I gangavstand fra Megas Limnionas, på Chios

Stranda i Megas Limnionas

Stranda i Megas Limnionas

Aktiv ferie, til fots, med utgangspunkt i Megas Limnionas Chios har noe eget. Det er noe sjarmerende, ærlig og hjertevarmt, som gjør meg like forelska hver gang. Hvor sjarmert jeg har blitt over Chios har jeg skrevet om tidligere. Denne gangen har jeg forelska meg i Chios til fots. Med leilighet på Grand Blue, og utsikt til der hav møter himmel. Utsikt som gir øyeblikkelig ro, og rom for de store drømmer. Avstandene i bittelille Megas Limnionas er ikke større enn av du i løpet av 10 min både kan ha handlet frokost, tatt et morgenbad, og snakket med restauranteieren på restauranten fra i går. Hvis det er et mål om å gjøre noe raskt da. Megas Limnionas og Chios innbyr til sakte tempo, med full oppmerksomhet. Megas Limnionas Megas Limnionas har egentlig alt du trenger for en rolig og avslappende uke. Det er minimarked, og Mikes Market, som er en egen institusjon i seg selv. Det er tre- fire-fem tavernaer og et par barer. God mat og drikke både på den ene og den andre plassen. Og deilig strand, med blanding av sand og steiner. Busstopp med buss til Chios by, 10 min på bussen og så midt i en sjarmerende større by. Gå ikke glipp av gamlebyen på Chios! Egentlig så trenger man derfor ingen ting mer enn Megas Limnionas i seg selv, og en og annen busstur til Chios by. Men når utforskertrangen slår til, så er denne lille byen et fantastisk utgangspunkt for gåturer til flere andre småbyer. Avstand er ca tider, beregnet som gående med utgangspunkt i Megas Limnnionas, der ikke annet er beskrevet.                  

Båthavn i Agia Ermioni

Båthavn i Agia Ermioni

Agia Ermioni, 5 minutters gangavstand Unevnelig. Er nesten ikke å regne for en tur. Denne lille plassen henger sammen med Megas Limnionas. Bare gå videre fra butikken. Her finner du en stor restaurant med fantastisk utsikt over havna og havet. Eller du kan rusle ned i båthavna og se på fiskere og hobbyfiskere som kommer inn med fiskefangst, renser garn og drar ut igjen. Ta en tur til den lille kirka som fra den ene siden ser ut til å ligge inneklemt mellom husene, rundt på andre siden har full åpenbaring til hav og himmel. Ikke rart det er mange kirker i Hellas. Til venstre for kirka ligger husene med havet som nærmeste nabo.

Bakeren i Thymiana

Bakeren i Thymiana

Thymiana 30 min fra Megas Limnionas Gå oppover fra Megas Limnionas, veien som går opp ved siden av restaurant Delicious er en god start. Oppe i bakkene må du huske å snu deg for å se på den fantastiske utsikten. Du kan gå turen til Thymiana på småveier og gjennom olivenlunden. På et tidspunkt må du krysse den store veien. Men du kommer fram, både den ene og den andre veien. Når du først har kommet til Thymiana så må du bare trekke pusten og nyte denne nydelige, levende landsbyen. I Thymiana finner du himmelske gyros, en ekte baker med sikkert verdens beste brød til frokost, og en fantastisk restaurant, Roussico som folk kommer langveisfra for å besøke. Thymiana er favoritten min!

Frappe i Neochori

Frappe i Neochori

Fra Thymiana til Neochori

Fra Thymiana til Neochori

Neochori 30 min videre fra Thymiana, eller 40 min fra Megas Limnionas På småveier gjennom olivenlunder, ved siden av åkrer, vakre landskap og et og annet hus, finner du veien til Neochori. Neochori er bratt, og har smale smug og gater. Det finnes både minimarked og baker. Den lille byen framstår merkelig kontrastfylt til Thymiana. Tid for frappe på tavernaen ved utgangen av byen. Med en iskald Frappe, i hagen, med skygge fra trærne kan du studere grekere som rakk et slag backgammon i lunsjen.

