Merhaba

øya med tårn

 

 

 

Merhaba

Istanbul. Jeg har hørt at byen skulle være en sammensmelting mellom øst og vest, men i virkeligheten er byen en sammensmelting og en blanding av alt man kan tenke seg. Jeg er i Istanbul, midt i et eventyr. Mens bønneropene gjaller som en slags eksotisk joik.

Were are you from?

Ved den store bazaren (ok da som må bare oppleves, men ikke trengs å skrives om) er plutselig verden skrudd tilbake i tid, eller iallfall en helt annen tid. Nedover de bratteste gatene mot Marmarahavet. Der går en mann med tepperuller på nakken, en butikk selger skosåler, en annen penneholdere. En mann selger agurker fra en trillbår, og en annen har et brett med ti løk. 5 damer kledt i sort går forbi. Det lukter kebab og noe krydder jeg ikke kan gjenkjenne. Det glitrer i ferskpressa appelsinjus. Gutta spiller backgammon midt i gata. Etter utallige invitasjoner setter vi oss ned på skjeive plastkrakker med et mikroskopisk bord med teppe over. Spiser kebab og drikker øl fra boks, med papir rundt (man skal da ikke vise at man serverer øl). Nyter livet.

It`s your first time in Istanbul?

Jeg vandrer langs med kaiene bortover til et annet sted, ser på gateselgerne som vil selge meg alt fra tegnesett, til belter, bukser og basketsko, alt innenfor merke ”fake”.  De hilser og smiler, og jeg smiler og hilser tilbake. Nyter utsikten og vinddraget fra Galata broa, og kikker opp mot tårnet hvor vi spiste i går. Husker de søte små tyrkiske jentene i flagrekjoler som danset bortover brosteinene, til ære for mammaene og pappaene sine og oss. Den kruttsterke kaffen sammen med den søteste søte n baklavaen, på kafeen på torvet. Jeg må sitte på muren der oppe bare en gang til, tenker jeg. Det er bare akkurat det som er problemet. I en by på 15 millioner innbyggere spredt over et vannvittig digert område, så vil jeg gjøre alt,- minst en gang til. Håpløst.

 It`s your hair real?

På vei bortover til Kabatas treffer jeg en mann som gir meg personlig guiding langs havneområdet, og tilbyr meg ”and all my friends” en personlig sightseeing i hans moderne Opel Corsa som står parkert på Asia-siden. Bildene på netthinna av syv nordmenn i en Opel Corsa gir meg latterbobler i magen. Han forklarer meg om den offentlige kommunikasjonen i Istanbul, som med en gang blir veldig mye lettere når han skaffer meg en Akbil (en slag mystisk pollett på pinne som fungerer som klippekort). Jeg takker for følget, og han takker  ”a private lession in English” . Hjelpe meg, han burde ha funnet noen andre hvis det var det som var greia. Men bekymringer over å ha drevet med engelsk vranglære midt i tyrkerland, sitter ikke spesielt hardt…

A cup of appel thea in my shop?

I gatene nedover fra Taksim, dukker den 2 km lange gågata opp. Den er svart av mennesker og brutt av en rød liten trikk. Prisnivået er liksom mer enn overkommelig, selv for meg som aldri har lært å prute. Det er mer den følelsen av man i lengden sparer på å gå amok på shoppingfronten for deretter å måtte ut å handle ny koffert for å få med seg alt hjem… Her finnes alt. Klær i bunkevis, eller butikkvis. Karamell i løsvekt. Mengdevis av kafeer. Smykker i  mer eller mindre ekte vare. Og I enden av den store gågata åpenbarer det seg en egen gate med bare musikkinstrumenter. Jeg synker ned på en kafè, bestiller hvitvin og meze. Jeg har enda ikke sett noen som passer til begrepet ”sinna som en tyrker”, og smiler selv over å bare være, så det nesten er vanskelig å spise.

Do you want 200 camels for theese three girls?

Vi spiser på puter (ja da, dette var sikkert en skikkelig turistfelle, men moro var det likevel) mezeretter, spicy kebab og grilla lam med saftig brød og Haidari (tyrkisk variant av tzatziki). Noen røyker vannpipe og noen av oss prøver å drepe fremmedskumle bakterier med Raki før de de får satt seg fast i magen. (Det er imidlertid den eneste ulempen jeg klarte å finne med Istanbul, det der med at bakteriefloraen er en litt annen, og at det i visse tilfeller kan ha bittelitt effekt på magen..)

Do you want a funny night?

En av de turistvante kelnerne med sjekking som hobby prøver å få meg til å finne på noe annet enn å gå tilbake til hotellrommet. Men rakien har gjort sitt og hotellsenga roper, selv uten dyne og ganske mange grader hardere enn senga hjemme. Fra takterassen på hotellet forsvinner jeg inn i den virkelige eventyrverden blant opplyste moskeer og palasser med mengdevis av fugler som sirkler rundt tårnene som i en evighetsdans. Det er skremmende vakkert! Det kjennes som i være våken i drømme i eventyrland. Jeg er forelsket. I en by. I en by med litt av alt.   

It`s you a dream?

 

 

grete i istanbul

Advertisements

One thought on “Merhaba

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s