En sykdom uten en forkortelse, kan vel ikke være en virkelig diagnose?

Årsaken til innleggelsen kan være en SAB, TBI, MS, CP, MELAS,TIA eller noe helt annet pga for eksempel et FIF, og pasienten kan fortsatt være i feks PTA eller PTSS.

Pasienten blir skrevet ut fra sykehuset og blir fulgt opp av ART, hvis ikke TSB eller LAR er involvert. Gjennom tilbudet på sykehuset definert i en BHL skal pasienten ha fått både PPO og OPP (selv om det er to forkortelser på samme ting) gjennom et LMS tilbud, hvis ikke burde RLMS eller NKLMS se på saken etter opprdag fra HSØ RHF eller SHDIR. I løpet av oppholdet har pasienten bådet arbeidet med PADL og IADL eller bare helt vanlig ADL, og observasjoner i ADL kan bli benyttet i forbindelse med AMPS og/ eller FIM. Det er vanlig å benytte kartlegginger som MMS, LOTCA, KDA, WEIS, WRI, TUG, GUG, MAS, COPM, DASH, GAP, RBMT og mange flere alt etter årsak.

Det er mulig at pasienten har kommet i kontakt med brukerorganisasjonen LTN eller LARS som er organsisert innen FFO hvis det ikke var NHF.  Hvis pasienten har psykiske vansker kan han muligens få oppfølging på DPS i nærområdet, hvis det ikke er et ROM tilbud der han bor. NASEP har nok oversikt over dette.

Hvis problemstillingene er komplekse bør pasienten ha utarbeidet en IP, som kanskje het IRP på sykehuset, men må i noen kommuner ha vedtak om dette i EBT. Skal IP arbeidet være innenfor skoleverket omgjøres den til en IOP, kanskje i samarbeid med PPT eller SMI.

For å bedre samhandlingen mellom kommunene (KS- området) og sykehuset (her kalt SSHF) er det opprettet en KPO funksjon og et OSS, avtalene gjennomgås i LGG.

PS: Dette var bare en smakebit

NB: Ingen forklaring følger..

Mvh

GD

 

I et vindu mot verden.

Vindusbegrepet dukker opp i mange sammenhenger. I fotballen så har begrepet overgangsvindu vært et godkjent begrep for et visst tidsrom (så vidt jeg har forstått, uten at jeg er spesielt interessert i fotball). Men hva med overgangsalderen, kan det også defineres som et overgangsvindu fra en tid til en annen? 

Er det Bill Gates som har ansvar for bruken av vindu som begrep, enda det ikke kalles Vinduene 7? Eller hvor kommer det ellers fra? Fra et vindu med sprosser, dobbelthengslt, takvindu eller et spesialtilpasset? Det finnes selvfølgelig en mulighet for at begrepene har utgangspunkt i psykologiens Joharis vindu, selv om jeg ikke akkurat mistenker det som langt framme i bevisstheten til de aktuelle begrepsbrukerne. (Så ikke tenk mer på den muligheten du heller.)

For ikke å snakke om mulighetsvindu. Jeg har vært i flere sammenhenger hvor dette har vært et begrep. Nå skal vi vurdere mulighetsvinduet for dette temaet. Og det slår meg at gjennom mulighetsvinduet får vi bare se en bitte liten bit av virkeligheten, med tydelige rammer. Jeg må i tillegg se temaet på avstand, for om jeg legger nesa helt inntil for å se bedre så blir det bare dogg og uklart. (Alle vet hvordan det funker..). Vinduet kan både fryse fast, bli isete, punktere, og inneholde solskjerming, alt forvrenger jo bare virkeligheten, eller virkelighetsbilde som vi får se gjennom mulighetsvinduet. Stønn. Jeg søker opp mulighetsvindu på wikipedia, og får spørsmål om jeg mener menighetsrådet, – jeg er usikker på om det er det samme..

 Så hva er da det unike mulighetsvindu?? Er det bare meg som syns det er betenkelig at ledere tar avgjørelser på bakgrunn av hva de ser i mulighetsvinduet?

