Ett år, hvor lenge er egentlig det?

 

 

Ett år, hvor lenge er egentlig det?

Ett år er 365 dager og  52 uker noen ganger er det 29 dager i februar, men stort sett er et år sånn rundt regnet ganske forutsigbart og forståelig når det gjelder lengde. Et lysår derimot er for meg en mer avansert tidsmåling som jeg ikke umiddelbart forstår. Jeg lurer på om det er det som skjer når plutselig  tidsregningen blir en annen enn den pleier, for dette året både begynte og sluttet 31. Januar 2009. Og siden da har året både vart fryktelig lenge og intenst, samtidig som det kjennes ubegripelig kort siden starten.

Jeg kan kjenne smerten og håpet i følelsen da vi satt rundt senga di. Jeg er sikker på at jeg snakket på både innpust og upust mens jeg lovet deg å bli med på billigturer til Danmark, og å velge de rimeligste hotellene i syden, og aldri erte deg for valg av solbriller mer. Jeg husker bildet av mascaraen sittende igjen på dyna. Men du svarte aldri mer. Lyden og streken på skjermen iler gjennom ryggmargen som en grusom bekreftelse. Jeg kan kjenne følelsen av at hånda di var blitt kald. Jeg husker hver time, og hvert minutt som det skulle vært i går, det kunne vært noen uker siden.

Jeg husker det overveldende blomsterhavet fra begravelsen, og stoltheten i ordene som beskreiv deg. Likevel husker jeg stemmen din som sang, som ikke var der, best fra dagen i kirka. Jeg kan høre min egen stemme som brister. Det kjennes likevel ut som det er lenge siden.

Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av å rydde ut igjen klærne dine fra huset du skulle ha flytta inn i. Det luktet deg. Og jeg la igjen noen tårer på de mykeste genserne dine. De er sikkert fortsatt våte.  

Jeg kjenner den harde kornete snøen rundt fingrene mine da jeg skreiv Gratulerer med dagen, pappa, i snøen ved graven din. Jorda var leirete og kald da vi gravde den fram fra snøen for å sette påskeliljer nedi. Jeg husker at jeg tenkte; du er ikke her, du plukker vårblomster et annet sted.

Jeg kan kjenne lukta av våren fra den første turen til sjøen, og huske stemmen din fra når vi leita etter vårtegn sammen på samme sted, for flere år siden.

Jeg kan kjenne hvordan takknemlighetstårene uten forvarsel trillet nedover da jeg gikk på alenetur i Hellas i sommer. Takknemligheten over at du har lært meg å bli glad i å reise, og finne fram til småstedene. Siden det nå er vinter skjønner jeg et det må være en stund siden.

Jeg kan fortsatt kjenne det gjør vondt når jeg svinger ut av tunellen på vei til jobb, fordi det minner meg om siste gang.

Jeg kunne høre lyden av deg, stemmen og skrittene da jeg bakte julekaker. Jeg er sikker på du ville hatt en smakekake, og kanskje bestemor endelig var fornøyd med kjevlinga mi, der ovenfra. Berlinerkransene bakte jeg aller mest til deg i år også.

På slutten av året feiret vi minsten med 10 dansende 6 åringer i et ekte discoparty og la inn alt for at han skulle oppleve at bursdager kan være godt igjen, etter flere samtaler om døden og bursdagen hans. En stund ville han aldri feire bursdagen sin mer. Det er bare en ukes tid siden.

Etter dette året har tid blitt et vanskelig begrep, jeg tror det er det intense og tilstedeværelsen i opplevelsen som påvirker opplevelsen av tid, mer enn tida i seg selv. I år har sansene og følelsene ligget om ikke utenpå huden, så iallfall ikke langt under.  Noen sier at det er det første året som er det vanskeligste, men hvis ett år har en ny tidsregning, er det da riktig? 

Jeg er fremdeles ikke blitt venner med tunellen på vei til sykehuset, eller når noen sier ”var” om deg. Dette året har vart lengre og kortere enn noen år før,- iallfall i mitt hjerte.

Reklame