Barn og sorg, – en del av livet!

Sitter på runsa og dingler med beina. Sommeren har akkurat satt seg.  7- åringen har stor fart, og lurer på hvor langt han kommer hvis han hopper. Istedenfor bremser han farten og kikker på meg. Mamma? Hvor lenge var Bestefar syk før han døde?  2 ½ år siden er det nå, 7 åringen var 5, han ble 5. Det var bursdagen hans. I det han spør kjennes det som om jeg er tilbake akkurat der. Akkurat da, i det aller vanskeligste.  Spørsmålene kommer ikke like ofte lenger, men de kommer like plutselig.

Samtalen fortsetter der vi sitter på runsa. Hvorfor kan noen dø så fort, mamma? Selv om de ikke blir påkjørt av en bil en gang? Men mamma, var du der? Hvordan kunne dere vite at han døde? Fordi hjertet sluttet å slå, svarte jeg. Men hvordan kunne dere vite det, spør han ettertenksomt. Fordi da ble alt stille, svarer jeg, mens jeg inni meg kjenner lyden av monitorens høye pip sende frysninger gjennom ryggmargen. Jeg svarer etter beste evne, prøver å være tilstede hos 7- åringen som krever å få vite alt. Det gjør fremdeles litt vondt å svare.  Samtidig er det godt å kjenne at det fremdeles er viktig å snakke om for de små. Og plutselig syns han at grasset har blitt grønnere siden i går, og vi burde male lekehytta også når vi skal male huset. Samtalen om døden er over. For denne gang.  Samtalene starter og stopper akkurat like plutselig som de har gjort hele tiden.      

Dette er bare den siste av mange samtaler om Bestefar og om døden. Det er ikke alltid like lett å møte barns vitebegjærlige spørsmål. Men barn fortjener også å få vite, i sitt eget tempo. For de små her i huset har det også vært i hvert sitt helt forskjellige tempo, med de utfordringer det gir. Når den ene absolutt vil snakke og den andre absolutt ikke vil snakke. Begge to hadde et nært forhold til bestefaren sin og de beskriver han slik: Bestefar var en som kunne hente oss i barnehagen, gå i dyreparken med oss og passe oss når vi var syke. Han var den morsomste i hele familien, og ingen leste så mange bøker for oss som han, forteller eldstemann.

Det er beskrevet flere gode råd om hvordan man kan snakke om døden med barna.  Men det er jammen ikke så lett likevel. I alderen mellom 5- 8 vil det også være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, noe som gjør det enda vanskeligere å forklare og å forstå, i kombinasjon med at jeg selv ikke helt forstår.  Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive ned noe om disse årene etterpå og hvordan de to guttene reagerte på hver sin måte. Først og fremst for min egen del, samtidig som det er erfaringer jeg tenker kan være nyttige å dele.

Eldstemann som da var snart 7 år, reagerte med å ikke ville snakke om bestefar. Hvis vi andre snakket om han, ble han stille, eller gikk vekk fra oss.  Deretter sa han at nå måtte vi snakke om noe annet, noe som var hyggelig å snakke om. Isteden leter han etter noen som kan gjøre det samme som bestefar gjorde, han lurer på hvem som nå skal gå på tur med bare han i dyreparken. Hvem andre som vil sitte og se på at han klatrer i Stormberget en hel dag, og spør om hvordan vi skal gjøre det hvis han blir syk og vi ikke kan være hjemme fra jobb. Når noen i familien er ekstra morsomme, kommenterer han at nå er det nok de som har blitt de morsomste.

Når vi var på besøk hos bestemor blir han alltid sint. Han springer og springer og vil helst leke ute, eller ha med sykkelen sin. Som regel starter det allerede i bilen på vei til bestemor, noe som gjør at den korte bilturen på 30 minutter blir slitsom for alle sammen. En gang vi er på vei, og alt går galt, spør jeg hva det er: Han sier at han ikke vet hva han skal gjøre hos bestemor når ikke bestefar er der lenger.

Oppførselen varte helt til han på eget initiativ fant på å spørre om han kunne være hos bestemor noen dager i vinterferien et år etterpå. Nå har han sine faste vinterferiedager hos bestemor, og når det blir jul er det han som vil være hos bestemor noen dager før julaften for å hjelpe bestemor å pynte og lage jul i huset sitt. For hun kan jo ikke være aleine, når det skal være koselig.