I en definert del av landet helse Norge sies det at man vil være et nasjonalt utstillingsvindu for brukermedvirkning. Hvis brukermedvirkningen blir fastlåst inni et utstillingsvindu så finnes det ikke store påvirkningsmuligheten. Kan det i det hele tatt ses på som positivt å være en del av et utstillingsvindu? Beundret, beglodd, men uvirksom. Eller er det nettopp det som er den egentlige hensikten? Brukermedvirkning som er pent og se på men ikke tilgjengelig for virkeligheten?

Tidligere nevnte Wikipedia definerer også vinduet, som en felle. En insektsfelle vel og merke, men likevel. Jeg velger å forbeholde meg retten til å ikke trekke konklusjon.

Enkelte steder refereres det til at vindu er noe man gjør. Vi skal gjøre et vindu, det er nok ikke lenge før verbet å vinduere kommer på plass i norsk ordliste.

Jeg lurer på om jeg skal gjøre et tankevindu.. , hvis noen ikke har tenkt det vinduet før.. Men når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg tenker bedre både utenfor og innenfor vinduet enn akkurat innenfor de rammene der. Dessuten så blir det både kaldt på nesa og og gir meg doggete utsikt..

 

Jeg sitter her med bunka med brev mellom hendene. De eldste av brevene er like gamle som meg. De lukter gamle brevark, gammelt støv og håndskriften vekker gode minner fra jeg var liten. Med brevene mellom hendene husker jeg farfar spille ”Per spelmann” på fiolinen, og jeg husker hvordan det glitret av øynene da han med stolthet viste fiolinen han hadde bygd selv. I kroppen husker jeg hvordan det var å klatre opp på den rød ”trappestolen” nede i kjelleren, og spise frokost med farmor og farfar. Jeg husker matpakketurene til hengebroa, de eneste gangene farmor gikk i bukse. Jeg husker de hemmelige liljekonvallstedene som jeg trodde bare jeg fikk vite om. Jeg husker farmors forklær, berlinerkransene og raspet gulrot. Kokesjokoladen i den nederste skuffen og farfars stemme som leste Bjørnstjerne Bjørnson og reiste verden rundt på kartet. Alle minnene er fulle av trygghet og tid.

Vi var i barnedåp på søndag (…) Grete heter den lille, og det er en god liten jente. (…) Vi har vært ute og badet og fisket, og vi har det så hyggelig. Nå er kl 21 og vi har en fin solnedgang som vi ser herfra.

Jeg smiler når jeg leser fra min egen barnedåp, og oppdager at brevet må være skrevet på hytta. I solnedgangen. Jeg tenker på at jeg også kan nyte samme utsikten, – hver sommer. Takket være farmor og farfar.

Dere får vel besøk av familien på søndag, og da må dere hilse fra oss. Vi savner dere, det må vi jo innrømme. Men vi har jo våre nærmeste her og det teller jo mest.

Jeg blir imponert og stolt over hvordan de pakket sammen alt de eide og reiste fra søsken og venner de hadde hatt hele livet, for å flytte til oss. Den nærmeste familien deres. Hvordan de savnet Oslo, familie og venner samtidig som de i brevene bekrefter ønsket om å være i nærheten, i nærheten av oss. Jeg syns først og fremst de var utrolig tøffe som turte og flytte 30 mil midt i pensjonistalderen, og gikk i gang med å få nye venner og bli med i det som skjedde i bygda. Og de fikk det til.

Mandag reiste vi til Stavern. Det var litt av en reise. Først tog til Moss, buss til ferja. Ferje til Horten, 1 ½ times ventetid i Horten. Buss til Skoppang, 1 ½ time og vente på tog til Larvik. I Larvik hadde bussen til Stavern nettopp gått, og en time til neste buss.

Og hvordan de reiste. Flere av brevene skildrer hvordan de reiste for å besøke familien sin, jeg har aldri tenkt på at det kunne være mulig å bruke en hel dag for å reise fra Oslo til Stavern, – kollektivt.

