Bringebær

Skjeive stilker med torner. Side ved side med ugress og markblomster. Lekegrind for gresshopper og munkelus. Lyserøde, knallrød og  mørkerød. Noen som venter tålmodig på tur. Smelter på tunga. Myke. Lar tunga gli fort over leppene. Søtt og friskt. Hendene, -  røde etter saften  og små skrap etter tornene. Plukket. Renset. Rørt. 

Noen som sier nei til ferskt brød med nyrørt bringebærsyltetøy?

Øyhopping i Istanbul

En og en halv time eller 12 kroner utenfor Istanbul ligger Prinseøyene. Du tar ferja fra Kabatas, legger  uro, jakt etter serverdigheter og shoppinglyst igjen på fastlandet. For ferjeturen er kanskje en tidsreise du ikke merker, en tidsmaskin forkledt som en overfylt ferje, hvor de serverer youghurt, is og sesambrød for å minske bivirkningene av tidsmaskinen.

Prinseøyene består av ni øyer hvorav Büyük Ada, er den største av dem. Og som på alle de andre prinseøyene er det ingen biler (bortsett fra til brann, politi og hjemmesykepleien) derimot så finner man mengder av hestedrosjer og sykler. I motsetning til Istanbul har øyene her ute rent vann og bademuligheter. Med tankene tilbake i Istanbul husker jeg den sjarmerende hotellmannen fortelle meg om ”beachen” på øya, og etter dager i varme Istanbul så jeg lange hvite strender bak øyelokkene. Men det er ikke derfor man reiser hit, skal du bare ha lange strender reiser du et annet sted. De mindre øyene har imidlertid strender med småstein og dit kommer du enkelt fra den største øya, eller hopper av på veien, når tidsmaskinen har gjort sin virkning.

På Büyük Ada bader du i noen slags inngjerda områder for bading, hvor du betaler noen euro for solstoler og litt service. Eller gjør som tyrkerne, de bader langs med moloene og badetrappene og har pikknik på grasset ved siden av og mellom fiskebåtene.

Når tidsmaskinen har gjort sin virkning sammen med det kjølende havelementet fra Marmarahavet, er det på tide og gå inn i den lille byen. Og la seg bli betatt. De vakreste trehus åpenbarer seg i gatene og i kombinasjon med hestedrosjene blir jeg satt tilbake til kolonitiden. Lyden fra smeden i gata nedenfor og klamprende hestehover blander seg med tyrkiske ”hits” fra den lokale kafèen. Engelsk? Var det noen som sa engelsk? Her er det bare tegnspråk som virker, hvis du ikke kan tyrkisk.

Jeg setter meg ned med en kopp eplete midt i et veikryss foran et hotell og lar inntrykkene synke inn. Gutta som spiller backgammon på hjørnet, den gamle dama henger ut vaska foran husket, tenåringen presser friskpresset appelsinjus på den for øyeblikket dårlig besøkte kafèen. Hestedrosjene svinger forbi med de som kommer fra pikknik, de fornemme på vei til landstedet, arbeidsmannen og de andre. Hestedrosjene klarer svingen hver gang, – mens jeg sitter der.

På vei mot havna igjen dumper jeg på ”taxiholdeplassen”, aldri før har jeg sett så mange hester, så mange hestedrosjer. Hvordan er det mulig å komme seg forbi her? Jeg kikker innom butikkene, spiser en is på torvet før jeg lar meg fasinere av solnedgangen over Istanbul.

Hurtigbåten tilbake tar bare halvparten av tida, og koster dobbelt så mye. Den rekker ikke skru meg tilbake til riktig tid igjen. I det jeg går i land blander trafikkstøyen seg med klamprende hestehover fra tidsmaskinen.. Jeg er sjarmert!

De fire største øyene er det overnattingsmuligheter på, de mindre er ubebodde, men det går ferjer for dagsturer til disse øyene også. Det er altså fullt mulig å reise på øyhopping i Istanbul, og jeg skal tilbake å gjøre nettopp det!

 

 

 

Det er sommer, det er riktignok ikke så varmt verken i lufta eller i vannet som det var for fjorten dager siden, men det er fortsatt sommer. Den er kanskje halvveis nå, og kanskje de varme dagene kommer tilbake eller på nytt, eller hva vet jeg. Det jeg vet er at sommeren er og blir våt, den våteste på lenge på en måte. Ikke på grunn av regnet, men på grunn av det våte havet.

