Barn av 2000

Supermario2

 

7-åringen kommer vaklende, trøtt nedover trappa. God morgen, sier jeg. Så smørblidt bare den trøtteste mammaen klarer. Midt mellom matpakkesmøring, pakking av regntøy og leiting etter bilnøklene som noen (sikkert meg selv) har lagt på et aldeles smart og ulogisk sted. Hodet mitt har klikka, sier 7-åringen. Jeg bare kikker på han, der han står med t-skjorta bak fram og håret rett ut til alle kanter, som en trollunge. Ja! Akkurat sånn som en pc, sier han. Jeg velger å la påstanden stå uimotsagt….

Vi går gatelangs. Jeg og 7-åringen. Bare vi to på bytur. Jeg rekker akkurat kjenne litt lykke innvendig, da det begynner: Jeg er sliten mamma, det er for langt å gå. Jeg har mista tre liv allerede. Vi fjerner for varm genser, jakke og caps og rekker akkurat å unngå at det fjerde livet forsvinner. Oppover bakken forsvinner det ene livet etter det andre, i takt med den utålmodige mammaen..

Hvis jeg ikke får en is nå, så er jeg helt Game over altså!

Vi tar ispause. Knytte skoene pause. Og pølsepause. Tissepause. Sitte på akkurat den benken bare bittelitt pause. Sakte men sikkert klatrer energimåleren oppover igjen. Og Supermario, ehh nei 7-åringen er klar for å handle nye klær og skolesekk. Noen minutter seinere hopper en lykkelig gutt nedover med dobbelthopp og uante krefter. Ny sekk på ryggen, is i magen, caps og jakke som gjør at han ser ut som en tenåring som har vært i krympemaskinen. Jeg har aldri hatt så mange liv, mamma. Jeg har sikkert 80 000 liv, kanskje 80 001, smiler han lykkelig fra øre til øre.

I bilen sammen med lillebroren krangler de om en ny bok han har fått med seg fra skolen. Med diplomatisk evne prøver den kjørende mammaen å få trollene til å skjønne at de må se i boka sammen mens vi er i bilen. Gang på gang. Nå er det siste sjanse sier jeg. Men mamma da, du har bare gitt oss tre sjanser, Supermario får alltid åtte!

Den samme 7-åringen har akkurat lagt seg. Alt for seint etter min mening. Altfor tidlig, sier han selv. Jeg setter meg ned på terrassen, puster tungt. Endelig er det bare meg. Da et lite trollhode stikker ut fra etasjen over meg og roper:

Mamma, nå har jeg bare et eneste liv igjen altså!!!

Advertisements

2 thoughts on “Barn av 2000

  1. Humrer gjenkjennende. Det er litt som å dytte en hyssing det der…helt til de plutselig ser noe forlokkende der framme. Da må de nesten holdes igjen 😀

    Det rare er at når de sover søtt i sengen så kjenner vi bare lykke – uansett hvor slitne vi nettopp var…

  2. Denne var herlig – helt super !
    På handletur er de snegler , men om kvelden Duracellkaniner….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s