Jeg har tenkt å reise fredag 6. april, så har jeg en dag før jeg skal i selskap. Toget er i Oslo 18.35. Håper det ikke er så forsinket. Det er lenge siden jeg var i Oslo nå, så det skal bli hyggelig å treffe dere.

Jeg flirer når jeg leser om hvordan hun lagde avtaler om å treffes på Østbanen dato og klokkeslett, i et brev sendt flere uker før reisa. Det hadde aldri skjedd i dag.

Men det jeg virkelig sitter igjen med, og som gjør at jeg blir varm, stolt og glad er måten hun beskriver familien sin, – oss. Hvor opptatt hun var av oss og hva vi gjorde, hvor viktig det var for henne å være tilstede som en del av familien.

Jeg blir oppriktig takknemlig for at akkurat dette var min farmor og farfar!

Jeg fryser på hendene, jeg må jo huske å ha på varmere klær. Men når jeg kikker ut av vinduet mens jeg smører nistepakke til ungene og ser den deilige sola, så tenker jeg at sola varmer..

 Sommeresesongen 2010 er lagt ut hos Ving

 Jeg finner kaffe, for å varme fingrene. Og drømmer meg bort til en kruttsterk kaffe på stranda i Hellas. Det er ingenting som ligner strand her.., og kaffen er sterk.

 Jeg kan få enveis billett til Gran Canaria for 500.-

 Skrur på pcen, sjekker mailen og fortsetter med oppgavene fra i går. I vår gjorde jeg akkurat det samme over hotellets trådløse nett, – i Istanbul. Det var varmt

 Sjekker retsplass.no, – tur til Kypros fra Kristiansand om 11 dager for 1995,-

 Ute blåser det, kald gjennomsiktig vind som sender gule og rød høstblad ned på bakken. Det er sikkert egentlig vakkert.. Jeg fryser.

 Nyhetsbrevet fra Apollo tikker inn i mailboksen

 Jeg sjekker kalenderen for feriemulighet, antallet restferiedager er 11. De blinker mot meg og ber om å bli brukt. Nettbanken sier ikke det samme.

 Finn.no/reise finner med letthet de rimeligste turene i begynnelsen av desember

 Jul ja, mens andre lager julekaker og pakker adventskalender så kan jeg ligge på en strand. Men det er nå det er kaldt, før jeg har vent meg til at det er kaldt. Før jeg skjønner at sommerklærne ikke virker lenger…..

 Første direktefly Kristiansand – varmen er om en uke…

 Det er umulig å slippe tanken. Den er der hele tida. Bare en svipp innom reiseselskapene på nett. Det kommer nye turer hele tida. Enda flere for neste sommer kommer 21. oktober. Det er alltid sol på bildene og det lyser varmt. Jeg kan kjenne den varme sanda.. Jeg lengter.

Det er et helt år til neste sommer. Hvis jeg da ikke kan..

Bestille – pakke – dra, – så enkelt…

 

Det er noe rart med det der. Hvor mange timer pr døgn er man på jobb, og hvor mange timer pr døgn snakker du med dine nærmeste kollegaer. Ikke at man alltid deler så mye, men man deler noe. Om ikke annet så (forhåpentligvis) interessen for noe av det samme feltet. Det er ingenting som er rart med det, helt til man plutselig skal bytte.

 Noen sender papirene dine fra det ene stedet til det andre, klikker og taster og endrer på nett, og så er alt plutselig i boks. Sånn helt uten videre. Det går ikke med tog, sånn at sjela blir med fra det ene stoppet til det andre. Nei da. Her er det snakk om jetfly rett over elva.  

 Plutselig sitter man der da, med nye vegger, ny pc, nye arbeidsoppgaver med en mage full av kriblende sommerfugler. Og de går ikke over. De første dagene. For noen dager skal man befinne seg i sommerfuglverden, og det du kanskje har glemt siden forrige gang du bytta jobb er at disse sommerfuglene er ustyrtelig selvsentrerte. Og ikke bare det, de både svetter, har dårlig konsentrasjon og er opptatt av kleskodeksen. For selv ikke sommerfugler vil kle seg annet enn prektig og riktig de første dagene.