Klosteret Agios Minas

Klosteret Agios Minas

Agios Minas 40 min fra Megas Limnionas

Lite kloster som du kan se i åsryggen fra Megas Limnionas. En vakker tur

Merka sti til Agios Minas

Merka sti til Agios Minas

gjennom olivenlunden. Det finnes en mer eller mindre godt merket løype, som vi nesten klarte å finne flere ganger. Starten av turen går inn mellom trærne tvers ovenfor inngangen til Sun Village. Så gjelder det å velge rett sti, og retning oppover mot klosteret. I klosteret bor det tre eller fire nonner, men det bærer preg av at det har bodd mange flere her. Klosteret bærer med seg sin dramatiske historie, som man fortsatt kan se spor etter i kirkegulvet. I et lite hus ved siden av kirkerommet har de tatt vare på knokler i takhøyeskap med gjennomsiktige dører. Som et grotesk minne fra grusomme historier på 1800 tallet. I skyggen under trærne fikk vi servert vann og tørre kjeks av nonner, med færre antall tenner enn engelske ord, eller motsatt. Agia Fotina

Tid for lunsj i Agia Fotini

Tid for lunsj i Agia Fotini

Agia Fotina

Agia Fotina

Agia Fotini 25 minutter videre fra Agios Minas, eller en drøy time fra Megas Limnionas Videre fra Agios Minas går du raskt nedover bakkene på andre siden av åsen, på skrå mot havet, og havner før du vet ordet av det midt i vakre Agia Fotini. Her er havet rett i mot, og den nydelige steinstranden ligger der så fristende for et bad. Du kan også bade fra klippene i enden av stranda. Agia Fotini er et bittelite sted med hvite hus langs en gate. Tavernaer og små studios, og et minimarked ligger side om side. Nå bør det være tid for en lunsj. Bedre omgivelser for litt gresk salat, eller fersk fisk skal du lete lenge etter. Ryktene sier at det også skal være et fantastisk sted når solen går ned, og månen skinner i havet. Husk å handle vann for hjemturen eller turen videre.

Fiskebåter i Katarraktis

Fiskebåter i Katarraktis

Katarraktis 1.30 min videre fra Agia Fotini Gå videre langs med stranden i Agia Fotini, og følg veien oppover på andre siden. Et lite stykke kan du følge kystlinja, men om ikke lenge må du oppover for å finne stiene og småveiene i olivenlunden. Du sparer ikke mye tid på å gå opp og ned og opp og ned mellom oliventrær og mastiktrær. Men det er vakkert, med alle sine dufter og svalende skygger. Spander litt kartsøk hos google maps for å finne den greieste veien. Katarraktis åpenbarer seg ganske langstrakt ved havet som absolutt idyllisk, men noe sliten fiskerlandsby. Her kan du sitte på en taverna på bryggekanten, se utover havet og fylle på med det du trenger av mat og drikke etter turen. Ta deg også en tur i de smale gatene bak strandpromenaden, og nyt å være midt i det greske livet.

Vakker kirke i Kallimesia

Kirka i Kallimesia

Kallimesia, 1 t fra Megas Limnionas, eller på returen fra Katarraktis Kallimesia ligger på turen tilbake til utgangspunktet, hvis du velger å gå hovedveien tilbake. Kallimesia er en by som på veldig mange utflukter med bil, vil være et kryss du kjører gjennom. Gående ser den plutselig annerledes ut, med sjarmerende gater, noen butikker, en taverna og en baker. For ikke å snakke om den beste matbutikken vi klarte å finne i gangavstand. Sånt er kjekt å vite. Etter en svipp innom Kallimesia er det bare å følge hovedveien tilbake et stykke gjennom veien som svinger seg bortover den grønnkleddde åsen. Gå forbi avkjørselen til klosteret og rett forbi avkjørselen til Neochori, da er det bare å ta til høyre gå på kjente stier gjennom olivenlunden til Megas Limnionas.

Megas Limnionas

Megas Limnionas

Vel framme i Megas Limnionas: Er det tid for å bare strekke seg rett ut på stranda, for dagens siste solstråler. Sette seg rett ned på favoritttavernaen med de oransje stolene, hvor souvlakien når nye høyder, sammen med salat, tzatziki og gresk øl. Nyte solnedgangen fra terrassen i det dagen går over i sine mykeste farger på vei til mørket.

Kveld i Megas Limnionas

Kveld i Megas Limnionas

Takk for turen, Torunn, og for bidrag med gjennomlesning og bilder.

