferie i Potos

 

Vi er i en liten by på sørkysten av Thassos, Potos. Byen er liten nok til at alt er innen 5 minutters rekkevidde, men stor nok til at vi kan variere restauranter og butikker fra dag til dag. I forhold til størrelsen er det egentlig overraskende stor mengde med restauranter og butikker, for ikke å snakke om gyros-sjapper, de finner du mer enn på hvert gatehjørne.

Om kvelden blir gjennomfartsveien full av biler som har parkert for å nyte Potos i kvelds- og nattestimer, og gatene gjennomgår en forandring fra stille og rolig til et folkemylder i løpet av noen små kvarter.

På morraen leder luktesansen vår oss på vei til bakeren hvor ferske middelhavsloff med og uten sesamfrø, crossainter og donuts ligger side om side. På veien går vi forbi en stor halvferdig kirke, som dessverre ser ut til å være rammet av finanskrisa. Ved siden av denne står det et lite tenne-lys-kapell, og i løpet av ferien har vi sponsa den greske kirke med å tenne lys for alle i familien. Så hvis det er noen som kjente seg ekstra tenkt på i ferien vår, så var det nok bare vi som tente lys for deg i den lille søte kirka.

Stranda starter midt i byen, og ønsker du å bade i folkemylderet så er det bare å velge en passende strandbar med tilhørende solsenger, litt lenger ute er det roligere og vi legger oss på solsenger som vi betaler med å kjøpe verdens beste milkshaker, frappe, fruktsalat og mythos. En bedre ordning enn å betale for solstolene for seg selv syns vi.

Stranda i Potos er grov sand og ganske brådypt, men likevel barnevennlig. På grunn av regnet i fjellene som kommer ned gjennom “flomveiene” er det varierende hvor klart vannet er inni byen. Hvis du imidlertid går langs stranda ca 700 meter kommer du til neste del av samme strand, San Antonio stranda. Her er det også to restauranter og solstoler. Stranda her er mer finkornet og den er langgrunn på myk sand, og vannet er klart og vakkert. Disse hundre meterne er dermed vel anvendte for en dag på stranda.

Med bil eller taxi kan du finne den fantastisk vakre Rosogremmos stranda, som ble favorittstranda for våre smågutter. Denne ligger ca 2 km lenger syd, og er dårlig skiltet.  Her er det nesten ikke folk, og heller ingen restaurant. Det finnes en campingvogn som selger gresk salat og toast, og en sovende mann som selger drikke fra sin kiosk. Denne stranda har myk, finkornet strand og er langgrunn og perfekt å trene på å svømme og leke i vann. Er du stille i vannet ser du også de hvite og svarte småfiskene i vannet. De ser ut som vakre akvariefisk. Her er det bare å nyte freden.

Det mest fantastiske er å nyte de siste myke solstrålene i strandkanten, når temperaturen på land og i vann nærmer seg hverandre, og bølgeskvulpene lager ro i kroppen. Men kjenner du likevel at du er sulten og det er tid for å spise anbefales de to restaurantene lengst ut mot moloen i byen. Her var det god mat, litt bris, flott sted å se på solnedgangen og mulighet for at barna kunne leke på stranda når de var ferdig med å spise.

Å avslutte kvelden med et bord fyllt av greske meze retter hvor ingen snarveier er tatt, gir ferien den fullkomne lykkefølelsen.