 Så er det alle man skal hilse på. Til og med i disse svineinfluensatider skal man hilse, på  han der, og hun der og alle sier noe som kan være et navn. Men hvor mange husker egentlig hva de het og hvorfor de var der, de man hilser på. Så hvorfor hilser man da egentlig? Annet enn for å få en ny dæsj spritvask etterpå. Effektiv måte å fjerne nervøse, svettende sommerfuglhender.

 For ikke å snakke om de første lunsjpausene. Hva snakker de om her, og hvilke halvprivate temaer fungerer? For å ikke snakke om sine egne dumheter, virker de som morsomheter her også eller blir det bare en bekreftelse av egen blondhet? Eller kan jeg fortsatt bare skylde på at hjernen min lever sitt eget liv, når assosiasjonene blir plassert i koffert med altfor høy frekvens.

­­­­­Sommerfuglkonsentrasjon. Den er kort. Hvor mange nye beskjeder, regler,-  både formelle og uformelle, oppgaver, passord, telefonnummer, navn osv får en nyansatt i løpet av en uke? Er det gjort noen studier på hvor stor prosent av dette det er mulig å huske, for et normalt begavet menneske, eventuelt en sommerfugl?

De fleste av sommerfuglene er borte, jeg finner stolen og pcen min. Jeg husker kortet og nøklene,- til tider. Jeg finner veien til kantina hvis ikke nistepakka frister. Jeg husker navnet på ganske mange, – iallfall mitt eget. Og hjernen begynner å leve sitt eget liv.. , – og jeg har helt sikkert rukket å bekrefte min egen blondhet.

 

Enda er det lys i noen av hyttene langs med fjorden. Enda er det varme i kveldssola rett før den går ned over åsen. Enda er det rester av sommer.

I august, etter at trebåtfestivalen  er over, er Risør litt annerledes enn i juli. Det første du merker det på er at det faktisk er mulig å finne parkeringsplass i sentrum. Det er også mistenkelig lett å legge til med båt i indre havn. Du slipper trengsel og lang kø i matbutikkene, og det går bra å finne seg et kafèbord utendørs. I tillegg har de små koselige klesbutikkene forholdsvis mye mer salg enn for en uke siden. Men Risør med all sin smak av sommer er akkurat like nytbart fortsatt.

I midten av august selger fortsatt kiosken på hjørnet Sørlandets største is, som er usannsynlig deilig å nyte på en benk ved brygga. For i august finner man faktisk ledig plass på benkene. Og bollene hos Stavelin, de er merkelig mye bedre enn vanlige boller. Jeg lurer på om det er fordi de smaker ferie. Kanskje de er ekte ferieboller?

I midten av august er det fortsatt koselig å surre langs bryggekanten i Risør. Det er lettere å finne de fineste båtene og drømme om, fordi utvalget har blitt mindre. Treet som henger utover brygga er akkurat like morsomt å leke under på vei ut til den beste av restaurantene; Buene. Legg inn en treretters med vin her, i ferien. Eller bare spis dagens kake midt på dagen.

Båten til Stangholmen går fortsatt. Og har du ikke smakt Stangholmens Bouillabaisse er det på tide å prøve. Stedet er vakkert uansett vær. Og kommer du på riktig tidspunkt kan du dumpe over fantastiske konserter.

Og hvis du kan avslutte dagen med en padletur under mykt sollys i Sørfjorden kombinert med kantarellplukking…. Da er dagen perfekt. Og Risør smaker plutselig både sommer og bittelitt høst på samme tid.

 

 

 

I dag har vi bestemt oss for å ”gjøre byen” ,jeg og småtrolla mine. Vi skal egentlig ingenting, bare kose oss en hel dag i byen. En helt superdeilig ting å gjøre for små og store på de der verken- eller- dagene midt i ferien. Ikke sol, ikke regn, – ingen planer.