En sommerdag et og et halvt år etterpå spør han plutselig hvorfor bestefar egentlig døde. Hva var det som skjedde? Når han får vite at jeg var hos bestefaren på sykehuset mens han var våken og kunne snakke, ville han vite alt om hva som ble sagt og om bestefar var redd for å dø. Han smiler og ler og gråter omhverandre mens vi snakker. Nå var han plutselig klar for å få vite. Senere spør han ikke mer om hva som skjedde når han døde, men plutselig begynner han å snakke om bestefar igjen. En dag han kommer hjem fra skolen og er superfornøyd sier han: Det var dumt bestefar ikke fikk med seg telefonen sin da han døde, da kunne jeg ringt til han og fortalt alt!

Minsten som da var 5 år han ville snakke om bestefar hele tida. Han lurte på alt som var mulig å lure på omkring døden, og vi hadde mange samtaler om hvordan bestefar ser ut, og om han hadde kjent han igjen. Han snakket om bestefar når vi spiste, når vi gikk på tur og når han skulle legge seg. Og i bilen. Alltid i bilen på vei til og fra barnehagen. Også de voksne i barnehagen fikk flere samtaler med han. Han ble redd for å være aleine og for å bli syk, og når han ble syk var han redd for at han skulle dø. Men likevel var han stort sett glad og fornøyd i hverdagen, redselen og spørsmålene kom i små glimt. Hvorsomhelst og nårsomhelst. Han kunne bli helt stille og redd på butikken, eller på tur i skogen, eller hjemme, når han hadde fått trøst og snakket seg ferdig var det plutselig over igjen.

På vei hjem fra Stavanger i bil fortalte han plutselig at han aldri ville ha bursdag mer. Bestefaren døde på bursdagen hans, og han sa at han var redd for at hvis han skulle ha en ny bursdag ville noen andre dø eller han selv. Nesten hver natt våknet han og kom i senga vår, og i det han slo øynene opp snakket han om døden.

6-årsbursdagen ble feiret med ekte discobursdag og de aller fleste ønsker blir oppfylt. Etter den dagen blir livet bedre. Han kommer ikke i senga hver natt lenger, og spørsmålene kommer mye sjeldnere. Etter hvert kan han også være alene oppe, mens vi er nede i 1. etasje. Noe han ikke kunne tidligere.

Han er nok likevel fremdeles grubleren av de to, men spørsmålene og samtalene nå handler mer om undring enn om redsel.

På kirkegården oppfører de seg helt forskjellig. En gang vi plukket hvitveis for å legge på graven ville den største gi de til bestemor “ for hun var jo levende”, mens den minste la sine hvitveis på bestefar sin grav. Eldstemann er mest opptatt av at vi fordeler blomstene rettferdig mellom bestefar sin grav og den gamle graven til oldeforeldrene hans som han aldri har sett. Når han er med vanner han og steller deres grav, for han syns vi bruker altfor lite tid der. I begynnelsen så vi også den samme uroen hos han når vi var på kirkegården, som den han hadde når han var hos bestemor. Den minste av de to vil være foran bestefarens grav og gjøre den fin.

På ferieturen vår i fjor sommer gikk vi forbi en liten lyskirke på vei til bakeren. Der tente vi lys for bestefar, men også for resten av familien, og lillesøster som ikke var født enda. En dag vi gikk forbi sa eldstemann: Jeg vil sende kort til bestefar!

Det er ikke lett å vite at man gjør rett, men man kan vite at man har gjort sitt beste. Det har blitt mye smil, latter og tårer samtidig. Vi savner fortsatt, men er på vei videre …

Smil og barnesanger eller omvendt

Det er deilig med barnesanger. De bare daler ned i hodet når ungen gir barnesangsignalet, og gir deg respons med smil, større smil og smil med lyd. Jo flere sanger, jo mere smil. Skulle tro babyen visste om teorier om belønning sånn helt fra fødselen av.  Det finnes et utall av dem, og hvor de lagres i alle de årene de ikke er i bruk, er en gåte for meg. De må jo ta opp forholdsmessig mye plass, med tekst og melodi og det hele, der de bor i min enkle hjerne.