For de små som jeg tidligere har omtalt som småtroll, er for en kortere eller lengre periode (alt etter hvor lenge sommeren varer) omdøpt til smådobbane.

For ingen av dem kan svømme, – uten armringer.

”Vi vil svømme på dypet”, roper de i kor når vi ankommer dagens badested. Vrenger av seg klærne. Finner armringene (som er orange), før klærne. Minsten sier til storebroren: ”Hvis du trenger hjelp til armringene, så kan du spørre meg eller mamma..”

Halvtørre badebukser fra forrige bad, trekkes på. Etter armringene. Eldstemann trosser tang og tare og skarpe skjell før badebuksa er ordentlig på plass, snur seg og etterlyser oss andre, før han legger på svøm.

”Kommer du snart da, mamma?”, sier minsten. Bokstavelig talt hoppene klar, i påvente av følge ut på svaberget.

Klart jeg kommer, småtroll skal svømmes med. Det er jo sommer. Og sommeren er våt.

”Se mamma, jeg kan flyte med armene rett ut”

”Se da, tærne mine er over vann”

”Mamma, hjelp, jeg klarer ikke snu”

”Se jeg kan svømme på ryggen også”

Og vi hopper, svømmer og leker. Sommeren er våt, som havet.

”Nei da jeg fryyyyyssser, ikke”, med hakkene tenner og blå lepper. Og vi har håndklepause, med iste og sjokolade, og jeg rekker akkurat å få av armringene på begge to før de skal på igjen. Pausen er over. Sjøen blinker fristende til de små, og dobber har jo ingen ting på land å gjøre. Det er like før man kunne sette telefonnummer på og plassere en teine på..

Som to dobber, flytende på magen og på ryggen. Flyter med armene opp og armene ut. Med tærne over eller under vann. Og stjerneblink fra sjøens skatter i øynene.

Mammaen har konstant rosinrynkehud og svømmehud mellom tærne.

Sommeren er våt!

 

 

 

Jeg husker allerede fra fødeavdelinga at de sa: Å se på de skjønne ørane, de er jo så myke. (setninga klinger glimrende fra ekte kristiansander jordmødre). Jo da, de er ganske søte og veldig myke. Nesten som de minst like søte og myke tåsane , men disse lager ikke grunnlag for like mye frustrasjon noen år seinere.

Og det er jo ikke det at ikke barns ører fortsetter å være søte, – sånn utenpå (iallfall fram til skolealder). Men hva er det egentlig med barns ører? Virker de eller virker de absolutt ikke?

Er det at barn blir skitne i ørene (altså iallfall barn som er ute halve dagen) en slags forsvarsmekanisme  mot strenge voksenstemmer?  Sånn at den strenge stemmen som forteller at nå må de slutte å spille og komme og sette seg ved bordet med en gang, forveksles gjennom skitt og ørevoks til en myk, snill stemme som forteller at de selvfølgelig må spille ferdig før de kan komme og sette seg ved bordet?

Når jeg sier at jeg har sagt ti ganger at han må skru av lyden på spillet, kikker han overgitt opp og sier at ”mamma, det har du jo bare sagt fire ganger”, før han fortsetter å spille. Med lyden på.

Men hvordan har dette sammenheng med at når jeg i skjul prøver å snike en troika en etter middag (selv om det ikke er lørdag), så står de samme trolla etter ett og et halvt sekund foran meg på kjøkkenet og lurer på hvor sjokoladen er?  Med munnen proppfull av sjokolade og knitrende sjokoladepapir som roper fra søpla er det vanskelig å benekte sjokoladefaktumet en helt vanlig tirsdag..

Noen ganger når jeg har prøvd å nå inn til det lille hodet gjennom ørene hans uten å få det til, så begynner jeg å lure på om han virkelig har ørene på. Altså at de står der utenpå hodet hans. Så selv om jeg egentlig ser de så spør jeg han da: ”Hei du, har du ører på? ” Hvorpå han smiler litt overgitt, ”Mamma da, klart ørene mine er der”, men da har jeg iallfall overbevist meg selv (for en stakket   stund) om at det faktisk er mulig å få etablert kontakt gjennom hørselskanalen.

Men hva hjelper det egentlig om ørene er på og om hørselen til og med virker (undersøkt og funnet svært god), når det mangler (iallfall til tider)  et slags forbindelsesledd mellom å høre og å gjøre? .. Den funksjonen sitter vel iallfall definitivt ikke på ryggmargsrefleks nivå enda. Den kan vel i høyden kategoriseres som selektiv, – og godt er vel egentlig det?

