Mens vi venter

Med små barn i huset er de små turene like viktige som de store.

”Mamma, når skal vi på båttur igjen?” spør minstemann.  Jeg kikker lengselsfullt bort på båten i hagen og rekker å drømme meg langt ut på havet, før han vekker meg med å spørre samme spørsmål om igjen: ”Når skal vi på båttur, da? ”, sier han utålmodig. ”Først må den komme seg på sjøen igjen”, sier jeg. Og ser ned på småtrollet mitt som allerede har fått glitrende øyne med speil av sjøens skatter i seg. ”Men jeg vil på båttur nå!”

Og hvorfor ikke?

Vi fikser varme sjokolademuffins. Finner fram iste, kaffe, kopper og servietter.

Vi slipper å kjøre bil på vei til båten denne gangen. Vi bare tar med oss det vi trenger og hopper over i båten via gardintrappa på grasset.

Småtrolla krøller seg i tepper og puter framme i båten, leser Donaldbøker og gomler sjokolademuffins. Bortsett fra manglende redningsvest ser alt riktig ut.

Lukta av varme sjokolademuffins blander seg med lukta fra nyskifta oljefilter og lengter etter luktene fra sjø og hav. «Husk å kaste dreggen», roper naboen i det han går forbi.

Forbausende stille på havet i dag, verken bølger eller båttrafikk.  Men årets første hagebåttur kjennes ganske forfriskende likevel.

Velkommen til våren!

Velkommen til våren!

Du er spesielt etterlengta i år. Vinteren som kom før deg, var strengere enn han pleier. Han sendte kuldegradene gjennom hus og gjennom kropper, og sleit ut varmedresser, votter og varme gensere. Men nå har du slått deg til ro her, og du er hjertelig velkommen. Med din myke pust blåser du liv i forventingene så sommerfuglvingene blafrer sammen med lykkeboblene.

Det er spirer langs husveggen der våren har jagd vekk snøen.

Isskrapa har gått i hi sammen med snøskuffa.

Ansiktet til den minste lyser av sol som varmer og har gitt fargen sommerbrun.

Småfregner dukker uforvarende opp i speilet.

Båten står i hagen og roper lydløst på sommer.

Det klør i øyne, hals og nese.

Jeg skimter fargenyanseendring i seljetreet over veien.

Jeg har sett grønne grasstuster inntil det store bjørketreet.

Sjøisen har gitt etter for det varmere blå og trukket seg nesten helt inn til land, og båten går til øya igjen.

Fuglene kvitrer lykkelige og de ser ut som skyer på mørkeblå himmel.

Jeg står på trappa, det er mørkt og jeg skulle bare ut med søpla før dyna roper. Men blir stående likevel. Stjernene glitrer ekstra i kveld, gradestokken holder seg på den varme sida av nullen. Jeg fryser ikke. Trekker pusten. Det lukter vår, spirer og forventninger!

Ett år, hvor lenge er egentlig det?

 

 

Ett år, hvor lenge er egentlig det?

Ett år er 365 dager og  52 uker noen ganger er det 29 dager i februar, men stort sett er et år sånn rundt regnet ganske forutsigbart og forståelig når det gjelder lengde. Et lysår derimot er for meg en mer avansert tidsmåling som jeg ikke umiddelbart forstår. Jeg lurer på om det er det som skjer når plutselig  tidsregningen blir en annen enn den pleier, for dette året både begynte og sluttet 31. Januar 2009. Og siden da har året både vart fryktelig lenge og intenst, samtidig som det kjennes ubegripelig kort siden starten.

Jeg kan kjenne smerten og håpet i følelsen da vi satt rundt senga di. Jeg er sikker på at jeg snakket på både innpust og upust mens jeg lovet deg å bli med på billigturer til Danmark, og å velge de rimeligste hotellene i syden, og aldri erte deg for valg av solbriller mer. Jeg husker bildet av mascaraen sittende igjen på dyna. Men du svarte aldri mer. Lyden og streken på skjermen iler gjennom ryggmargen som en grusom bekreftelse. Jeg kan kjenne følelsen av at hånda di var blitt kald. Jeg husker hver time, og hvert minutt som det skulle vært i går, det kunne vært noen uker siden.

