Brevene fra Farmor

hytteutsiktJeg sitter her med bunka med brev mellom hendene. De eldste av brevene er like gamle som meg. De lukter gamle brevark, gammelt støv og håndskriften vekker gode minner fra jeg var liten. Med brevene mellom hendene husker jeg farfar spille ”Per spelmann” på fiolinen, og jeg husker hvordan det glitret av øynene da han med stolthet viste fiolinen han hadde bygd selv. I kroppen husker jeg hvordan det var å klatre opp på den rød ”trappestolen” nede i kjelleren, og spise frokost med farmor og farfar. Jeg husker matpakketurene til hengebroa, de eneste gangene farmor gikk i bukse. Jeg husker de hemmelige liljekonvallstedene som jeg trodde bare jeg fikk vite om. Jeg husker farmors forklær, berlinerkransene og raspet gulrot. Kokesjokoladen i den nederste skuffen og farfars stemme som leste Bjørnstjerne Bjørnson og reiste verden rundt på kartet. Alle minnene er fulle av trygghet og tid.

Vi var i barnedåp på søndag (…) Grete heter den lille, og det er en god liten jente. (…) Vi har vært ute og badet og fisket, og vi har det så hyggelig. Nå er kl 21 og vi har en fin solnedgang som vi ser herfra.

Jeg smiler når jeg leser fra min egen barnedåp, og oppdager at brevet må være skrevet på hytta. I solnedgangen. Jeg tenker på at jeg også kan nyte samme utsikten, – hver sommer. Takket være farmor og farfar.

Dere får vel besøk av familien på søndag, og da må dere hilse fra oss. Vi savner dere, det må vi jo innrømme. Men vi har jo våre nærmeste her og det teller jo mest.

Jeg blir imponert og stolt over hvordan de pakket sammen alt de eide og reiste fra søsken og venner de hadde hatt hele livet, for å flytte til oss. Den nærmeste familien deres. Hvordan de savnet Oslo, familie og venner samtidig som de i brevene bekrefter ønsket om å være i nærheten, i nærheten av oss. Jeg syns først og fremst de var utrolig tøffe som turte og flytte 30 mil midt i pensjonistalderen, og gikk i gang med å få nye venner og bli med i det som skjedde i bygda. Og de fikk det til.

Mandag reiste vi til Stavern. Det var litt av en reise. Først tog til Moss, buss til ferja. Ferje til Horten, 1 ½ times ventetid i Horten. Buss til Skoppang, 1 ½ time og vente på tog til Larvik. I Larvik hadde bussen til Stavern nettopp gått, og en time til neste buss.

Og hvordan de reiste. Flere av brevene skildrer hvordan de reiste for å besøke familien sin, jeg har aldri tenkt på at det kunne være mulig å bruke en hel dag for å reise fra Oslo til Stavern, – kollektivt.

Jeg har tenkt å reise fredag 6. april, så har jeg en dag før jeg skal i selskap. Toget er i Oslo 18.35. Håper det ikke er så forsinket. Det er lenge siden jeg var i Oslo nå, så det skal bli hyggelig å treffe dere.

Jeg flirer når jeg leser om hvordan hun lagde avtaler om å treffes på Østbanen dato og klokkeslett, i et brev sendt flere uker før reisa. Det hadde aldri skjedd i dag.

Men det jeg virkelig sitter igjen med, og som gjør at jeg blir varm, stolt og glad er måten hun beskriver familien sin, – oss. Hvor opptatt hun var av oss og hva vi gjorde, hvor viktig det var for henne å være tilstede som en del av familien.

Jeg blir oppriktig takknemlig for at akkurat dette var min farmor og farfar!