 

 

 

Bestemor er en flaggermus

Nei da, hun er ikke en flaggermus,

men hun var en flaggermus.

Du skjønner hun jobbet om natta

 og sov om dagen.

Da var hun en flaggermus.

Bestemor er en sykepleier.

7- åringen

 

 

 

Merhaba

Istanbul. Jeg har hørt at byen skulle være en sammensmelting mellom øst og vest, men i virkeligheten er byen en sammensmelting og en blanding av alt man kan tenke seg. Jeg er i Istanbul, midt i et eventyr. Mens bønneropene gjaller som en slags eksotisk joik.

Were are you from?

Ved den store bazaren (ok da som må bare oppleves, men ikke trengs å skrives om) er plutselig verden skrudd tilbake i tid, eller iallfall en helt annen tid. Nedover de bratteste gatene mot Marmarahavet. Der går en mann med tepperuller på nakken, en butikk selger skosåler, en annen penneholdere. En mann selger agurker fra en trillbår, og en annen har et brett med ti løk. 5 damer kledt i sort går forbi. Det lukter kebab og noe krydder jeg ikke kan gjenkjenne. Det glitrer i ferskpressa appelsinjus. Gutta spiller backgammon midt i gata. Etter utallige invitasjoner setter vi oss ned på skjeive plastkrakker med et mikroskopisk bord med teppe over. Spiser kebab og drikker øl fra boks, med papir rundt (man skal da ikke vise at man serverer øl). Nyter livet.

It`s your first time in Istanbul?

Jeg vandrer langs med kaiene bortover til et annet sted, ser på gateselgerne som vil selge meg alt fra tegnesett, til belter, bukser og basketsko, alt innenfor merke ”fake”.  De hilser og smiler, og jeg smiler og hilser tilbake. Nyter utsikten og vinddraget fra Galata broa, og kikker opp mot tårnet hvor vi spiste i går. Husker de søte små tyrkiske jentene i flagrekjoler som danset bortover brosteinene, til ære for mammaene og pappaene sine og oss. Den kruttsterke kaffen sammen med den søteste søte n baklavaen, på kafeen på torvet. Jeg må sitte på muren der oppe bare en gang til, tenker jeg. Det er bare akkurat det som er problemet. I en by på 15 millioner innbyggere spredt over et vannvittig digert område, så vil jeg gjøre alt,- minst en gang til. Håpløst.

 It`s your hair real?

På vei bortover til Kabatas treffer jeg en mann som gir meg personlig guiding langs havneområdet, og tilbyr meg ”and all my friends” en personlig sightseeing i hans moderne Opel Corsa som står parkert på Asia-siden. Bildene på netthinna av syv nordmenn i en Opel Corsa gir meg latterbobler i magen. Han forklarer meg om den offentlige kommunikasjonen i Istanbul, som med en gang blir veldig mye lettere når han skaffer meg en Akbil (en slag mystisk pollett på pinne som fungerer som klippekort). Jeg takker for følget, og han takker  ”a private lession in English” . Hjelpe meg, han burde ha funnet noen andre hvis det var det som var greia. Men bekymringer over å ha drevet med engelsk vranglære midt i tyrkerland, sitter ikke spesielt hardt…

A cup of appel thea in my shop?

I gatene nedover fra Taksim, dukker den 2 km lange gågata opp. Den er svart av mennesker og brutt av en rød liten trikk. Prisnivået er liksom mer enn overkommelig, selv for meg som aldri har lært å prute. Det er mer den følelsen av man i lengden sparer på å gå amok på shoppingfronten for deretter å måtte ut å handle ny koffert for å få med seg alt hjem… Her finnes alt. Klær i bunkevis, eller butikkvis. Karamell i løsvekt. Mengdevis av kafeer. Smykker i  mer eller mindre ekte vare. Og I enden av den store gågata åpenbarer det seg en egen gate med bare musikkinstrumenter. Jeg synker ned på en kafè, bestiller hvitvin og meze. Jeg har enda ikke sett noen som passer til begrepet ”sinna som en tyrker”, og smiler selv over å bare være, så det nesten er vanskelig å spise.

Do you want 200 camels for theese three girls?