Jeg husker det overveldende blomsterhavet fra begravelsen, og stoltheten i ordene som beskreiv deg. Likevel husker jeg stemmen din som sang, som ikke var der, best fra dagen i kirka. Jeg kan høre min egen stemme som brister. Det kjennes likevel ut som det er lenge siden.

Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av å rydde ut igjen klærne dine fra huset du skulle ha flytta inn i. Det luktet deg. Og jeg la igjen noen tårer på de mykeste genserne dine. De er sikkert fortsatt våte.  

Jeg kjenner den harde kornete snøen rundt fingrene mine da jeg skreiv Gratulerer med dagen, pappa, i snøen ved graven din. Jorda var leirete og kald da vi gravde den fram fra snøen for å sette påskeliljer nedi. Jeg husker at jeg tenkte; du er ikke her, du plukker vårblomster et annet sted.

Jeg kan kjenne lukta av våren fra den første turen til sjøen, og huske stemmen din fra når vi leita etter vårtegn sammen på samme sted, for flere år siden.

Jeg kan kjenne hvordan takknemlighetstårene uten forvarsel trillet nedover da jeg gikk på alenetur i Hellas i sommer. Takknemligheten over at du har lært meg å bli glad i å reise, og finne fram til småstedene. Siden det nå er vinter skjønner jeg et det må være en stund siden.

Jeg kan fortsatt kjenne det gjør vondt når jeg svinger ut av tunellen på vei til jobb, fordi det minner meg om siste gang.

Jeg kunne høre lyden av deg, stemmen og skrittene da jeg bakte julekaker. Jeg er sikker på du ville hatt en smakekake, og kanskje bestemor endelig var fornøyd med kjevlinga mi, der ovenfra. Berlinerkransene bakte jeg aller mest til deg i år også.

På slutten av året feiret vi minsten med 10 dansende 6 åringer i et ekte discoparty og la inn alt for at han skulle oppleve at bursdager kan være godt igjen, etter flere samtaler om døden og bursdagen hans. En stund ville han aldri feire bursdagen sin mer. Det er bare en ukes tid siden.

Etter dette året har tid blitt et vanskelig begrep, jeg tror det er det intense og tilstedeværelsen i opplevelsen som påvirker opplevelsen av tid, mer enn tida i seg selv. I år har sansene og følelsene ligget om ikke utenpå huden, så iallfall ikke langt under.  Noen sier at det er det første året som er det vanskeligste, men hvis ett år har en ny tidsregning, er det da riktig? 

Jeg er fremdeles ikke blitt venner med tunellen på vei til sykehuset, eller når noen sier ”var” om deg. Dette året har vart lengre og kortere enn noen år før,- iallfall i mitt hjerte.

Virus, bassilusker og snørr

Virus, bassilusker og snørr

Et av vinterens karakteriske trekk, i tillegg til de vakre snødekte fjelltoppene og nordlyset, er denne eventyrlige blandingen av mer eller mindre velkjente virus og basilusker som inntar kroppen. Må ikke forveksles med den mindre velkjente Eventyrblandingen.. Disse påtrengende organismene har en egen evne til å rotte seg sammen og stille seg på rekke og rad for å overlumple befolkningen med dertil egnede infeksjoner med variasjoner over samme tema.

I følge wikipedia har barn 6-8 forkjølelser for året, mens voksne har ca. 2-4 forkjølelser per år. I en liten familie på 4 har man da raskt utregnet (selvfølgelig tatt høyde for største forekomst) , 24 forkjølelser pr år. Med litt pluss for flere antall forkjølelser for personer med lungesykdommer så runder vi tallet opp (for kjente) til 30. 30 forkjølelser av 5 dagers varighet i en husstand på 4 personer, gir 150 dager med forkjølelse.

I tillegg har vi det fantastiske noroviruset (jeg gikk lenge rundt og trodde det het moro virus, men fant aldri det morsomme i viruset i det hele tatt) med kvalme, oppkast, vondt i magen, smerter i musklene, diaré og feber. Sykdommen må selvfølgelig ikke blandes med den årlige influensaen som står bak døra og venter på å slippe inn i det du slipper moro viruset ut..

