Barn og sorg, – en del av livet!

Sitter på runsa og dingler med beina. Sommeren har akkurat satt seg.  7- åringen har stor fart, og lurer på hvor langt han kommer hvis han hopper. Istedenfor bremser han farten og kikker på meg. Mamma? Hvor lenge var Bestefar syk før han døde?  2 ½ år siden er det nå, 7 åringen var 5, han ble 5. Det var bursdagen hans. I det han spør kjennes det som om jeg er tilbake akkurat der. Akkurat da, i det aller vanskeligste.  Spørsmålene kommer ikke like ofte lenger, men de kommer like plutselig.

Samtalen fortsetter der vi sitter på runsa. Hvorfor kan noen dø så fort, mamma? Selv om de ikke blir påkjørt av en bil en gang? Men mamma, var du der? Hvordan kunne dere vite at han døde? Fordi hjertet sluttet å slå, svarte jeg. Men hvordan kunne dere vite det, spør han ettertenksomt. Fordi da ble alt stille, svarer jeg, mens jeg inni meg kjenner lyden av monitorens høye pip sende frysninger gjennom ryggmargen. Jeg svarer etter beste evne, prøver å være tilstede hos 7- åringen som krever å få vite alt. Det gjør fremdeles litt vondt å svare.  Samtidig er det godt å kjenne at det fremdeles er viktig å snakke om for de små. Og plutselig syns han at grasset har blitt grønnere siden i går, og vi burde male lekehytta også når vi skal male huset. Samtalen om døden er over. For denne gang.  Samtalene starter og stopper akkurat like plutselig som de har gjort hele tiden.      

Dette er bare den siste av mange samtaler om Bestefar og om døden. Det er ikke alltid like lett å møte barns vitebegjærlige spørsmål. Men barn fortjener også å få vite, i sitt eget tempo. For de små her i huset har det også vært i hvert sitt helt forskjellige tempo, med de utfordringer det gir. Når den ene absolutt vil snakke og den andre absolutt ikke vil snakke. Begge to hadde et nært forhold til bestefaren sin og de beskriver han slik: Bestefar var en som kunne hente oss i barnehagen, gå i dyreparken med oss og passe oss når vi var syke. Han var den morsomste i hele familien, og ingen leste så mange bøker for oss som han, forteller eldstemann.

Det er beskrevet flere gode råd om hvordan man kan snakke om døden med barna.  Men det er jammen ikke så lett likevel. I alderen mellom 5- 8 vil det også være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, noe som gjør det enda vanskeligere å forklare og å forstå, i kombinasjon med at jeg selv ikke helt forstår.  Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive ned noe om disse årene etterpå og hvordan de to guttene reagerte på hver sin måte. Først og fremst for min egen del, samtidig som det er erfaringer jeg tenker kan være nyttige å dele.

Eldstemann som da var snart 7 år, reagerte med å ikke ville snakke om bestefar. Hvis vi andre snakket om han, ble han stille, eller gikk vekk fra oss.  Deretter sa han at nå måtte vi snakke om noe annet, noe som var hyggelig å snakke om. Isteden leter han etter noen som kan gjøre det samme som bestefar gjorde, han lurer på hvem som nå skal gå på tur med bare han i dyreparken. Hvem andre som vil sitte og se på at han klatrer i Stormberget en hel dag, og spør om hvordan vi skal gjøre det hvis han blir syk og vi ikke kan være hjemme fra jobb. Når noen i familien er ekstra morsomme, kommenterer han at nå er det nok de som har blitt de morsomste.

Når vi var på besøk hos bestemor blir han alltid sint. Han springer og springer og vil helst leke ute, eller ha med sykkelen sin. Som regel starter det allerede i bilen på vei til bestemor, noe som gjør at den korte bilturen på 30 minutter blir slitsom for alle sammen. En gang vi er på vei, og alt går galt, spør jeg hva det er: Han sier at han ikke vet hva han skal gjøre hos bestemor når ikke bestefar er der lenger.

Oppførselen varte helt til han på eget initiativ fant på å spørre om han kunne være hos bestemor noen dager i vinterferien et år etterpå. Nå har han sine faste vinterferiedager hos bestemor, og når det blir jul er det han som vil være hos bestemor noen dager før julaften for å hjelpe bestemor å pynte og lage jul i huset sitt. For hun kan jo ikke være aleine, når det skal være koselig.

En sommerdag et og et halvt år etterpå spør han plutselig hvorfor bestefar egentlig døde. Hva var det som skjedde? Når han får vite at jeg var hos bestefaren på sykehuset mens han var våken og kunne snakke, ville han vite alt om hva som ble sagt og om bestefar var redd for å dø. Han smiler og ler og gråter omhverandre mens vi snakker. Nå var han plutselig klar for å få vite. Senere spør han ikke mer om hva som skjedde når han døde, men plutselig begynner han å snakke om bestefar igjen. En dag han kommer hjem fra skolen og er superfornøyd sier han: Det var dumt bestefar ikke fikk med seg telefonen sin da han døde, da kunne jeg ringt til han og fortalt alt!