Vi surrer oss nedover mot fiskebrygga. Et småtroll i hver hånd, og de små med udresserte, hoppende  lommepenger i lommene. Det er nesten rart, men å kikke på hummer og torsk i kummene går visst aldri av moten. Og hvorfor hummerne har strikk rundt klørne, det er jo et helt studium.  Med varme piratburgere i hånda trasker vi videre. Kikker på båtene fra broa over kanalen og fantaserer om vi kunne hoppet om bord og blitt med på sjørøvertokt. Ikke at vi ser så mange sjørøvere, men likevel.

På vei bortover mot festninga legger jeg meg i grasset mens ungene klatrer på det kuleste lekeapparatet av de alle; en kjempediger tømmerstokk.  Den lille stranda rett ved siden av tømmerstokken skal også utforskes og svanene heter heretter Hans og Grete, selv om de sikkert egentlig heter 437 og 638.  

På et eller annet tidspunkt når det plutselig passer, så surrer vi oss videre. Lekeplassen er i Tresse, rett ved festninga. Bare husk å ta med kaffetermos, for her er det så mye viktig å gjøre. Det skal klatres og svirres og skaffes nye bestevenner, alt i løpet av noen små timinutt. Men altfor lite kaffe tilgjengelig.

Det er nok derfor det er kaffesuget og ikke småtrollas utålmodighet som drar oss videre. Og vi begynner å bli sultne. (Piratburgere holder dog ikke så lenge i magen). Fornøyde, sultne og fortsatt lekne er vi på vei oppover Markens. Jeg setter skylapper på de små forbi McDonalds og på meg selv forbi Patricks og så er vi plutselig på torvet. Det siver deilig sommerjazz ut fra restaurantene og gjør meg helt myk i hjertet. Vi bestiller oss minipizzaer og tapas. De små fortsetter å utforske. Denne gangen er det statuer på torvet som er bygd for å lekes på som får gjennomgang. Og etterpå må vi kjøpe ferske gulrøtter hos torvmannen, for sånn er det på torvet, og så sånn der usunt snop i godtebutikken i Markens. Men før det smyger stemninga seg inn i kroppen og lar feriefølelsen slå rot.

Så var det badet da, jeg har jo lovet småtrolla at vi skal bade. Mette i magene og med godteri og drikke i sekken trasker vi oppover hele Markens, og til høyre. I skateparken blir de kuleste av de kule ungdommene beundret med måpende blikk og små tilrop for de halvferdige kunster. På toppen av stien opp til Baneheia snur vi oss og ser på utsikten. Sammen prøver vi å peke ut hvor vi har gått i dag, det er ganske morsomt egentlig å se byen sånn på avstand. Alt ser så annerledes ut da. Innover i skogen fanger vi vannliljer og kaster kongler. Finner småfrosker og plukker blomster, og teller til tre.

En- to- tre. Der er det tredje vannet og nå er det badetid. Da er det bare en ting å gjøre: Førstemann uti!

Jeg våkner tidlig om morraen mens familien fortsatt sover. Morgenlufta kjennes myk og klar, lyset gjør havet og stranda vakrere enn de var i går. Jeg hører altmuligmannen på hotellet utenfor i hagen, men også lydene er mykere. Det er morgen.  Jeg står opp og kler meg, tar med en vannflaske og sekk og starter min morgentur til Mitikas.

Med sola i ryggen går jeg forbi de greske campingturistene som tar seg et morgenbad. Kalimera, hilser mannen som nyter sin morgenkaffe under de gule parasollene i strandkanten.

Litt lenger borte rekker jeg akkurat og smile og nikke til skilpaddene før de forsvinner inn i sivet. Bareieren som jeg traff på stranda i går hilser, mens han rydder klar stranda for dagens gjester.

 

Jeg kikker ut i sjøen og ser et par på svømmetur der langt ute i det blikkstille havet. Selv er jeg på vei til byen for å handle frokost, og tenker at badet får vente til hjemturen.