La meg tenke, 5 dager pr morovirus, 7 dager pr influensa ( + slapp i 2- 3 uker etterpå) . Med de to minste i familien er det sannsynlig at det vil dukke opp komplikasjoner og ettersykdommer som skarlagensfeber, øreverk og kanskje en og annen lungebetennelse…. Vi nærmer oss 250 dager..  Er det egentlig noe poeng å prøve å gå ut fra dyna, før man er sikker på at sommeren er her?

Det er iallfall godt å vite at snørret som kommer bare er en del av immunforsvaret og visstnok gjør sin beste evne for å gjøre deg fortest mulig frisk. Og at en og annen overlege fra Sørlandet her nede visstnok har sagt at det til og med kan være sunt å spise det.

Så er det bare å sette det fram da paracet, nesespray, mengder av dopapir, druer, loff og biler…Ahlgrens biler.. Klart de virker. All god medisin gjør vel det! Sammen med en stor dose omsorg.

Tidsfrister penger og prioriteringer

Tidsfrister penger og prioriteringer

Jeg har hørt om helvetesuka, men hvorfor er ikke Januar definert som helvetesmåneden en gang for alle? Eller for å være mer presis, Januar, februar og mars kunne alle sammen gå inn i den kategorien. Så har vi plassert dem der de hører hjemme, en gang for alltid. Et nytt år og hånd i hånd inn i helvetsmånedene som ligger der på rekke og rad for å ta i mot deg.  Det positive er at det er 28 dager i februar. Snakk om lykke! Det betyr i det minste korte tid mellom lønningene. 

Hvem er det som har funnet på at absolutt alt skal rapporteres innenfor disse månedene, det skal regnskapsrapporteres, og budsjetter skal leveres. Sirlige skriftelige rapporter skal fortsatt trykkes ut i fire eksemplarer og sendes pr post (!) til oppdragsgiver innen 1. Mars. Hadde det enda bare vært 1. Mars da, men neida alle det er mulig og rapportere til velger sin egen unike rapporteringsdato. På et tidspunkt da (samme tidspunkt som i fjor på samme tid) kommer mitt blonde hode så langt at jeg skjønner at jeg må sette ned en lang liste for å holde styr på alle tidsfristene. For å kunne prioritere og rekke å levere riktig rapport til riktig sted på rett tid. Og de rette søknadene i 5 eksemplarer til rett sted til rett tid, som igjen avler nye rapporter..

Hvis noen lurer. Ja, det var nøyaktig samme tid i fjor, men når jeg teller etter har det visst dukket opp enda noen flere tidsfrister, siden i fjor på samme tid. Det merkelige er at det alltid er noen (av type overordnet karakter) som mener at akkurat den saken haster ekstra mye og helst skulle vært ferdig i går, men de som mener noe om det pleier å ha sin egen unike mening. Totalen blir dermed at alt skulle vært ferdig i går.

Et synlig tegn på at det ikke bare er meg i denne verden som driver den slags aktivitet på dette tidspunktet er postkassa.  Der kommer de gule, og rosa med vindu på i fullt monn… Og er du riktig uheldig så får du de adressert fra Sopranos mafiaen. Regningene. Årsoppgjør meg her og der, og avregninger. Avregninger liksom.. Hva slags ord er det? Regninger er greit å forholde seg til, de kommer og må betales og kunne således hete påregninger. Men avregninger burde det ikke da være meg som ble regnet av, og dermed fikk penger isteden??  I Itillegg sier avregningen at jeg alltid har brukt mer av noe enn året før, den er alltid enig med seg selv om det. 

Hjemme venter forsikringsselskapet, dørselgerne, alarmselgerne. Start et nytt år med å forsikre deg bedre. Lev trygt inn i det nye året, svar innen 1. Mars så får du det beste tilbudet. Sukk.

Begynne før? Hørte jeg noen sa det? Altså desember er Kosemåneden, og man blander da ikke kosemåneder og helvetesmåneder. Iallfall ikke i min enkle hjerne.

Nyttårsforsetter, trening, sjokolade og andre uhumskheter

Det er tid for å sette seg mål og gjøre viktige endringer i livet, sier noen. 1 av 5 nyttårsforsetter går i vasken, melder Dagbladet. Men når aviser, tv, sosiale medier og virkelige venner spør etter de store nyttårsforsettene er det kanskje lettere å spa opp noe man kan bli bedre på, enn å sitte der som en dum kanin uten selvinnsikt.

