Betraktninger om barns ører

 

 

 

storenessk

Jeg husker allerede fra fødeavdelinga at de sa: Å se på de skjønne ørane, de er jo så myke. (setninga klinger glimrende fra ekte kristiansander jordmødre). Jo da, de er ganske søte og veldig myke. Nesten som de minst like søte og myke tåsane , men disse lager ikke grunnlag for like mye frustrasjon noen år seinere.

Og det er jo ikke det at ikke barns ører fortsetter å være søte, – sånn utenpå (iallfall fram til skolealder). Men hva er det egentlig med barns ører? Virker de eller virker de absolutt ikke?

Er det at barn blir skitne i ørene (altså iallfall barn som er ute halve dagen) en slags forsvarsmekanisme  mot strenge voksenstemmer?  Sånn at den strenge stemmen som forteller at nå må de slutte å spille og komme og sette seg ved bordet med en gang, forveksles gjennom skitt og ørevoks til en myk, snill stemme som forteller at de selvfølgelig må spille ferdig før de kan komme og sette seg ved bordet?

Når jeg sier at jeg har sagt ti ganger at han må skru av lyden på spillet, kikker han overgitt opp og sier at ”mamma, det har du jo bare sagt fire ganger”, før han fortsetter å spille. Med lyden på.

Men hvordan har dette sammenheng med at når jeg i skjul prøver å snike en troika en etter middag (selv om det ikke er lørdag), så står de samme trolla etter ett og et halvt sekund foran meg på kjøkkenet og lurer på hvor sjokoladen er?  Med munnen proppfull av sjokolade og knitrende sjokoladepapir som roper fra søpla er det vanskelig å benekte sjokoladefaktumet en helt vanlig tirsdag..

Noen ganger når jeg har prøvd å nå inn til det lille hodet gjennom ørene hans uten å få det til, så begynner jeg å lure på om han virkelig har ørene på. Altså at de står der utenpå hodet hans. Så selv om jeg egentlig ser de så spør jeg han da: ”Hei du, har du ører på? ” Hvorpå han smiler litt overgitt, ”Mamma da, klart ørene mine er der”, men da har jeg iallfall overbevist meg selv (for en stakket   stund) om at det faktisk er mulig å få etablert kontakt gjennom hørselskanalen.

Men hva hjelper det egentlig om ørene er på og om hørselen til og med virker (undersøkt og funnet svært god), når det mangler (iallfall til tider)  et slags forbindelsesledd mellom å høre og å gjøre? .. Den funksjonen sitter vel iallfall definitivt ikke på ryggmargsrefleks nivå enda. Den kan vel i høyden kategoriseres som selektiv, – og godt er vel egentlig det?

Ordgrublerier

ordtak

 

Jeg har forundret meg over gamle ord og uttrykk mange ganger. Det er vanlig i folks dagligtale og mange sprer rundt seg med mer eller mindre gjennomtenkte uttrykk. Men hva betyr de egentlig? Selv skal jeg innrømme at jeg ofte ser for meg en (kanskje) noe i overkant for konkret betydning av ordene…  

 Har du hørt at hun har gitt han på båten? Har han da blitt satt på en båt, eller har han fått en båt. Eller bare en båtferie uten kone og barn? Og med sommervarmen som bare ligger rundt båten, er det egentlig en straff?

Men jeg tar deg på ordet. Hvor tar man egentlig på meg da??  Er det sextrakassering eller hvordan er det å bli tatt på ordet. Vil man le, bli sint eller stønne?

Jeg skal be noen om å ta meg på ordet fortere enn svint. Har dette med stålull å gjøre eller griserT? Hvor fort er egentlig svintet? Apropos svin. Vi har det visst med det å kaste perler for dem, altså svina. Hvorfor kan ikke svinene få litt perler da? Hva er det som er så galt med det? Grisungene blir sikkert skikkelig søte med litt perlekjeder på. 

Slått sammen blir disse da: Du skal ikke kaste perler fortere enn svint..

Du må iallfall ikke gjøre det uten å ta høyde for.. ..Hvordan tar man egentlig høyde for? Tar man høyden på samme måte som man tar tempen på noen??? Eller er jeg på bærtur nå ? Går det forresten an å si til noen at de er på bærtur sånn helt utenfor bærsesongen? Må de gå i frysedisken på ICA da?

Hva om man virkelig har kjøpt katta i sekken, på bærtur på ICA. Er det så veldig ille å få en katt i en sekk da? Tenk hvis det er en skikkelig søt liten kattepus med tigerpels og alt, som plutselig titter opp av sekken din?  Eller hva med det er bedre med en katt i sekken enn ti fugler på taket. Selv setter jeg pris på at fuglene holder seg på taket, framfor i hånda mi..

