Språkets finurligheter

språk

Og en beskrivelse av hvordan man kaster stein i glasshus

Med mobiltelefonen godt plassert i hendene taster jeg raskt med begge tomler, raskt hjem til han jeg blant annet deler avisen med. Mens tomlene lever sitt eget liv, kikker på de høye grantrærne toget suser forbi, “Hvordan er det med minsten?” Vel vitende om at han hosta med gjennomtrekk noen timer før. Pip pip,wrrr wrrr: ”Han er fin i formen!” Fin i formen, du liksom, snakker du helt bakvendt nå da?? Hvordan skal man lære unger grammatikk da, når til og med kamuflert nordlandsk i klingende østlandsk har snakkebakvendt grammatikk?

Jeg lener hodet tilbake og hører den kjente stemmen si; ”Gå inn på stua du”, gå på stua da liksom, hvor i all verden har han lært preposisjonene sine? Jeg vet jo at det er fra den andre siden av landet. Hvordan i all verden kan man Gå inn på stua? Klart man kan sitte en stol i stua, eller gå på stuegulvet. Men ellers så er man ien stue, ikke sant?

Hvor mange ganger har jeg ikke spurt den kamuflerte nordlendingen om han vet om hvor den dingsen er (ikke det at menn generelt har kontroll på dingser utover sine egne kjønnsdingser, men likevel..) og han sier: ”Den ligger på loftet”. Akkurat som om det er så vanlig å ha tre soverom, gang og stort bad og ehh nettopp lofstrapp ja, på loftet? Isteden går jeg opp på det mer udefinerbare begrepet ”oppe” i midt språk og finner dingsen på hans loft og i mitt oppe.

Men noe av det mest begrepsforrvirrende er kanskje kommunikasjon i kjøkkenverden. For når jeg spør om han kan ta med et fat, så kommer han med ikke et fat, men med en tallerken.  Eller så spør han om han skal ha tefat eller fat eller fat, hva egentlig virkelig fat heter på det språket det husker jeg ikke. Etterpå vasker han hendene og tørker det på en håndduk, duk til hendene da liksom. Han skal vel tørke hendene på den og legge den på bordet etterpå. Det beslektete ordet kopphåndduk tar kaka. Hvorfor i all verden tørker man oppvasken med en duk? Til hender? Treordssammensetning høres helt på vidda ut (eventuelt fra vidda), spør du meg..

Jeg trekker ned loftstrappa og legger meg på, ja nettopp loftet, og trekker natthua (hua på hue da liksom, tullehue) godt over ørene jeg, før noen har lagt merke til at jeg driver og kaster stein. I glasshuset mitt..

 

…og sånn går nu dagan….

 

Publisert med godkjenning

Advertisements

One thought on “Språkets finurligheter

  1. Hihi! De er nå søte da, nordlendingene. Og vestlendingene. Og trønderne. Og østlendingene. Og selvsagt sørlendingene…

    I glasshusene sine… 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s