Perdika på Aegina

Vakre, lille, sjarmerende Perdika

 

Det er sommer, solstrålene nytes i fulle drag tøffende gjennom sørlandsk skjærgård. I sånne øyeblikk streifer ikke tanken på hvor den årlige høstturen skal gå, sånn nevneverdig. I dèt jeg dokumenterer overfarten forbi Homborsund på sosiale medier, dukker det opp en melding: Du har vunnet en ukes overnatting på Villa Rodanthos i Perdika på Aegina. Hva? Er det virkelig mulig? Har jeg vunnet noe på en lik og del konkurranse på facebook? Det trodde jeg virkelig ikke gikk an.

Men da er det iallfall avklart. Hit må vi reise på tur. Hvor nå enn dette er.

En av fordelene med Aegina er tilgjengeligheten. Det er bare en drøy times ferjetur fra Pireus. Pireus er imidlertid ikke noe blivende sted, og tenker du at du skal nyte en rolig lunsj på kaikanten mens du venter på båten, så bør du heller ta den i Athen. Pireus er som kjent, havnebyen til Athen, og Athen er verd å spandere et par ekstra dager på.

Med flytoget/ flymetro og enkel bytte med metro ut til Pireus er det bare å finne et sted å kjøpe billett til ferja til Aegina. Det går både ferjer og hydrofoil, iallfall hvis været er godt nok (på hjemveien gikk det bare ferjer).

 

Villa Rodanthos

 

Villa Rodanthos

Snakk om varm mottakelse. Demetra er et fantastisk vertskap. En karismatisk og teatralsk dame, som kan ordne alt, og litt til. Rommene er sjarmerende greske. Enkle, rene og med sjel. Alt du trenger. Å spise frokost på balkongen, gir følelsen av å være midt i det greske livet, og med utsikt til havet. Det går gjeteord om den fantastiske takterrassen, hvor det er både grill og vin på varme sommerkvelder til ære for gjestende. I oktober, gir takterrassen likevel en fantastisk utsikt over Perdika, området rundt og havet. Hvis jeg lukker øynene kan jeg også kjenne lukten fra grillen, en varmere sommerkveld. Heldige den som får oppleve stemningen her.

 

Gatebilde fra Perdika

 

Perdika

Sjarmerende liten by. Jeg har utarbeidet meg noen egne kriterier på ekte sjarmerende byer i Hellas. De bør ha mer enn ett super/minimarked, de bør ha sin egen slakterbutikk, og de må ha en baker. Hvis de da også har en skole er det et bra sted å være. Perdika har alt utenom slakteren. Har du planer om shopping, så er definitivt ikke Perdika stedet for deg. Men nyter du å tusle gjennom gatene, der hvor folk bor, hilse på de som sitter utenfor huset med en kopp te. Kjenne lukta fra grillene på restauranten smyge seg gjennom de smale gatene, og lokke deg nettopp dit. Sitte på en restaurant og nyte dagen. Båtene som legger til.. og legger fra…, og nye båter som søker ly i en lun havn. Selv i oktober, var det mange på båtferie, innom Perdika.

De smale gatene, hvor husene går helt ned til sjøen på begge sider, barn som leker, menn som fikser på husene, damer som snakker sammen. Den flotte, vakre kirka som har fått hedersplassen med utsikt til sjøen på tre kanter. I motsetning til den lille, inneklemte kirka mellom restaurantene, med utsikt mot båthavna, – midt i livet.

Bakeren, som også selger lokalt vin, – på plastflasker. Tavernaen ved bussholdeplassen, som ser ut til å være forbeholdt, greske eldre menn. Blomstene som henger over gjerdene, og granatepler som sprekker i overflod.

Tavernaene på rekke og rad, den ene etter den andre med gode fiskeretter. Har du ikke likt kalamaris før, så liker du det nå. Eller du kan velge «drunken saganaki», retten er bedre enn den høres ut, og inneholder skattene fra havet i samme gryte, med en skvett ouzo. Gryter som har putret på ovnen hele dagen, og samlet smak. Griller i gatene som tryller fram fristende retter. Det er litt for god plass på restaurantene Jeg håper det er fullt her om sommeren, og at den lille gyros sjappa er åpen da. Vi ønskes velkommen alle stedene, og det er lenge siden jeg virkelig har følt meg så velkommen.

 

Klima Beach, den vakreste av de alle!

 

Strendene rundt Perdika

Perdika beach, strand

Det er fullt mulig å legge seg for noen timer på stranda på innsiden av havna i Perdika. Sanda og havet er noe grumsete her, men sola virker, og fordelen er den korte veien til nærmeste kafè, som har både varm og kald drikke og enkle retter. Den bidrar også med wifi helt bort til solsengene, hvis det er av betydning. Det er også ganske gøy å ligge og se på båtene som legger til og fra, folk som kommer av og på bussen på dagstur til Perdika, og følge med på livet i den lille byen. Har du tenkt å svømme langt og lenge, vil jeg heller anbefale andre strender

Perdika beach, klipper

Denne fikk vi ikke prøvd. Her bader man rett ved siden av restaurantene, og hvis du liker å bli sett, er dette et perfekt sted. Det vil sikkert også være mulig med kortere, og mer anonyme bad, enn de vi observerte fra nærmeste restaurant. Fordel er helt klart nærheten, vannet er også betraktelig klarere enn på stranda på innsiden av havna. Ideelt for korte timer ved sjøen i kombinasjon med flere restaurantbesøk, eller andre utflukter.