Advertisements

Barn og sorg, – en del av livet!

Sitter på runsa og dingler med beina. Sommeren har akkurat satt seg.  7- åringen har stor fart, og lurer på hvor langt han kommer hvis han hopper. Istedenfor bremser han farten og kikker på meg. Mamma? Hvor lenge var Bestefar syk før han døde?  2 ½ år siden er det nå, 7 åringen var 5, han ble 5. Det var bursdagen hans. I det han spør kjennes det som om jeg er tilbake akkurat der. Akkurat da, i det aller vanskeligste.  Spørsmålene kommer ikke like ofte lenger, men de kommer like plutselig.

Samtalen fortsetter der vi sitter på runsa. Hvorfor kan noen dø så fort, mamma? Selv om de ikke blir påkjørt av en bil en gang? Men mamma, var du der? Hvordan kunne dere vite at han døde? Fordi hjertet sluttet å slå, svarte jeg. Men hvordan kunne dere vite det, spør han ettertenksomt. Fordi da ble alt stille, svarer jeg, mens jeg inni meg kjenner lyden av monitorens høye pip sende frysninger gjennom ryggmargen. Jeg svarer etter beste evne, prøver å være tilstede hos 7- åringen som krever å få vite alt. Det gjør fremdeles litt vondt å svare.  Samtidig er det godt å kjenne at det fremdeles er viktig å snakke om for de små. Og plutselig syns han at grasset har blitt grønnere siden i går, og vi burde male lekehytta også når vi skal male huset. Samtalen om døden er over. For denne gang.  Samtalene starter og stopper akkurat like plutselig som de har gjort hele tiden.      

Dette er bare den siste av mange samtaler om Bestefar og om døden. Det er ikke alltid like lett å møte barns vitebegjærlige spørsmål. Men barn fortjener også å få vite, i sitt eget tempo. For de små her i huset har det også vært i hvert sitt helt forskjellige tempo, med de utfordringer det gir. Når den ene absolutt vil snakke og den andre absolutt ikke vil snakke. Begge to hadde et nært forhold til bestefaren sin og de beskriver han slik: Bestefar var en som kunne hente oss i barnehagen, gå i dyreparken med oss og passe oss når vi var syke. Han var den morsomste i hele familien, og ingen leste så mange bøker for oss som han, forteller eldstemann.

Det er beskrevet flere gode råd om hvordan man kan snakke om døden med barna.  Men det er jammen ikke så lett likevel. I alderen mellom 5- 8 vil det også være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, noe som gjør det enda vanskeligere å forklare og å forstå, i kombinasjon med at jeg selv ikke helt forstår.  Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive ned noe om disse årene etterpå og hvordan de to guttene reagerte på hver sin måte. Først og fremst for min egen del, samtidig som det er erfaringer jeg tenker kan være nyttige å dele.

Eldstemann som da var snart 7 år, reagerte med å ikke ville snakke om bestefar. Hvis vi andre snakket om han, ble han stille, eller gikk vekk fra oss.  Deretter sa han at nå måtte vi snakke om noe annet, noe som var hyggelig å snakke om. Isteden leter han etter noen som kan gjøre det samme som bestefar gjorde, han lurer på hvem som nå skal gå på tur med bare han i dyreparken. Hvem andre som vil sitte og se på at han klatrer i Stormberget en hel dag, og spør om hvordan vi skal gjøre det hvis han blir syk og vi ikke kan være hjemme fra jobb. Når noen i familien er ekstra morsomme, kommenterer han at nå er det nok de som har blitt de morsomste.

Når vi var på besøk hos bestemor blir han alltid sint. Han springer og springer og vil helst leke ute, eller ha med sykkelen sin. Som regel starter det allerede i bilen på vei til bestemor, noe som gjør at den korte bilturen på 30 minutter blir slitsom for alle sammen. En gang vi er på vei, og alt går galt, spør jeg hva det er: Han sier at han ikke vet hva han skal gjøre hos bestemor når ikke bestefar er der lenger.

Oppførselen varte helt til han på eget initiativ fant på å spørre om han kunne være hos bestemor noen dager i vinterferien et år etterpå. Nå har han sine faste vinterferiedager hos bestemor, og når det blir jul er det han som vil være hos bestemor noen dager før julaften for å hjelpe bestemor å pynte og lage jul i huset sitt. For hun kan jo ikke være aleine, når det skal være koselig.