Å slutte å røyke er det vanligste nyttårsforsettet, men også det som ryker (?) oftest. Siden jeg ikke røyker er dette et litt kjedelig nyttårsforsett. Enten må jeg da ha som forsett å ikke begynne å røyke, eventuelt å røyke mindre enn de tre festrøyksigarettene pr år, eller jeg kan begynne nå for å slutte til nyttårsaften.

Jeg kan selvfølgelig si at jeg har som nyttårsforsett å begynne å trene, det er det jeg har brukt som forsett de siste 10 årene. Problemet er bare at det er så kjedelig. Det er både et kjedelig, lite orginalt forsett, men også forferdelig kjedelig å etterleve forsettet. For å ikke snakke om pangstarten å skulle begynne på den slags fysisk aktivitet i januar, da snørret fryser og lungene snøres med borrelås før man har kommet seg halvveis opp i nærmeste bakke. I mitt tilfelle er det ikke spesielt langt til nærmeste bakke. Av erfaring så vet jeg at forsetter om fysisk trening har kortest effekt vinterstid og lengre varighet i sommerhalvåret. Jo da, jeg vet det er sunt, og jo da, jeg jobber i helsevesenet og vet at jeg burde, og jo da jeg har erfart at det virker.. Men bare la meg vente til kroppen tiner opp litt nærmere sommeren igjen..

Eller så kan jeg si at jeg skal gjøre mindre alt på en gang hele tida, men man skal tro på det man sier, skal man ikke? Tror jeg overhode på at jeg kan det? Ehh.. Nei.

Hva med mindre mat og vin? Hmmm. Trenger ingen begrunnelse, bare uaktuelt..

Jeg har derfor for året konkludert med at jeg ikke skal ha nyttårsforsetter for 2010. Jeg skal bare ha nyttårsønsker, og for 2010 så ønsker jeg meg et fortsatt levende hus. Med besøk av gamle venner, nygamle venner, gamle nyvenner og venner jeg enda ikke kjenner. Velkommen alle sammen til stikkinnom besøk, mangler overnattingsbesøk eller planlagt overnattingsbesøk, fest med kjeks og brunost besøk, legobygging besøk, gourmetmiddagbesøk og alle andre mer eller mindre besøk av en eller annen  årsak.

Men kjære 2010, jeg ønsker meg et år som er litt snillere enn det forrige.

Minner og berlinerkranser

Minner og berlinerkranser

Hver jul lager jeg berlinerkranser. Jeg gjør det fordi jeg syns de blir gode. Men kanskje først og fremst fordi de minner meg om min gamle farmor, som lagde berlinerkranser. Men det er lenge siden hun lagde berlinerkranser, hun døde for 15 år siden og var dement i de siste 10 årene hun levde. Jeg tenker ikke mye på henne, jeg kan vel strengt tatt ikke huske noe tidspunkt jeg tenker på henne, bortsett fra når jeg lager berlinerkranser.

Men når jeg tar fram oppskriften, lager deigen og setter meg ned for å trille ut kakene så tenker jeg på den lille, gamle, runde damen. På kokesjokoladen i den nederste skuffen, på de store forklærne hun brukte, på turene vi gikk langs med elva og om farfar som tok meg på fanget i huset der og leste fra Bjørnstjerne Bjørnson.

Min farmor var nok en avholdende dame, men jeg har lært henne å skåle på hennes gamle dager, vel altså etter hennes død. Så vi skåler litt da, jeg og farmor. For deigen og kakene og de fine turene, for jula som kommer og alle vi er glad i.

Alle som lager berlinerkranser vet at det ikke nytter å skynde seg når man lager de. Jeg må være avslappet og trille den ene kaken etter den andre, uten å bli sint for at deigen akkurat i år er vond og vanskelig. Berlinerkranser tar den tiden det tar. Den er til meg og min gamle, søte farmor  som har lært seg å skåle fra himmelen.

Noenganger lager jeg dobbelt porsjon berlinerkranser, det blir dobbeltporsjon gode minner det!