Det har gått meg hus forbi.. Jeg ser alltid for meg et hus som går forbi meg, hvor er egentlig det huset som går forbi? Er det noen som noensinne har opplevd å bli forbigått av et hus? Er det huset man ikke har fått med seg, eller er det noe helt annet? Ikke skjønner jeg det. Men det kan være fordi loddet er kastet. Og at vi har vært på basar, og at noen har kastet vinnerloddet mitt? Er det muligens derfor jeg aldri vinner i lotto…  

Hva om det står noen med skjegget i postkassa rett utenfor huset som går forbi, og at en annen tar opp hansken etter denne noen.

Dagens høydepunkt

vin

Jeg skal bare rekke innom polet på vei hjem fra jobb. Siden vi skal lage en større middag med gjester, gjør jeg en liten innsats for å være sikker på å finne sånn nogenlunde riktige viner til rettene. Så jeg ringer ”vinkjennervenner”, surfer litt på nett og spør i butikken. Litt fram og tilbake og litt svett i øret, litt stressa over enda tettere tidsskjema, sukker litt tungt på vei mot kassa. Trillevognen min er fylt med hvitvinskartonger til ost og dessert, og italienske rødvinsflasker til hovedretten.

Jeg lemper opp på disken og holder kortet klart for betaling. Damen bak disken kikker opp på meg, ned på vinflaskene, opp på meg en gang til, og sier: Har du legitimasjon? Fnisende som en ekte 17- åring gir jeg henne legitimasjonen, og får lov til å kjøpe vinen.

Sprudlende, boblende og fnisende lykkehopper jeg meg ut fra vinmonopolet. 17 eller 35 er vel omtrent det samme fnisetenker jeg for meg selv, og ler visst likevel høyt. Den dresskledde mannen med altfor diger bart og dyp rynke mellom øyenbrynene kikker opp i det jeg krysser gata med flere lykkehopp, rett foran han.  

 Jeg skal aldri bli voksen, jeg!!!

Sikker flytur..

flyRekken av mennesker kommer ut av flytoget. Fram med kortet, gjennom kortleser. Orangekledde mennesker står i givakt og følger med på at vi handler raskt og følger de grønne instruksjonene fra flytoget om hvordan vi skal komme ut av dette innesperrede området så fort som overhode mulig. Som om vi hadde ønsket noe annet.

Inn gjennom døra, Rulletrapp. Rolig høyre side, hastverk, venstreside. Jeg velger høyre. Folkemassen blir litt ustrukturert fram mot neste rulletrapp, en ureglementert forbikjøring til venstre, med svart pc veske og svart frakk. Mannen til venstre velger gåtrappa, i totrinnsfart. Hva haster han for da? Jeg velger rulletrapp, stå til høyre. Menn med svarte jakker og pc vesker glir forbi på min venstre side. Så nærme at jeg jakkene, svisj, svisj.

Toppen av trappa. Rot i rekkene. Folkene virrer. Et digert blått labyrint rett forut, sperrer veien eller lager veien, alt etter som. Kanskje ser det ut ovenfra som en diger maurtue som noen har satt en kjempepinne i. Mylder.

Fint inn i køen igjen på andre siden av labyrinten. Kaste vannflasker her. Av med sekker, vesker og jakker. Putt løse eiendeler i sekken. En rød balje til jakke, toalettsaker og belte, en blå balje til pcen, som skal ligge for seg selv, og en blå til til sekken min. Toalettsaker ja, tannkrem med stjerner (ungenes for den er liten) håndkrem og reiseparfyme i gjennomsiktig pose med glidelås. Lekkert. Og så var det skoene. De peip jo sånn sist, og pipete sko kan man like gjerne ta av først som sist. Vente på tur.

Foran i køen er det en dame som nekter å gå gjennom kontrollen uten blå beskyttelsesplastsokker til sine sarte føtter uten sko. Pyntedame, tenker jeg. En og en gjennom kontrollen. Pip pip pip. Ut av køen, og ut med armene. Direktørmannen foran meg i køen som må holde i buksene gjennom kontrollene, ellers hadde de sikkert ramlet ned. Jeg fniser litt. Min tur. Jeg holder pusten, gjør alltid det, ingen logikk i det. Men jeg piper sikkert mindre uten pust.

På med sko, holde i buksene og ta på beltet, pc tilbake i veske, tannkrem, lommebok og telefon og nøkler. Denne gangen også fikk jeg igjen kontroll på tingene mine, og ikke naboens. Side om side står vi der. Pyntedamer og direktørmenn, arbeidermannen og uføretrygddamen, den lille gutten som venter på bamsen, og vestkantfruen med krokodilleskinnslommeboken.

Hva om det er verdens størst spøk etter avtale med næringslivet for å få økt marked for minishampoer, reisesminke og minirefillflasker? Eller tenk om det bare er skjult kamera?