Sarpa beach                                                                                                                   

Kun en liten km gange fra Perdika. På grusvei over haugen og ned til stranda. Klart vann, og sand/grusstrand. Litt steiner i sjøen. Beachbar her om sommeren, men var definitivt pakket ned i oktober. På den ene delen av stranda er det plassert et slags energiverk.  Imidlertid var det sauer på luftetur til stranda, både på denne og klima beach. De hadde følge av både en mann og flere hunder.  God underholdningsverdi. Svært tilgjengelig strand.

Marathonas beach

På vei mot Aegina by. Hadde til og med tilgjengengelig og åpen beach bar i oktober. Den eneste som vi kunne finne mellom Perdika og Aegina. Vakker finkornet strand både til lands og til vanns. Lett tilgengelig med buss (hvis bussen går), da den er rett ved veien.

 

Klima beach

Den vakreste av de alle! Ca 3,5 km fra Perdika. Langs olivenlunder, og vakre villaer, et oliventre merket med «til salgs» (hva nå enn det skal betyd). Over en ås, og ned igjen, rundt en lang sving, og langs en ny olivenlund. Så ligger den der. Vakker og stille. Sandstrand både på land og i vann, og krystallklart vann. Et perfekt sted for å nyte en medbrakt ostepai fra bakeren og en (fremdeles) kald mythos. Og lange bad i det oktobervarme havet.  Om sommeren skal det visstnok være en beachbar her, den var pakket godt ned i oktober.

Min favorittstrand!

Havna i Aegina by

Aegina by

Aegina by fanget i varme, myke solstråler fra solnedgangen når ferja sklir inn i havnet. Pastellfargede hus side om side. Mengder av båter, fiskebåter, seilbåter og store turbåter ligger og vugger i den store havna. Folk i alle aldre ser ut til å nyte den samme solnedgangen som oss, gående langs havnepromenaden, sittende på benker, i båtene eller på en av de mange kafèene. Kaféer i et stort antall langs havna, fruktselgere og pistasjnøtter. På Aegina satses det stort på pistasjnøtter, og det sies at de er noen av de beste som finnes. Her finner man pistasjnøtter i alle slags fasonger og former, som krem, likør og drops.

Aegina by har sitt eget fiskemarked med all slags fisk som er mulig å tenke seg, og det gir mulighet til både å lage fantastiske fiskeretter selv, eller å spise de på restaurantene. Men det er så mye annet godt også. I gaten bak havna dumpet vi sultne og litt slitne etter en mils gåtur inn på denne fantastiske restauranten, som jeg ikke husker navnet på. Et himmelsk måltid.

Fantastisk restaurant, som jeg ikke husker navnet på. Anbefales!

 

Byen har nok antall klesbutikker til at det kan hjelpe på en eventuell shoppinglyst. Det finnes også grønnsaksbutikker, malebutikker og allslags utstyr man trenger for å leve og bo. Igjen kommer drømmen om et lite gresk hus, med en bakhage, midt i livet, snikende..

I Aegina by bør du sette deg ned på en taverna, dele en karaffel med husets vin, og nyte atmosfæren og livet. Her er det tid for å verdsette verdt ett øyeblikk.

Noen ganger går det en buss, andre ganger ikke…

 

Aegina by ligger ca 1 mil fra Perdika. Det går buss en og annen gang, og det er perfekt for en sykkeltur. Vi gikk! Med innlagte badepauser og lunsjpauser underveis gikk det helt fint. Turen går langsmed sjøen, og veien er ikke veldig trafikkert. Det er enkelt å finne taxi her, så reisemåten tilbake igjen var planlagt.

Fortsettelsen eller ønske om å komme tilbake..

Det er en god ting, at det er mye igjen å oppdage på øya. Vi valgte å ikke leie bil, men ta livet i sakte fart. Det vi rekker gående, er det vi oppdager. Selvfølgelig så gikk vi da glipp av alle de andre landsbyene på øya, klosteret som det snakkes om. Og været satte en stopper for vår planlagte båttur til Moni Island, rett utenfor Perdika. Det er mye igjen å oppdage, utforske og nyte. Nok i massevis til å legge veien om Aegina også en annen gang. Men med reiselengselen i hjertet, er det vanskelige valget mellom å oppdage nye steder, eller å oppdage mer på steder jeg allerede har vært. Det er som å være nyforelska og ha kjærlighetsssorg samtidig. Men kanskje, jeg har oppriktig lyst til å kjøre rundt øya i bil, og ta båt ut til Moni Island, hvor det skal være ville påfugler.

På vei tilbake igjen

En annen fordel med reisen til Aegina er Athen. Et par ekstra dager i Athen var over all forventing.