Juletradisjoner

Juletradisjoner

Jeg ser på meg selv som et rimelig fleksibelt menneske. Men så dukker jula opp, med planer og gaver, pynt og kaker, og plutselig er all fleksibiliteten min endret til ”for det er jo sånn det alltid har vært”. Jo da jeg kan endre meg tenker jeg, og gumler i meg en pakke med Nidars julemarsipan enda det ikke har blitt desember enda (med et snev av dårlig samvittighet, for hjemme hos oss begynte ikke jula før i desember) Eller her om dagen da jeg forspiste meg på clementiner, selvfølgelig med diskusjonen om det virkelig er clementiner, eller de ganske så annerledes mandarinene, som jeg sitter og spiser her helt alene ved kjøkkenbordet sammen med nøtteknekkeren godt skult bak ryggen. For med hvilken rett har jeg egentlig til å spise clementiner (eller var det mandariner) og valnøtter ved et bord på en helt vanlig tirsdag i november.

Og bladene da, selv om all nyttig(og unyttig) informasjon om jula ligger klar til bruk på internett, så finnes det en egen liten lykke i disse høyglanspolerte julemagasinene med de samme oppskriftene på julekaker, julemat og julepynt. Og selvfølgelig hva man skal gjøre med alt overskuddet av mat, hvert eneste år etter at nordmenn oppdaget Spania så er plutselig juletapas en hit, så kan vi kalle det vår egen lille variant av tapas, og smile fornøyd med oss selv.

Men likevel…

Jeg må lage pakkekalender til de små, det er jo bare pakker som duger, og de skal være i rødt papir som i fjor, sier ungene, og de skal henge der de gjorde i fjor. Jeg smiler fornøyd, og tenker at da er alt sånn som det skal være (selv om jeg lurer på når i all verden jeg skal rekke å kjøpe og pakke inn de 48 pakkene)

Og så kakene da, ok jeg har en forkjærlighet for kakene, og jeg kan gjerne variere. Altså selvfølgelig etter at jeg har bakt pepperkaker, som jeg alltid må bake fordi det er bare det som lukter skikkelig jul. Og så må jeg jo lage berlinerkranser, (selv om jeg syns det er like tungvint hvert år) fordi det lagde alltid farmor. Dessuten så hadde naboen i hjembygda alltid hvite kakemenner (og ja jeg vet at menn ikke skrives menner, men kakemenner skrives sånn helt sikkert!), og det fikk jeg aldri hjemme så det skal iallfall vi ha. Krumkakene, de har jeg jo lært at skal være i et hvert hjem til jul, og smultringer, og sirupsnipper, sjokoladekjeks, sara bernahrd, appelsinkaker..Mmmmm.. de er gode.

Julekonfekt.. Har noen nevnt julekonfekt?? Deilige saker fulle av sjokolade og nøtter, en dæsj appelsinskall og likør. Brente mandler, nei da de er ikke bedre enn de vi kjøper, men det lukter jo brente mandler i huset i fire dager etterpå.  Dessuten så sitter det sånn klissete brente-mandler-stoff på hele komfyren til julemiddagen er over..  Julestemning god som noen.

Det er gøy med tradisjoner, og selvfølgelig må vi lage god gammeldags julesylte med grisehode og gode greier. Vi graver kjøtt og koker lammelår. Og hvert år er det godt med julepålegg å ta opp fra frysen til påskegjestene også.

Kreativ, jeg nei. Jeg er ikke det minste kreativ. Ehh kanskje bortsett fra når jula nærmer seg. Av en eller annen grunn får jeg et enormt behov for sånne mer eller mindre fine (kanskje helst mindre siden det er meg) lage-ting.  Plutselig så er det liksom innmari koselig å sitte der med småtroll fulle av lim og glitter og si ”nå lager vi hjemmelagde julemerkelapper vet dere gutter, og det legger sikkert kusinene deres merke til”. Etterpå lager vi de søte små julenissene, som vi hvert år skal gi bort, og hvert eneste år finner de små ut at akkurat de julenissene må vi ha selv. Men det er enda plass til noen små rød cernitjulenisser i vinduet så vi lager sikkert noen i år også..

Mer var det kanskje ikke, bortsett fra at jeg må ha hjemmebakt brød og rundstykker i fryseren, og store runde julekaker fulle av rosiner, som plutselig havner på døra til venner og kjente en sein kveld. Jeg lager hjemmelagd julekrans til å ha på døra, og må bake kjeks for å fylle i små kakebokser til venner og kjente. Og jo da den grusomt stygge nissen som jeg har fått skal selvfølgelig få sin plass i vinduet i år også..