Det rare er at det gjerne ikke bare tekst og melodi som dukker opp, men også et helt sett med minner rundt hver enkelt sang. Plutselig er jeg 4 år og synger Ola Diger for full hals, fra en avlang, utslitt bok, med tapet på kanten og rød syltetøy flekk midt i teksten.  På et mystisk vis henger Ola Diger sammen med Kaptein Sortebill i femtenhundreogfjorten.  En ekte lofottorsk jeg er blir feidet over i har du hørt historien om de tre små fisk, bob bob dædidædi bob bob suu. Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte alle fisker? Blubb blubb, blubb (eller hva nå fiskene sier) kan du si meg hvem det er?

Vi flakser og flyr gjennom eventyr, vi plukker blåbær til lillebror i et lite mjølkespann, vi gleder oss over bjørnen som enda sover, og reven som sovna når Klatremus sang nattasang for han. Og jammenmeg dukker ikke Åkken Bom fram på månen med øsa si, og knekkebrødvesten eller hva det nå var. I det kua med flettene sin kalv begynner å kjøre moped, lurer gutta i sofaen på hvorfor de ikke har fått høre den sangen, noe de selvfølgelig har fått. Men de har kanskje glemt den, – midlertidig.

Så da ror vi over kattegat med dobbeltvugg flere ganger om dagen, og katter som klatrer opp og ned av bordet. Virre virre vapp, du slapp!  Og lillesnuppa er ikke så nøye på om mammaen husker teksten, og husker vi ikke akkurat så dikter vi bare videre på det første som dumper ned i hodet. Solstrålen stråler akkurat like mye av en bæsj som har tre kanter, som av hatter. I mangel av Ole Brumm bamse har Ole Brumms spisevise blitt omdøpt til Nasse Nøffs grisevise til henrykte latterbrøl fra småtrolla i sofaen. Mens prinsessa smiler både med og uten lyd, på innover og utover pust,  i lykkelig uvitenhet.  

Venn med vinden

Venn med vinden

PANG!

Vinden smeller igjen husdøra etter oss. Den slår nesten pusten utav meg. Vinden. Jeg stapper begge hendene ned i bukselomme. Heiser skuldrene opp, så de nesten når inn i ørene. På den måten slipper jeg iallfall ørevarmere. Biter tennene sammen og kjenner det verker i kjeven. Den er isende kald og vond i dag, og kommer fra allesteder og sniker seg inn overalt. Foran meg spretter 6- åringen. Han strekker armene ut, og lar vinden kile han i ansiktet. Det kommer et ekstra kraftig vindpust. Han hyler av fryd, og hikstler. Vinden virvler opp alt løvet på bakken. 6-åringen løper, hopper, springer og fanger bladene. Armer og bein og alt som er mulig å bevege leker med vinden. Han virvler med vinden og alt løvet er bare nye lekekompiser.  Nedover bakken får han medvind og de suser i takt. Han og vinden. Den lille smiler så det glitrer av øynene.

Plutselig er det ikke så kaldt lenger. Og smilet når øynene mine også.

Verdens beste x3, eller enda en gang

Verdens beste

Verdens beste x3

Å våkne opp morgenen etter og se inn i de mørke, vakre nyfødtøynene, kjenne varmen stige fra tærne og opp og la hjertet renne over av varme gledestårer, erkjenne enda en gang det ubeskrivelige av å bli beriket med verdens beste. En gang til.

Fordypet i barnets øyne, våken på lykkerus husker jeg presten (som jeg ikke husker navnet på) som sa: “Å se inn i et nyfødts barn sine øyne er det nærmeste vi kan se et glimt av evigheten” Derfor kikket han de nyfødte inn i øynene, mens han spurte etter siste nytt. Igjen får jeg muligheten til å spørre det samme spørsmålet, og i en blanding av barnslig tro, gode tanker og håp, slenger jeg på: “Jeg håper du fikk en klem av bestefar, før du dro”

Inn i det lille ansiktet ser jeg litt av storebroren, litt av midtimellombroren og litt av bare deg selv. Og det sender meg inn på minnereise hvor jeg kjenner igjen følelsen fra de to forrige gangene: Å ha fått tildelt verdens beste!

Verdens beste

At det er mulig, i løpet av sekunder er kjente spark fra magen, dårlig pust og svangerskapskvalme forvandlet til verdens beste, klar for kos, varme og kjærlighet.

