Betraktninger om barns ører

 

 

 

storenessk

Jeg husker allerede fra fødeavdelinga at de sa: Å se på de skjønne ørane, de er jo så myke. (setninga klinger glimrende fra ekte kristiansander jordmødre). Jo da, de er ganske søte og veldig myke. Nesten som de minst like søte og myke tåsane , men disse lager ikke grunnlag for like mye frustrasjon noen år seinere.

Og det er jo ikke det at ikke barns ører fortsetter å være søte, – sånn utenpå (iallfall fram til skolealder). Men hva er det egentlig med barns ører? Virker de eller virker de absolutt ikke?

Er det at barn blir skitne i ørene (altså iallfall barn som er ute halve dagen) en slags forsvarsmekanisme  mot strenge voksenstemmer?  Sånn at den strenge stemmen som forteller at nå må de slutte å spille og komme og sette seg ved bordet med en gang, forveksles gjennom skitt og ørevoks til en myk, snill stemme som forteller at de selvfølgelig må spille ferdig før de kan komme og sette seg ved bordet?

Når jeg sier at jeg har sagt ti ganger at han må skru av lyden på spillet, kikker han overgitt opp og sier at ”mamma, det har du jo bare sagt fire ganger”, før han fortsetter å spille. Med lyden på.

Men hvordan har dette sammenheng med at når jeg i skjul prøver å snike en troika en etter middag (selv om det ikke er lørdag), så står de samme trolla etter ett og et halvt sekund foran meg på kjøkkenet og lurer på hvor sjokoladen er?  Med munnen proppfull av sjokolade og knitrende sjokoladepapir som roper fra søpla er det vanskelig å benekte sjokoladefaktumet en helt vanlig tirsdag..

Noen ganger når jeg har prøvd å nå inn til det lille hodet gjennom ørene hans uten å få det til, så begynner jeg å lure på om han virkelig har ørene på. Altså at de står der utenpå hodet hans. Så selv om jeg egentlig ser de så spør jeg han da: ”Hei du, har du ører på? ” Hvorpå han smiler litt overgitt, ”Mamma da, klart ørene mine er der”, men da har jeg iallfall overbevist meg selv (for en stakket   stund) om at det faktisk er mulig å få etablert kontakt gjennom hørselskanalen.

Men hva hjelper det egentlig om ørene er på og om hørselen til og med virker (undersøkt og funnet svært god), når det mangler (iallfall til tider)  et slags forbindelsesledd mellom å høre og å gjøre? .. Den funksjonen sitter vel iallfall definitivt ikke på ryggmargsrefleks nivå enda. Den kan vel i høyden kategoriseres som selektiv, – og godt er vel egentlig det?

Advertisements

5 thoughts on “Betraktninger om barns ører

  1. Forbindelsesledd mellom å høre og å gjøre, ja…velkjent fenomen, kan du si. I hvertfall koblet til dataspilling. Det gjelder å vise hvem som er sjefen, vet du.

    Men jeg tror den sjokoladeferskinga gir deg et lite forklaringsproblem 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s