Vi spiser på puter (ja da, dette var sikkert en skikkelig turistfelle, men moro var det likevel) mezeretter, spicy kebab og grilla lam med saftig brød og Haidari (tyrkisk variant av tzatziki). Noen røyker vannpipe og noen av oss prøver å drepe fremmedskumle bakterier med Raki før de de får satt seg fast i magen. (Det er imidlertid den eneste ulempen jeg klarte å finne med Istanbul, det der med at bakteriefloraen er en litt annen, og at det i visse tilfeller kan ha bittelitt effekt på magen..)

Do you want a funny night?

En av de turistvante kelnerne med sjekking som hobby prøver å få meg til å finne på noe annet enn å gå tilbake til hotellrommet. Men rakien har gjort sitt og hotellsenga roper, selv uten dyne og ganske mange grader hardere enn senga hjemme. Fra takterassen på hotellet forsvinner jeg inn i den virkelige eventyrverden blant opplyste moskeer og palasser med mengdevis av fugler som sirkler rundt tårnene som i en evighetsdans. Det er skremmende vakkert! Det kjennes som i være våken i drømme i eventyrland. Jeg er forelsket. I en by. I en by med litt av alt.   

It`s you a dream?

 

 

 

Jeg sitter og dingler med beina på den kanten hvor føttene får ha havet som gulv, selv om det er for langt ned. Sjølukta er deilig, den gjør meg mer våken og doven på samme tid. De små leker på stranda ved siden av. Vi er midt i byen. De løper i ring. Ruller seg i sanda. Går barbeinte ut i vannet og finner steiner og skjell. De snakker om alt og ingenting. Jeg følger ikke mer med enn nødvendig. Fokuset mitt er langt der ute blant holmer og skjær som lengter etter meg.

Helt til de finner hver sin bit med drivved. Introdusert av kjenningsmelodien til Indiana Jones er veden plutselig blitt til en bil i ørkenen som møter en redningsbåt (?!). ”bægin..bægin” synger den minste og veden er blitt en ubåt under sanda… ”ooh oo.. mmm. MmmmM.. bægin..” De snurrer rundt med ubåtene sine som plutselig er langt over sanda og ikke under selv om de er ubåter. ”Noma noma ye, noma noma noma yee” kommer av full hals mens ubåtene oppfører seg som fly.

”Here we go agaaiin” Tilbake er bilen over ørkensanda, mens minsten nynner et unikt mamma mia potpurrie.. , og feider over til kjenningsmelodien til Indiana Jones . Veden er blitt til romferjer da filmmusikken fra Star Wars smyger seg ut mellom leppene på de små..Romferjene blir til jetfly med et  ”na na n ana” fra en åttitallsslager jeg ikke husker navnet på.. direkte etterfulgt på glimrende barneengelsk: ”I`m in love with a fairytale…mmm…mmm hourts”. Den andre spiller fele på romferja.

Jetflyene lander som biler og er på vei til å bli sjøgående ”super trouper” med fortsettelse over i en gitarsolo fra Coldplay som gjør at den sjøgåendeubåtbilromfartøyet plutselig duger som gitar… . Igjen er veden ubåt både under og over sanda og Indiana Jones musikken ljomer over stranda..

Mamma mia, det må være grusomt gammeldags å si brrr brrr når man kjører med bil i sanda..

 

Jeg har forundret meg over gamle ord og uttrykk mange ganger. Det er vanlig i folks dagligtale og mange sprer rundt seg med mer eller mindre gjennomtenkte uttrykk. Men hva betyr de egentlig? Selv skal jeg innrømme at jeg ofte ser for meg en (kanskje) noe i overkant for konkret betydning av ordene…  

 Har du hørt at hun har gitt han på båten? Har han da blitt satt på en båt, eller har han fått en båt. Eller bare en båtferie uten kone og barn? Og med sommervarmen som bare ligger rundt båten, er det egentlig en straff?

Men jeg tar deg på ordet. Hvor tar man egentlig på meg da??  Er det sextrakassering eller hvordan er det å bli tatt på ordet. Vil man le, bli sint eller stønne?

Jeg skal be noen om å ta meg på ordet fortere enn svint. Har dette med stålull å gjøre eller griserT? Hvor fort er egentlig svintet? Apropos svin. Vi har det visst med det å kaste perler for dem, altså svina. Hvorfor kan ikke svinene få litt perler da? Hva er det som er så galt med det? Grisungene blir sikkert skikkelig søte med litt perlekjeder på. 

Slått sammen blir disse da: Du skal ikke kaste perler fortere enn svint..