En sommerdag et og et halvt år etterpå spør han plutselig hvorfor bestefar egentlig døde. Hva var det som skjedde? Når han får vite at jeg var hos bestefaren på sykehuset mens han var våken og kunne snakke, ville han vite alt om hva som ble sagt og om bestefar var redd for å dø. Han smiler og ler og gråter omhverandre mens vi snakker. Nå var han plutselig klar for å få vite. Senere spør han ikke mer om hva som skjedde når han døde, men plutselig begynner han å snakke om bestefar igjen. En dag han kommer hjem fra skolen og er superfornøyd sier han: Det var dumt bestefar ikke fikk med seg telefonen sin da han døde, da kunne jeg ringt til han og fortalt alt!

Minsten som da var 5 år han ville snakke om bestefar hele tida. Han lurte på alt som var mulig å lure på omkring døden, og vi hadde mange samtaler om hvordan bestefar ser ut, og om han hadde kjent han igjen. Han snakket om bestefar når vi spiste, når vi gikk på tur og når han skulle legge seg. Og i bilen. Alltid i bilen på vei til og fra barnehagen. Også de voksne i barnehagen fikk flere samtaler med han. Han ble redd for å være aleine og for å bli syk, og når han ble syk var han redd for at han skulle dø. Men likevel var han stort sett glad og fornøyd i hverdagen, redselen og spørsmålene kom i små glimt. Hvorsomhelst og nårsomhelst. Han kunne bli helt stille og redd på butikken, eller på tur i skogen, eller hjemme, når han hadde fått trøst og snakket seg ferdig var det plutselig over igjen.

På vei hjem fra Stavanger i bil fortalte han plutselig at han aldri ville ha bursdag mer. Bestefaren døde på bursdagen hans, og han sa at han var redd for at hvis han skulle ha en ny bursdag ville noen andre dø eller han selv. Nesten hver natt våknet han og kom i senga vår, og i det han slo øynene opp snakket han om døden.

6-årsbursdagen ble feiret med ekte discobursdag og de aller fleste ønsker blir oppfylt. Etter den dagen blir livet bedre. Han kommer ikke i senga hver natt lenger, og spørsmålene kommer mye sjeldnere. Etter hvert kan han også være alene oppe, mens vi er nede i 1. etasje. Noe han ikke kunne tidligere.

Han er nok likevel fremdeles grubleren av de to, men spørsmålene og samtalene nå handler mer om undring enn om redsel.

På kirkegården oppfører de seg helt forskjellig. En gang vi plukket hvitveis for å legge på graven ville den største gi de til bestemor “ for hun var jo levende”, mens den minste la sine hvitveis på bestefar sin grav. Eldstemann er mest opptatt av at vi fordeler blomstene rettferdig mellom bestefar sin grav og den gamle graven til oldeforeldrene hans som han aldri har sett. Når han er med vanner han og steller deres grav, for han syns vi bruker altfor lite tid der. I begynnelsen så vi også den samme uroen hos han når vi var på kirkegården, som den han hadde når han var hos bestemor. Den minste av de to vil være foran bestefarens grav og gjøre den fin.

På ferieturen vår i fjor sommer gikk vi forbi en liten lyskirke på vei til bakeren. Der tente vi lys for bestefar, men også for resten av familien, og lillesøster som ikke var født enda. En dag vi gikk forbi sa eldstemann: Jeg vil sende kort til bestefar!

Det er ikke lett å vite at man gjør rett, men man kan vite at man har gjort sitt beste. Det har blitt mye smil, latter og tårer samtidig. Vi savner fortsatt, men er på vei videre …

Verdens beste x3, eller enda en gang

Verdens beste

Verdens beste x3

Å våkne opp morgenen etter og se inn i de mørke, vakre nyfødtøynene, kjenne varmen stige fra tærne og opp og la hjertet renne over av varme gledestårer, erkjenne enda en gang det ubeskrivelige av å bli beriket med verdens beste. En gang til.