Kalimera hilser bonden i det han sender sauene sine bortover stranda og inn i neste innhengning. Jeg blir forbikjørt av en motorsykkel, like ved ruinene der noen hadde teltet i går.

Langs stranda like før byen leker det noen barn, og mennene som løser verdensproblemer på muren hilser; Kalimera.

Taxibåten ligger og duver i havna og venter på dagens første tur til øya Kalamos med den vakre stranda, som jeg må tilbake for å få prøvd.

Innover i den første gata treffer jeg mannen med det tannløse smilet, han som jeg så forrige gang jeg gikk også. Restaurantene ligger klare langs stranda og det lukter deilig grill og greske retter allerede. Lukta av litt annerledes krydder, gjør at jeg kjenner at jeg ikke har spist frokost enda. Sulten.

Utenfor huset sitter en gammel dame kledt i svart. Den vakre hovedgata ligger foran meg, med små butikker side om side, og gjennom gata ser jeg de høyreiste fjellene.

Kalimera; jeg er inne på supermarkedet og handler stykker av greske oster og nyskåret skinke. Så utrolig mye bedre de smaker når de ikke er ferdig innpakket. Fristende oliven og krydder ligger også der i løsvekt, men det får bli til et annet måltid.

Jeg handler grønnsaker i det lille gule huset med damen som bare snakker gresk. Hun selger retsina, vann og frukt og grønnsaker. Mens jeg er der kommer det en bil med gresskar til butikken. Jeg smiler bare når hun snakker som en foss, for jeg skjønner ingenting, men det virker ikke til å bry henne noen ting.

Bakeren som holder til litt lenger oppe i byen har størst utvalg så jeg svinger over torvet, forbi slakteren som trer dagens souvlaki spyd og lukter meg fram til nybakte middelhavsbrød og verdens beste croissanter. Miniatyrkakene lekre som kunstverk får vente til seinere.  

Jeg handler mer drikke før jeg begynner på tilbaketuren og kjenner at nå er sola varmere. Jeg har den rett i mot. Jeg er varm og halvveis tilbake tar jeg et avkjølende bad i det fortsatt blikkstille havet. Jeg lar sola tørke meg på turen tilbake,og kjenner havets dråper renne avkjølende fra håret og nedover ryggen. Stemmen fra fruktbilen akkompagnerer tilbaketuren min med sitt taktfaste rop;….., banana, potata, carrota, …. og en masse jeg ikke kunne forstå. Og lydene fra stranda er ikke lenger like myke.

Våt i håret er jeg framme igjen. Det er frokost, og brødet er fortsatt varmt!

I sommer har vi vært på ferie mange ganger for å si det sånn. Alt fra noen netter i telt i hagen med småtrolla, til noen dager på hytta, noen dager hos Bestemor, noen dager i Oslo først uten barn og så med barn, en natt på Nannestad, et par netter i båten, noen dager til hos Bestemor for bare de små og så med de voksne også. Og en uke i Hellas, med en halv natt på flyet.  Og så alle dagsturene da, innimellom overnattingsturene.  

Dette resulterer i at huset bagger, vesker, sekker og kofferter i tillegg til lånte kofferter har vært i høyfrekvent bruk. De har vært fraktet med bil, båt, tog og fly og noen ganger bare med beina som de små sier. I gangen står det fortsatt to bagger og tre sekker med resten av innholdet etter siste overnattingstur. For jeg er så usannsynlig lei av å pakke inn og ut!

For hvordan husker man helt sikkert hvor mye som var reint og hvor mye som var skittent i den baggen som kom fra hytta?

For ikke å snakke om kofferten fra Hellas, den buksa som bare ble brukt en gang, er den skitten eller kan den inn i skapet eller skal den på den mystiske mellomlagringsplassen av halvreine klær?

Hva med klærne som lå som skift i bunnen av sekken fra flyet? Lukter de niste fra flyet, enda de ikke ble brukt, er sekken skitten sånn at klærne er skitne, eller kan de være svineinfluensabefengt?