Du må iallfall ikke gjøre det uten å ta høyde for.. ..Hvordan tar man egentlig høyde for? Tar man høyden på samme måte som man tar tempen på noen??? Eller er jeg på bærtur nå ? Går det forresten an å si til noen at de er på bærtur sånn helt utenfor bærsesongen? Må de gå i frysedisken på ICA da?

Hva om man virkelig har kjøpt katta i sekken, på bærtur på ICA. Er det så veldig ille å få en katt i en sekk da? Tenk hvis det er en skikkelig søt liten kattepus med tigerpels og alt, som plutselig titter opp av sekken din?  Eller hva med det er bedre med en katt i sekken enn ti fugler på taket. Selv setter jeg pris på at fuglene holder seg på taket, framfor i hånda mi..

Det har gått meg hus forbi.. Jeg ser alltid for meg et hus som går forbi meg, hvor er egentlig det huset som går forbi? Er det noen som noensinne har opplevd å bli forbigått av et hus? Er det huset man ikke har fått med seg, eller er det noe helt annet? Ikke skjønner jeg det. Men det kan være fordi loddet er kastet. Og at vi har vært på basar, og at noen har kastet vinnerloddet mitt? Er det muligens derfor jeg aldri vinner i lotto…  

Hva om det står noen med skjegget i postkassa rett utenfor huset som går forbi, og at en annen tar opp hansken etter denne noen.

 

 

 

Etter en hektisk morra, og som alltid noen minutter i siste lita, setter jeg og 5 åringen oss denne helt vanlige onsdagen i bilen. Endelig. På vei til barnehagen. I løpet av disse 5 minuttene vi to har for oss selv hver dag, dukker de underligste samtaler opp.

 Vi har bare så vidt kommet oss ut fra parkeringsplassen, da han sier: ”Mamma: Det er flere enn oss i bilen i dag” Før han sier noe mer, rekker jeg selvfølgelig som en ekte god sørlending å tenke på om min lille sønn mener at Gud er med i bilen. Da stemmen fra baksete sier; ”for jeg har funnet en hund..”

Trøtt som jeg er skvetter jeg litt, og kikker forsiktig i speilet, mens jeg et lite sekund forventer at jeg skal se en liten hund bak der. I det minste en hundebamse.

”Jeg fant den på Bragdøya”, sier han videre. ”Den var helt ensom og alene, og det var absolutt ingen som ville ha den.”

 ”Men snakket du med de voksne om det da?”, sier jeg, og føler jeg endelig fikk summet meg littegrann. ”Neheinei, det gjorde jeg ikke det vel.. For atte hunden er min den, og den er helt usynlig. Den er med oss i bilen nå, og var med meg på Bragdøya i går. For jeg vil ikke ha en katt for atte det har bestevennen min, og jeg syns den er skummel.”

”Men hvor var den i natt da? Sier jeg, og begynner å bli litt nysgjerrig på den minstes fantasivenn. ”Den satt i pappas bil vel.”, sier han veslevoksent. “Men blir den ikke sulten?”, spør jeg. “Jo da, det blir den og når jeg åpner matpakka på bragdøya så hopper den opp og spiser en av skivene mine, og da blir den kjempeglad. Og så spiser den usynlig hundemat.”

Bilen vår er framme og stopper på parkeringsplassen foran barnehagen.

“Men mamma, den er helt usynlig og har en helt usynlig stemme, og den er bare min..”Og så springer han (og hunden) foran meg inn barnehagen.

 

” Mamma, mamma! Kom!”, roper minsten fra badet.

Jeg sukker litt, spør om han ikke kan komme til meg heller. Noe han selvfølgelig ikke kan, fordi det er på badet det er da liksom. Det må jeg vel skjønne?

Og der inne på badet står han inntil veggen. Med de lyse hårtustene som stikker akkurat ovenfor speilet. Som for å bare speile trolltustene, med ryggen til vel og merke. Jeg fniser inni meg og akkurat som om latteren bobler fra innimagen og ut gjennom øynene, da han sier:

Mamma? Kan du måle om jeg er passe meter?

Og vi måler. I fullt alvor. Dette er viktige saker.  1 meter og 9 centimeter er vel akkurat passe meter.

Inni meg ser jeg han for meg klatre på de nederste greinene, sykle, springe om kapp med storebroren, løpe over svabergene, med en indre motor av stahet. Proppfull av gjøre-det-selv –vilje.

Du er akkurat passe meter du, lille trollungen min. Og kan bli akkurat så stor du vil.