Øyhopping i Istanbul

DSC01162

Øyhopping i Istanbul

En og en halv time eller 12 kroner utenfor Istanbul ligger Prinseøyene. Du tar ferja fra Kabatas, legger  uro, jakt etter serverdigheter og shoppinglyst igjen på fastlandet. For ferjeturen er kanskje en tidsreise du ikke merker, en tidsmaskin forkledt som en overfylt ferje, hvor de serverer youghurt, is og sesambrød for å minske bivirkningene av tidsmaskinen.

Prinseøyene består av ni øyer hvorav Büyük Ada, er den største av dem. Og som på alle de andre prinseøyene er det ingen biler (bortsett fra til brann, politi og hjemmesykepleien) derimot så finner man mengder av hestedrosjer og sykler. I motsetning til Istanbul har øyene her ute rent vann og bademuligheter. Med tankene tilbake i Istanbul husker jeg den sjarmerende hotellmannen fortelle meg om ”beachen” på øya, og etter dager i varme Istanbul så jeg lange hvite strender bak øyelokkene. Men det er ikke derfor man reiser hit, skal du bare ha lange strender reiser du et annet sted. De mindre øyene har imidlertid strender med småstein og dit kommer du enkelt fra den største øya, eller hopper av på veien, når tidsmaskinen har gjort sin virkning.

På Büyük Ada bader du i noen slags inngjerda områder for bading, hvor du betaler noen euro for solstoler og litt service. Eller gjør som tyrkerne, de bader langs med moloene og badetrappene og har pikknik på grasset ved siden av og mellom fiskebåtene.

Når tidsmaskinen har gjort sin virkning sammen med det kjølende havelementet fra Marmarahavet, er det på tide og gå inn i den lille byen. Og la seg bli betatt. De vakreste trehus åpenbarer seg i gatene og i kombinasjon med hestedrosjene blir jeg satt tilbake til kolonitiden. Lyden fra smeden i gata nedenfor og klamprende hestehover blander seg med tyrkiske ”hits” fra den lokale kafèen. Engelsk? Var det noen som sa engelsk? Her er det bare tegnspråk som virker, hvis du ikke kan tyrkisk.

Jeg setter meg ned med en kopp eplete midt i et veikryss foran et hotell og lar inntrykkene synke inn. Gutta som spiller backgammon på hjørnet, den gamle dama henger ut vaska foran husket, tenåringen presser friskpresset appelsinjus på den for øyeblikket dårlig besøkte kafèen. Hestedrosjene svinger forbi med de som kommer fra pikknik, de fornemme på vei til landstedet, arbeidsmannen og de andre. Hestedrosjene klarer svingen hver gang, – mens jeg sitter der.

På vei mot havna igjen dumper jeg på ”taxiholdeplassen”, aldri før har jeg sett så mange hester, så mange hestedrosjer. Hvordan er det mulig å komme seg forbi her? Jeg kikker innom butikkene, spiser en is på torvet før jeg lar meg fasinere av solnedgangen over Istanbul.

Hurtigbåten tilbake tar bare halvparten av tida, og koster dobbelt så mye. Den rekker ikke skru meg tilbake til riktig tid igjen. I det jeg går i land blander trafikkstøyen seg med klamprende hestehover fra tidsmaskinen.. Jeg er sjarmert!

De fire største øyene er det overnattingsmuligheter på, de mindre er ubebodde, men det går ferjer for dagsturer til disse øyene også. Det er altså fullt mulig å reise på øyhopping i Istanbul, og jeg skal tilbake å gjøre nettopp det!

Advertisements

One thought on “Øyhopping i Istanbul

  1. Å oppleve reisen som en reise i tid gir det hele en ekstra dimensjon som merker oss for livet.

    Du skriver så fint at jeg blir rent fristet til å bli med deg når du reiser tilbake 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s