Minsten som da var 5 år han ville snakke om bestefar hele tida. Han lurte på alt som var mulig å lure på omkring døden, og vi hadde mange samtaler om hvordan bestefar ser ut, og om han hadde kjent han igjen. Han snakket om bestefar når vi spiste, når vi gikk på tur og når han skulle legge seg. Og i bilen. Alltid i bilen på vei til og fra barnehagen. Også de voksne i barnehagen fikk flere samtaler med han. Han ble redd for å være aleine og for å bli syk, og når han ble syk var han redd for at han skulle dø. Men likevel var han stort sett glad og fornøyd i hverdagen, redselen og spørsmålene kom i små glimt. Hvorsomhelst og nårsomhelst. Han kunne bli helt stille og redd på butikken, eller på tur i skogen, eller hjemme, når han hadde fått trøst og snakket seg ferdig var det plutselig over igjen.

På vei hjem fra Stavanger i bil fortalte han plutselig at han aldri ville ha bursdag mer. Bestefaren døde på bursdagen hans, og han sa at han var redd for at hvis han skulle ha en ny bursdag ville noen andre dø eller han selv. Nesten hver natt våknet han og kom i senga vår, og i det han slo øynene opp snakket han om døden.

6-årsbursdagen ble feiret med ekte discobursdag og de aller fleste ønsker blir oppfylt. Etter den dagen blir livet bedre. Han kommer ikke i senga hver natt lenger, og spørsmålene kommer mye sjeldnere. Etter hvert kan han også være alene oppe, mens vi er nede i 1. etasje. Noe han ikke kunne tidligere.

Han er nok likevel fremdeles grubleren av de to, men spørsmålene og samtalene nå handler mer om undring enn om redsel.

På kirkegården oppfører de seg helt forskjellig. En gang vi plukket hvitveis for å legge på graven ville den største gi de til bestemor “ for hun var jo levende”, mens den minste la sine hvitveis på bestefar sin grav. Eldstemann er mest opptatt av at vi fordeler blomstene rettferdig mellom bestefar sin grav og den gamle graven til oldeforeldrene hans som han aldri har sett. Når han er med vanner han og steller deres grav, for han syns vi bruker altfor lite tid der. I begynnelsen så vi også den samme uroen hos han når vi var på kirkegården, som den han hadde når han var hos bestemor. Den minste av de to vil være foran bestefarens grav og gjøre den fin.

På ferieturen vår i fjor sommer gikk vi forbi en liten lyskirke på vei til bakeren. Der tente vi lys for bestefar, men også for resten av familien, og lillesøster som ikke var født enda. En dag vi gikk forbi sa eldstemann: Jeg vil sende kort til bestefar!

Det er ikke lett å vite at man gjør rett, men man kan vite at man har gjort sitt beste. Det har blitt mye smil, latter og tårer samtidig. Vi savner fortsatt, men er på vei videre …

Advertisements

8 thoughts on “Barn og sorg, – en del av livet!

  1. Sårt, trist, vondt – og vakkert. Død og sorg er en del av livet, å snakke om det er en del av bearbeidelsen. Når tida er inne.

    Det går bra, skjønner du, Grete 🙂

    • Klart det går bra, Håkon. Jeg er ikke redd for det. Men det har vært en vanskelig periode av livet og det er vel lurt å både snakke og skrive om?

  2. tårene triller mens jeg leser dette. Jeg kjenner meg så godt igjen i alt du skriver. Her var de eldste 15 og 13 da mormoren døde, og den yngste 5, så det har vært utfordringer å snakke om døden . De har reagert forskjellig alle tre. Samtidig synes jeg det er utrolig godt og minnes mamma, og da er det nydelig å ha minnene til tre barn som husker mormor på hver sin måte ❤ ! Selv synes jeg det er tungt at minstejenta aldri fikk treffe mormoren sin, men en liten trøst er det å vite at hun har tre søsken som kan fortelle henne alt de husker og vet om verdens fineste mamma og mormor <3!

    • Jeg vet at du vet, Kari. Opplevelser og minner blir vel så levende gjennom barns historier. Jeg syns også det er sårt at den minste aldri har truffet bestefaren sin. Kjenner det veldig godt igjen ! ❤

  3. Enda en nydelig beskrivelse av tiden etter at Jan døde. Minnene strømmer på og tårene triller.
    Så vet vi at hele storfamilien savner han og sørger hver på sin måte.
    Mitt mål er å leve igjennom sorgen og savnet slik at livet får kvalitet . Ønsker å kunne glede meg over alt det fine vi hadde sammen og alle minnene. Er på vei dit nå.

    Godt å lese Grete. Jeg vet jo om disse reaksjonene hos guttene, de er flott beskrevet.
    Så har vi fått Alva som en gave, Den lille tulla sprer glede også på tunge dager

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s