Verdens beste

 

Igjen tenker jeg på mine tre verdens beste, trilleturer, på ustøe skritt, den første maten, klatretur i trappa, kirkehopp, Bragdøyaår, skatter i sjøen, skitur på Bortelid, lange seine familiefrokoster i helgene, telttur i hagen, familieturer på hytta og til syden, søskenbarn……. Alt ligger foran deg, du lille prinsesse. Du er også verdens beste, tittelen er ikke brukt opp, det har bare blitt flere av dem.

Nå er vi fulltallige!

Tyvtitt på ultralyd

Tyvtitt på ultralyd

Tyvtitten kjennes som å få et glimt av et under, å få smugkikke på en fantastisk gave lenge før gaveutdelingen. Du skulle visst du, lille menneske, at vi satt der og så på deg. Vi så hjertet dunke taktfast og fort. De forklarte, pekte og målte og funnet bra nok for dine 20 uker. Vi så deg veive med armene, og jeg tenkte at du vinka til oss, som for å fortelle at du hadde det bra.

Et lite menneske, et lite under, en liten gavepakke enda så uferdig for utenforverden. Du må vokse og bli stor, stor nok til å ta utenforverden med storm med øyne som så vi igjen kan se et glimt av evigheten.

Mens vi venter har minstemann sagt at fram til du blir stor så heter du kosetrollet, når du blir stor nok kan det nok hende du skal få et annet navn. Din største storebror funderer på hvordan maten din smaker gjennom navlestrengen og om du kommer til å like alt som mammaen din spiser med en gang. 6 åringen ler seg skakk på ekte seksåringvis bare vi nevner at du skal få pupp når du kommer ut, og ordet bæsjebleie gir nye latteranfall.  Vi har sett på ultralydbilder av storebrødrene dine, og nyfødtbilder med rare navler. Nysgjerrigheten for hvor og hvordan du kommer ut ser enda ikke ut til å være stilnet, og legger opp til flere forklarende samtaler.

Voks og bli stor, du lille under. Familien din venter på en liten prinsesse…

Jeg lengter

Jeg lengter…..

 

Jeg lengter etter å kunne sette meg i båten og høre tøff- tøff lyden utover mellom skjærrane. Jeg lengter etter å kunne ta på småtrollene shorts og t-skjorte og sende de barbeint ut i grasset. Jeg lengter etter å spise ferske reker eller grille på en holme. Jeg lengter etter humlenes godmodige vipping i blomstene. Jeg lengter etter å springe inn alene til tjernet og rive av klærne og hoppe naken uti. Jeg lengter etter å kunne sitte i mørket på verandaen i skinnet fra stearinlysene og høre gresshoppene. Jeg lengter etter å se små barn finne lykken i alt det rare som finnes i sjøen. Jeg lengter etter å våkne og høre kvitrende, lykkelig fuglesang. Jeg lengter etter se det bugne av blomster og høre turister med alle slags språk innta byen.

Men aller mest lengter jeg etter å bli gjennomvarm, kle av meg og strekke kroppen ut på et varmt svaberg og høre sommerlyden i det fjerne, –  og bare nyte å være til.

Nå er den her snart….

Sommeren!

Mens vi venter

Med små barn i huset er de små turene like viktige som de store.

”Mamma, når skal vi på båttur igjen?” spør minstemann.  Jeg kikker lengselsfullt bort på båten i hagen og rekker å drømme meg langt ut på havet, før han vekker meg med å spørre samme spørsmål om igjen: ”Når skal vi på båttur, da? ”, sier han utålmodig. ”Først må den komme seg på sjøen igjen”, sier jeg. Og ser ned på småtrollet mitt som allerede har fått glitrende øyne med speil av sjøens skatter i seg. ”Men jeg vil på båttur nå!”

Og hvorfor ikke?

Vi fikser varme sjokolademuffins. Finner fram iste, kaffe, kopper og servietter.

Vi slipper å kjøre bil på vei til båten denne gangen. Vi bare tar med oss det vi trenger og hopper over i båten via gardintrappa på grasset.

Småtrolla krøller seg i tepper og puter framme i båten, leser Donaldbøker og gomler sjokolademuffins. Bortsett fra manglende redningsvest ser alt riktig ut.

Lukta av varme sjokolademuffins blander seg med lukta fra nyskifta oljefilter og lengter etter luktene fra sjø og hav. «Husk å kaste dreggen», roper naboen i det han går forbi.

Forbausende stille på havet i dag, verken bølger eller båttrafikk.  Men årets første hagebåttur kjennes ganske forfriskende likevel.