Om jul, Jesus, døden og savn og sånt.

 

Jeg og minsten har noen verdifulle minutter alene i bil til og fra barnehagen, og på dette tidspunktet har mange av de store undringene kommet opp. Med femåringens nysgjerrighet og undring blir min egen forståelse av verden alltid satt på prøve. Det siste året har vi også snakket mye om døden, og det er jammen ikke lett å forklare barn det man selv ikke forstår.. ..

Han har bare så vidt rukket å sette seg inn i bilen da første spørsmålet kommer:

Minsten: Mamma? Når Jesus ble født i den stallen, det kunne ikke være så greit da? Å sove i en sånn krybbe??

Jeg : Ehh.. nei. Det var jo leit det ikke var plass til dem i noe hus.

Minsten: Men mamma? Nå er jo Jesus død og er i himmelen.

Jeg: ehh…(han fortsetter før jeg rekker å svare på det som nok ikke var et spørsmål).

Minsten: Men ligger Betlehem i himmelen eller på jorda??

Jeg: Det ligger på jorda, der Jesus ble født.

Minsten: Hvor da?

Jeg: (så var det å huske de der grensene der nede) Det ligger i Palestina

Minsten: Men hva slags språk snakker de der?

Jeg: Jeg tror de snakker arabisk.

Minsten: Men at Jesus snakker jo norsk da. Hvorfor gjør han det?

Jeg: Jeg tror Jesus snakker alle slags språk som finnes jeg..

Minsten: Men mamma er Jesus en engel? Blir de som kommer til himmelen til engler?

Jeg: Jeg vet ikke helt hva vi blir til når vi dør vennen min, men jeg er sikker på at vi kommer til å kjenne igjen de vi kjenner som er døde.

Minsten: Da vet jeg at Bestefar kommer til å se ut akkurat som han gjorde, for det er sånn Bestefarer skal se ut, sånn at jeg kan kjenne han igjen.

Jeg: ….

Minsten: Hvorfor gråter du, mamma?

Går det an å forkorte forkortelsesspråket?

 donald

En sykdom uten en forkortelse, kan vel ikke være en virkelig diagnose?

Årsaken til innleggelsen kan være en SAB, TBI, MS, CP, MELAS,TIA eller noe helt annet pga for eksempel et FIF, og pasienten kan fortsatt være i feks PTA eller PTSS.

Pasienten blir skrevet ut fra sykehuset og blir fulgt opp av ART, hvis ikke TSB eller LAR er involvert. Gjennom tilbudet på sykehuset definert i en BHL skal pasienten ha fått både PPO og OPP (selv om det er to forkortelser på samme ting) gjennom et LMS tilbud, hvis ikke burde RLMS eller NKLMS se på saken etter opprdag fra HSØ RHF eller SHDIR. I løpet av oppholdet har pasienten bådet arbeidet med PADL og IADL eller bare helt vanlig ADL, og observasjoner i ADL kan bli benyttet i forbindelse med AMPS og/ eller FIM. Det er vanlig å benytte kartlegginger som MMS, LOTCA, KDA, WEIS, WRI, TUG, GUG, MAS, COPM, DASH, GAP, RBMT og mange flere alt etter årsak.

Det er mulig at pasienten har kommet i kontakt med brukerorganisasjonen LTN eller LARS som er organsisert innen FFO hvis det ikke var NHF.  Hvis pasienten har psykiske vansker kan han muligens få oppfølging på DPS i nærområdet, hvis det ikke er et ROM tilbud der han bor. NASEP har nok oversikt over dette.

Hvis problemstillingene er komplekse bør pasienten ha utarbeidet en IP, som kanskje het IRP på sykehuset, men må i noen kommuner ha vedtak om dette i EBT. Skal IP arbeidet være innenfor skoleverket omgjøres den til en IOP, kanskje i samarbeid med PPT eller SMI.

For å bedre samhandlingen mellom kommunene (KS- området) og sykehuset (her kalt SSHF) er det opprettet en KPO funksjon og et OSS, avtalene gjennomgås i LGG.

PS: Dette var bare en smakebit

NB: Ingen forklaring følger..

Mvh

GD