Fordypet i barnets øyne, våken på lykkerus husker jeg presten (som jeg ikke husker navnet på) som sa: “Å se inn i et nyfødts barn sine øyne er det nærmeste vi kan se et glimt av evigheten” Derfor kikket han de nyfødte inn i øynene, mens han spurte etter siste nytt. Igjen får jeg muligheten til å spørre det samme spørsmålet, og i en blanding av barnslig tro, gode tanker og håp, slenger jeg på: “Jeg håper du fikk en klem av bestefar, før du dro”

Inn i det lille ansiktet ser jeg litt av storebroren, litt av midtimellombroren og litt av bare deg selv. Og det sender meg inn på minnereise hvor jeg kjenner igjen følelsen fra de to forrige gangene: Å ha fått tildelt verdens beste!

Verdens beste

At det er mulig, i løpet av sekunder er kjente spark fra magen, dårlig pust og svangerskapskvalme forvandlet til verdens beste, klar for kos, varme og kjærlighet.

Verdens beste

 

Igjen tenker jeg på mine tre verdens beste, trilleturer, på ustøe skritt, den første maten, klatretur i trappa, kirkehopp, Bragdøyaår, skatter i sjøen, skitur på Bortelid, lange seine familiefrokoster i helgene, telttur i hagen, familieturer på hytta og til syden, søskenbarn……. Alt ligger foran deg, du lille prinsesse. Du er også verdens beste, tittelen er ikke brukt opp, det har bare blitt flere av dem.

Nå er vi fulltallige!

Ett år, hvor lenge er egentlig det?

 

 

Ett år, hvor lenge er egentlig det?

Ett år er 365 dager og  52 uker noen ganger er det 29 dager i februar, men stort sett er et år sånn rundt regnet ganske forutsigbart og forståelig når det gjelder lengde. Et lysår derimot er for meg en mer avansert tidsmåling som jeg ikke umiddelbart forstår. Jeg lurer på om det er det som skjer når plutselig  tidsregningen blir en annen enn den pleier, for dette året både begynte og sluttet 31. Januar 2009. Og siden da har året både vart fryktelig lenge og intenst, samtidig som det kjennes ubegripelig kort siden starten.

Jeg kan kjenne smerten og håpet i følelsen da vi satt rundt senga di. Jeg er sikker på at jeg snakket på både innpust og upust mens jeg lovet deg å bli med på billigturer til Danmark, og å velge de rimeligste hotellene i syden, og aldri erte deg for valg av solbriller mer. Jeg husker bildet av mascaraen sittende igjen på dyna. Men du svarte aldri mer. Lyden og streken på skjermen iler gjennom ryggmargen som en grusom bekreftelse. Jeg kan kjenne følelsen av at hånda di var blitt kald. Jeg husker hver time, og hvert minutt som det skulle vært i går, det kunne vært noen uker siden.

Jeg husker det overveldende blomsterhavet fra begravelsen, og stoltheten i ordene som beskreiv deg. Likevel husker jeg stemmen din som sang, som ikke var der, best fra dagen i kirka. Jeg kan høre min egen stemme som brister. Det kjennes likevel ut som det er lenge siden.

Jeg kan fremdeles kjenne følelsen av å rydde ut igjen klærne dine fra huset du skulle ha flytta inn i. Det luktet deg. Og jeg la igjen noen tårer på de mykeste genserne dine. De er sikkert fortsatt våte.  

Jeg kjenner den harde kornete snøen rundt fingrene mine da jeg skreiv Gratulerer med dagen, pappa, i snøen ved graven din. Jorda var leirete og kald da vi gravde den fram fra snøen for å sette påskeliljer nedi. Jeg husker at jeg tenkte; du er ikke her, du plukker vårblomster et annet sted.

Jeg kan kjenne lukta av våren fra den første turen til sjøen, og huske stemmen din fra når vi leita etter vårtegn sammen på samme sted, for flere år siden.

Jeg kan kjenne hvordan takknemlighetstårene uten forvarsel trillet nedover da jeg gikk på alenetur i Hellas i sommer. Takknemligheten over at du har lært meg å bli glad i å reise, og finne fram til småstedene. Siden det nå er vinter skjønner jeg et det må være en stund siden.

Jeg kan fortsatt kjenne det gjør vondt når jeg svinger ut av tunellen på vei til jobb, fordi det minner meg om siste gang.