Barn av 2000

Supermario2

 

7-åringen kommer vaklende, trøtt nedover trappa. God morgen, sier jeg. Så smørblidt bare den trøtteste mammaen klarer. Midt mellom matpakkesmøring, pakking av regntøy og leiting etter bilnøklene som noen (sikkert meg selv) har lagt på et aldeles smart og ulogisk sted. Hodet mitt har klikka, sier 7-åringen. Jeg bare kikker på han, der han står med t-skjorta bak fram og håret rett ut til alle kanter, som en trollunge. Ja! Akkurat sånn som en pc, sier han. Jeg velger å la påstanden stå uimotsagt….

Vi går gatelangs. Jeg og 7-åringen. Bare vi to på bytur. Jeg rekker akkurat kjenne litt lykke innvendig, da det begynner: Jeg er sliten mamma, det er for langt å gå. Jeg har mista tre liv allerede. Vi fjerner for varm genser, jakke og caps og rekker akkurat å unngå at det fjerde livet forsvinner. Oppover bakken forsvinner det ene livet etter det andre, i takt med den utålmodige mammaen..

Hvis jeg ikke får en is nå, så er jeg helt Game over altså!

Vi tar ispause. Knytte skoene pause. Og pølsepause. Tissepause. Sitte på akkurat den benken bare bittelitt pause. Sakte men sikkert klatrer energimåleren oppover igjen. Og Supermario, ehh nei 7-åringen er klar for å handle nye klær og skolesekk. Noen minutter seinere hopper en lykkelig gutt nedover med dobbelthopp og uante krefter. Ny sekk på ryggen, is i magen, caps og jakke som gjør at han ser ut som en tenåring som har vært i krympemaskinen. Jeg har aldri hatt så mange liv, mamma. Jeg har sikkert 80 000 liv, kanskje 80 001, smiler han lykkelig fra øre til øre.

I bilen sammen med lillebroren krangler de om en ny bok han har fått med seg fra skolen. Med diplomatisk evne prøver den kjørende mammaen å få trollene til å skjønne at de må se i boka sammen mens vi er i bilen. Gang på gang. Nå er det siste sjanse sier jeg. Men mamma da, du har bare gitt oss tre sjanser, Supermario får alltid åtte!

Den samme 7-åringen har akkurat lagt seg. Alt for seint etter min mening. Altfor tidlig, sier han selv. Jeg setter meg ned på terrassen, puster tungt. Endelig er det bare meg. Da et lite trollhode stikker ut fra etasjen over meg og roper:

Mamma, nå har jeg bare et eneste liv igjen altså!!!

Språkets finurligheter

språk

Og en beskrivelse av hvordan man kaster stein i glasshus

Med mobiltelefonen godt plassert i hendene taster jeg raskt med begge tomler, raskt hjem til han jeg blant annet deler avisen med. Mens tomlene lever sitt eget liv, kikker på de høye grantrærne toget suser forbi, “Hvordan er det med minsten?” Vel vitende om at han hosta med gjennomtrekk noen timer før. Pip pip,wrrr wrrr: ”Han er fin i formen!” Fin i formen, du liksom, snakker du helt bakvendt nå da?? Hvordan skal man lære unger grammatikk da, når til og med kamuflert nordlandsk i klingende østlandsk har snakkebakvendt grammatikk?

Jeg lener hodet tilbake og hører den kjente stemmen si; ”Gå inn på stua du”, gå på stua da liksom, hvor i all verden har han lært preposisjonene sine? Jeg vet jo at det er fra den andre siden av landet. Hvordan i all verden kan man Gå inn på stua? Klart man kan sitte en stol i stua, eller gå på stuegulvet. Men ellers så er man ien stue, ikke sant?

Hvor mange ganger har jeg ikke spurt den kamuflerte nordlendingen om han vet om hvor den dingsen er (ikke det at menn generelt har kontroll på dingser utover sine egne kjønnsdingser, men likevel..) og han sier: ”Den ligger på loftet”. Akkurat som om det er så vanlig å ha tre soverom, gang og stort bad og ehh nettopp lofstrapp ja, på loftet? Isteden går jeg opp på det mer udefinerbare begrepet ”oppe” i midt språk og finner dingsen på hans loft og i mitt oppe.

Men noe av det mest begrepsforrvirrende er kanskje kommunikasjon i kjøkkenverden. For når jeg spør om han kan ta med et fat, så kommer han med ikke et fat, men med en tallerken.  Eller så spør han om han skal ha tefat eller fat eller fat, hva egentlig virkelig fat heter på det språket det husker jeg ikke. Etterpå vasker han hendene og tørker det på en håndduk, duk til hendene da liksom. Han skal vel tørke hendene på den og legge den på bordet etterpå. Det beslektete ordet kopphåndduk tar kaka. Hvorfor i all verden tørker man oppvasken med en duk? Til hender? Treordssammensetning høres helt på vidda ut (eventuelt fra vidda), spør du meg..

Jeg trekker ned loftstrappa og legger meg på, ja nettopp loftet, og trekker natthua (hua på hue da liksom, tullehue) godt over ørene jeg, før noen har lagt merke til at jeg driver og kaster stein. I glasshuset mitt..

 

…og sånn går nu dagan….

 

Publisert med godkjenning