Akkurat passe

sindrepasykkel

 

” Mamma, mamma! Kom!”, roper minsten fra badet.

Jeg sukker litt, spør om han ikke kan komme til meg heller. Noe han selvfølgelig ikke kan, fordi det er på badet det er da liksom. Det må jeg vel skjønne?

Og der inne på badet står han inntil veggen. Med de lyse hårtustene som stikker akkurat ovenfor speilet. Som for å bare speile trolltustene, med ryggen til vel og merke. Jeg fniser inni meg og akkurat som om latteren bobler fra innimagen og ut gjennom øynene, da han sier:

Mamma? Kan du måle om jeg er passe meter?

Og vi måler. I fullt alvor. Dette er viktige saker.  1 meter og 9 centimeter er vel akkurat passe meter.

Inni meg ser jeg han for meg klatre på de nederste greinene, sykle, springe om kapp med storebroren, løpe over svabergene, med en indre motor av stahet. Proppfull av gjøre-det-selv –vilje.

Du er akkurat passe meter du, lille trollungen min. Og kan bli akkurat så stor du vil.

Dagens høydepunkt

vin

Jeg skal bare rekke innom polet på vei hjem fra jobb. Siden vi skal lage en større middag med gjester, gjør jeg en liten innsats for å være sikker på å finne sånn nogenlunde riktige viner til rettene. Så jeg ringer ”vinkjennervenner”, surfer litt på nett og spør i butikken. Litt fram og tilbake og litt svett i øret, litt stressa over enda tettere tidsskjema, sukker litt tungt på vei mot kassa. Trillevognen min er fylt med hvitvinskartonger til ost og dessert, og italienske rødvinsflasker til hovedretten.

Jeg lemper opp på disken og holder kortet klart for betaling. Damen bak disken kikker opp på meg, ned på vinflaskene, opp på meg en gang til, og sier: Har du legitimasjon? Fnisende som en ekte 17- åring gir jeg henne legitimasjonen, og får lov til å kjøpe vinen.

Sprudlende, boblende og fnisende lykkehopper jeg meg ut fra vinmonopolet. 17 eller 35 er vel omtrent det samme fnisetenker jeg for meg selv, og ler visst likevel høyt. Den dresskledde mannen med altfor diger bart og dyp rynke mellom øyenbrynene kikker opp i det jeg krysser gata med flere lykkehopp, rett foran han.  

 Jeg skal aldri bli voksen, jeg!!!

Nestensommer

troll

Det ER virkelig nestensommer.

Sola skinner og varmer i kinnene i det vi går nedover mot stranda. Den lager sølvglitter i havet som om skattene stiger opp fra dypet for å hilse oss velkommen. En liten fugl hopper ensom over drivveden som har blitt kastet ut av skattene.

Vi kikker på hverandre og uten ett ord forsvinner sko, og sokker og vi bretter opp buksen. Småtrollene og jeg. Sårbare vinterføtter ynker seg over kongler og kantete småstein i sanda som enda ikke er sommervarm.

Vi hikster idet tærne kommer i det altforkalde vannet som lengter sammen med oss mot sommeren. Hårene reiser seg som i kamp mot det kalde vannet. Men taper. Leggene mine er merket med skjøskattens ring. Den er merket med is. For kaldt.

De voksne føttene tåler minst og finner veien tilbake til solkroken hvor sommeren nestenkjennes.

Stemmene fra småtrollene i vannet fortsetter i jakten på de evige sjøskattene av skjell, krabber, tang og stein. Det er Nestensommer!