Jeg kunne høre lyden av deg, stemmen og skrittene da jeg bakte julekaker. Jeg er sikker på du ville hatt en smakekake, og kanskje bestemor endelig var fornøyd med kjevlinga mi, der ovenfra. Berlinerkransene bakte jeg aller mest til deg i år også.

På slutten av året feiret vi minsten med 10 dansende 6 åringer i et ekte discoparty og la inn alt for at han skulle oppleve at bursdager kan være godt igjen, etter flere samtaler om døden og bursdagen hans. En stund ville han aldri feire bursdagen sin mer. Det er bare en ukes tid siden.

Etter dette året har tid blitt et vanskelig begrep, jeg tror det er det intense og tilstedeværelsen i opplevelsen som påvirker opplevelsen av tid, mer enn tida i seg selv. I år har sansene og følelsene ligget om ikke utenpå huden, så iallfall ikke langt under.  Noen sier at det er det første året som er det vanskeligste, men hvis ett år har en ny tidsregning, er det da riktig? 

Jeg er fremdeles ikke blitt venner med tunellen på vei til sykehuset, eller når noen sier ”var” om deg. Dette året har vart lengre og kortere enn noen år før,- iallfall i mitt hjerte.

Minner og berlinerkranser

Minner og berlinerkranser

Hver jul lager jeg berlinerkranser. Jeg gjør det fordi jeg syns de blir gode. Men kanskje først og fremst fordi de minner meg om min gamle farmor, som lagde berlinerkranser. Men det er lenge siden hun lagde berlinerkranser, hun døde for 15 år siden og var dement i de siste 10 årene hun levde. Jeg tenker ikke mye på henne, jeg kan vel strengt tatt ikke huske noe tidspunkt jeg tenker på henne, bortsett fra når jeg lager berlinerkranser.

Men når jeg tar fram oppskriften, lager deigen og setter meg ned for å trille ut kakene så tenker jeg på den lille, gamle, runde damen. På kokesjokoladen i den nederste skuffen, på de store forklærne hun brukte, på turene vi gikk langs med elva og om farfar som tok meg på fanget i huset der og leste fra Bjørnstjerne Bjørnson.

Min farmor var nok en avholdende dame, men jeg har lært henne å skåle på hennes gamle dager, vel altså etter hennes død. Så vi skåler litt da, jeg og farmor. For deigen og kakene og de fine turene, for jula som kommer og alle vi er glad i.

Alle som lager berlinerkranser vet at det ikke nytter å skynde seg når man lager de. Jeg må være avslappet og trille den ene kaken etter den andre, uten å bli sint for at deigen akkurat i år er vond og vanskelig. Berlinerkranser tar den tiden det tar. Den er til meg og min gamle, søte farmor  som har lært seg å skåle fra himmelen.

Noenganger lager jeg dobbelt porsjon berlinerkranser, det blir dobbeltporsjon gode minner det!

Om jul, Jesus, døden og savn og sånt.

 

Jeg og minsten har noen verdifulle minutter alene i bil til og fra barnehagen, og på dette tidspunktet har mange av de store undringene kommet opp. Med femåringens nysgjerrighet og undring blir min egen forståelse av verden alltid satt på prøve. Det siste året har vi også snakket mye om døden, og det er jammen ikke lett å forklare barn det man selv ikke forstår.. ..

Han har bare så vidt rukket å sette seg inn i bilen da første spørsmålet kommer:

Minsten: Mamma? Når Jesus ble født i den stallen, det kunne ikke være så greit da? Å sove i en sånn krybbe??

Jeg : Ehh.. nei. Det var jo leit det ikke var plass til dem i noe hus.

Minsten: Men mamma? Nå er jo Jesus død og er i himmelen.

Jeg: ehh…(han fortsetter før jeg rekker å svare på det som nok ikke var et spørsmål).

Minsten: Men ligger Betlehem i himmelen eller på jorda??

Jeg: Det ligger på jorda, der Jesus ble født.

Minsten: Hvor da?

Jeg: (så var det å huske de der grensene der nede) Det ligger i Palestina

Minsten: Men hva slags språk snakker de der?

Jeg: Jeg tror de snakker arabisk.

Minsten: Men at Jesus snakker jo norsk da. Hvorfor gjør han det?