Hvordan var det nå med alle baggene som stod igjen på hytta mens vi var i Hellas, var det den baggen eller den som inneholdt skittentøy og hva var det nå igjen som inneholdt de der ukurante sånn halvveis reine klær?

Sånn passe oppgitt tømmer jeg hele baggen i vaskekjelleren og vasker sikkert både skittent, halvskittent og halvreint tøy i tillegg til noe av det som sikkert er vasket både 2 og 3 ganger før i sommer uten å ha blitt brukt mellom vaskingen.

Det resulterer i at vaskemaskinen går varm, tørketrommelen går tørr, og det uhåndgripelige digertårnet av nyvaskede klær som ikke er brettet og lagt i bunker, lager norgesrekord i grenen nyvasket kleshaug.

Og jeg lover meg selv at neste år, skal jeg bli flinkere til å pakke. Det blir bare en bag til hver fra skoleslutt til skolestart som inneholder alt fra ullsokker til badetøy og favorittbamsen.

Jeg våkner før natta enda kalles morgen, mens lyset likevel er på vei mot dag. Jeg ser ut over havet, der hav og himmel går i ett i den mørk blå fargen. Månen er fortsatt høyt på den mørkeste blå. Jeg lar lykkefølelsen synke inn sammen med søvnen i påvente av litt mer morgen og enda en dag i denne vakre perlen i Hellas.

Jeg er i Mitikas, en liten by eller helst en ansamling av hus. Ligger sør for mer kjente Parga og innenfor øya Lefkas. Det kjennes ekte gresk, med tegnspråk som andrespråk og befriende fritt for turister.

Det er avslappende fritt for solstoler og god plass på den lange stranda. Men slår du deg ned på en av strandrestaurantene har du parasoll og stoler hele dagen. Det koster deg bare en øl eller to. Stranda er med hvite småstein og ikke langgrunn, den er imidlertid perfekt å leke på med to småtroll. Og du slipper å “tygge” sand hvis det blåser. Siden turistene ikke har inntatt stedet finner du heller ingen stativ med solkremer, badeleker og håndklær langs stranda. Men strandrestaurantene har både is med leker og digre sjokolademilkshake for den som trenger bestikkelser til de små.

Vi reiser charter hit og bor på Thesmos Village som er et familiedrevet hotell, det ligger ca 4 km fra den lille byen, i andre enden av stranda. Det er nye leiligheter med store terrasser, hvor alle har utsikt over havet, fjellene og solnedgangen. Hotellet har også basseng, til stor glede for de minste i familien. Hotellet kompenserer for avstanden til byen med å ha satt opp egne busstider for hotellets gjester. Det viser seg imidlertid at bussen er hotellverten selv og hans bil, og at tidspunktene for avreise og retur er svært så tilpasningsdyktige.

Selv med små barn er det mulig å gå til Mitikas. Det er bare å bruke tida til hjelp, sammen med havet, strandrestaurantene og bestikkelsene. Strandveien er kortere enn landveien og med en tre – fire stopp kan man bade seg helt fra Thesmos Village til Mitikas i løpet av en dag, etter siste bad er vi klar for kvelden med middag på restaurant og en kikk i butikker som inneholder alt fra batmanleker til rødvin og solbriller. Bortsett fra frimerker, for det finner du bare på posten nede i gata.

Når det blåser slår bølgene inn over restaurantene, men når kvelden kommer får du den vakre solnedgangen rett inn på restaurantbordet sammen med gyros, souvlaki og tzatziki, – og husets vin om du vil. Uten meny, men med overstrømmende gjestfrie greske servitører.

Det finnes taxier på stedet, men de er ikke så lett å finne på egenhånd. Vi spurte etter taxi på restaurantene og etter at de har diskutert med den andre servitøren, litt med kokken og litt med altmuligmannen på restauranten ved siden av, har vi plutselig taxi hjem igjen. Jo flere kokker, jo mer av alt.

Fort deg hit, før turistene finner stedet. Men ikke si det til noen, er du snill?..