Jeg: Jeg tror Jesus snakker alle slags språk som finnes jeg..

Minsten: Men mamma er Jesus en engel? Blir de som kommer til himmelen til engler?

Jeg: Jeg vet ikke helt hva vi blir til når vi dør vennen min, men jeg er sikker på at vi kommer til å kjenne igjen de vi kjenner som er døde.

Minsten: Da vet jeg at Bestefar kommer til å se ut akkurat som han gjorde, for det er sånn Bestefarer skal se ut, sånn at jeg kan kjenne han igjen.

Jeg: ….

Minsten: Hvorfor gråter du, mamma?

Brevene fra Farmor

hytteutsiktJeg sitter her med bunka med brev mellom hendene. De eldste av brevene er like gamle som meg. De lukter gamle brevark, gammelt støv og håndskriften vekker gode minner fra jeg var liten. Med brevene mellom hendene husker jeg farfar spille ”Per spelmann” på fiolinen, og jeg husker hvordan det glitret av øynene da han med stolthet viste fiolinen han hadde bygd selv. I kroppen husker jeg hvordan det var å klatre opp på den rød ”trappestolen” nede i kjelleren, og spise frokost med farmor og farfar. Jeg husker matpakketurene til hengebroa, de eneste gangene farmor gikk i bukse. Jeg husker de hemmelige liljekonvallstedene som jeg trodde bare jeg fikk vite om. Jeg husker farmors forklær, berlinerkransene og raspet gulrot. Kokesjokoladen i den nederste skuffen og farfars stemme som leste Bjørnstjerne Bjørnson og reiste verden rundt på kartet. Alle minnene er fulle av trygghet og tid.

Vi var i barnedåp på søndag (…) Grete heter den lille, og det er en god liten jente. (…) Vi har vært ute og badet og fisket, og vi har det så hyggelig. Nå er kl 21 og vi har en fin solnedgang som vi ser herfra.

Jeg smiler når jeg leser fra min egen barnedåp, og oppdager at brevet må være skrevet på hytta. I solnedgangen. Jeg tenker på at jeg også kan nyte samme utsikten, – hver sommer. Takket være farmor og farfar.

Dere får vel besøk av familien på søndag, og da må dere hilse fra oss. Vi savner dere, det må vi jo innrømme. Men vi har jo våre nærmeste her og det teller jo mest.

Jeg blir imponert og stolt over hvordan de pakket sammen alt de eide og reiste fra søsken og venner de hadde hatt hele livet, for å flytte til oss. Den nærmeste familien deres. Hvordan de savnet Oslo, familie og venner samtidig som de i brevene bekrefter ønsket om å være i nærheten, i nærheten av oss. Jeg syns først og fremst de var utrolig tøffe som turte og flytte 30 mil midt i pensjonistalderen, og gikk i gang med å få nye venner og bli med i det som skjedde i bygda. Og de fikk det til.

Mandag reiste vi til Stavern. Det var litt av en reise. Først tog til Moss, buss til ferja. Ferje til Horten, 1 ½ times ventetid i Horten. Buss til Skoppang, 1 ½ time og vente på tog til Larvik. I Larvik hadde bussen til Stavern nettopp gått, og en time til neste buss.

Og hvordan de reiste. Flere av brevene skildrer hvordan de reiste for å besøke familien sin, jeg har aldri tenkt på at det kunne være mulig å bruke en hel dag for å reise fra Oslo til Stavern, – kollektivt.

Jeg har tenkt å reise fredag 6. april, så har jeg en dag før jeg skal i selskap. Toget er i Oslo 18.35. Håper det ikke er så forsinket. Det er lenge siden jeg var i Oslo nå, så det skal bli hyggelig å treffe dere.

Jeg flirer når jeg leser om hvordan hun lagde avtaler om å treffes på Østbanen dato og klokkeslett, i et brev sendt flere uker før reisa. Det hadde aldri skjedd i dag.

Men det jeg virkelig sitter igjen med, og som gjør at jeg blir varm, stolt og glad er måten hun beskriver familien sin, – oss. Hvor opptatt hun var av oss og hva vi gjorde, hvor viktig det var for henne å være tilstede som en del av familien.

Jeg blir oppriktig takknemlig for at akkurat dette var min farmor og farfar!