 

Reklame

I gangavstand fra Megas Limnionas, på Chios

Stranda i Megas Limnionas

Aktiv ferie, til fots, med utgangspunkt i Megas Limnionas Chios har noe eget. Det er noe sjarmerende, ærlig og hjertevarmt, som gjør meg like forelska hver gang. Hvor sjarmert jeg har blitt over Chios har jeg skrevet om tidligere. Denne gangen har jeg forelska meg i Chios til fots. Med leilighet på Grand Blue, og utsikt til der hav møter himmel. Utsikt som gir øyeblikkelig ro, og rom for de store drømmer. Avstandene i bittelille Megas Limnionas er ikke større enn av du i løpet av 10 min både kan ha handlet frokost, tatt et morgenbad, og snakket med restauranteieren på restauranten fra i går. Hvis det er et mål om å gjøre noe raskt da. Megas Limnionas og Chios innbyr til sakte tempo, med full oppmerksomhet. Megas Limnionas Megas Limnionas har egentlig alt du trenger for en rolig og avslappende uke. Det er minimarked, og Mikes Market, som er en egen institusjon i seg selv. Det er tre- fire-fem tavernaer og et par barer. God mat og drikke både på den ene og den andre plassen. Og deilig strand, med blanding av sand og steiner. Busstopp med buss til Chios by, 10 min på bussen og så midt i en sjarmerende større by. Gå ikke glipp av gamlebyen på Chios! Egentlig så trenger man derfor ingen ting mer enn Megas Limnionas i seg selv, og en og annen busstur til Chios by. Men når utforskertrangen slår til, så er denne lille byen et fantastisk utgangspunkt for gåturer til flere andre småbyer. Avstand er ca tider, beregnet som gående med utgangspunkt i Megas Limnnionas, der ikke annet er beskrevet.                  

Båthavn i Agia Ermioni

Agia Ermioni, 5 minutters gangavstand Unevnelig. Er nesten ikke å regne for en tur. Denne lille plassen henger sammen med Megas Limnionas. Bare gå videre fra butikken. Her finner du en stor restaurant med fantastisk utsikt over havna og havet. Eller du kan rusle ned i båthavna og se på fiskere og hobbyfiskere som kommer inn med fiskefangst, renser garn og drar ut igjen. Ta en tur til den lille kirka som fra den ene siden ser ut til å ligge inneklemt mellom husene, rundt på andre siden har full åpenbaring til hav og himmel. Ikke rart det er mange kirker i Hellas. Til venstre for kirka ligger husene med havet som nærmeste nabo.

Bakeren i Thymiana

Thymiana 30 min fra Megas Limnionas Gå oppover fra Megas Limnionas, veien som går opp ved siden av restaurant Delicious er en god start. Oppe i bakkene må du huske å snu deg for å se på den fantastiske utsikten. Du kan gå turen til Thymiana på småveier og gjennom olivenlunden. På et tidspunkt må du krysse den store veien. Men du kommer fram, både den ene og den andre veien. Når du først har kommet til Thymiana så må du bare trekke pusten og nyte denne nydelige, levende landsbyen. I Thymiana finner du himmelske gyros, en ekte baker med sikkert verdens beste brød til frokost, og en fantastisk restaurant, Roussico som folk kommer langveisfra for å besøke. Thymiana er favoritten min!

Frappe i Neochori

Fra Thymiana til Neochori

Neochori 30 min videre fra Thymiana, eller 40 min fra Megas Limnionas På småveier gjennom olivenlunder, ved siden av åkrer, vakre landskap og et og annet hus, finner du veien til Neochori. Neochori er bratt, og har smale smug og gater. Det finnes både minimarked og baker. Den lille byen framstår merkelig kontrastfylt til Thymiana. Tid for frappe på tavernaen ved utgangen av byen. Med en iskald Frappe, i hagen, med skygge fra trærne kan du studere grekere som rakk et slag backgammon i lunsjen.

Klosteret Agios Minas

Agios Minas 40 min fra Megas Limnionas

Lite kloster som du kan se i åsryggen fra Megas Limnionas. En vakker tur

Merka sti til Agios Minas

gjennom olivenlunden. Det finnes en mer eller mindre godt merket løype, som vi nesten klarte å finne flere ganger. Starten av turen går inn mellom trærne tvers ovenfor inngangen til Sun Village. Så gjelder det å velge rett sti, og retning oppover mot klosteret. I klosteret bor det tre eller fire nonner, men det bærer preg av at det har bodd mange flere her. Klosteret bærer med seg sin dramatiske historie, som man fortsatt kan se spor etter i kirkegulvet. I et lite hus ved siden av kirkerommet har de tatt vare på knokler i takhøyeskap med gjennomsiktige dører. Som et grotesk minne fra grusomme historier på 1800 tallet. I skyggen under trærne fikk vi servert vann og tørre kjeks av nonner, med færre antall tenner enn engelske ord, eller motsatt. Agia Fotina

Tid for lunsj i Agia Fotini

Agia Fotina

Agia Fotini 25 minutter videre fra Agios Minas, eller en drøy time fra Megas Limnionas Videre fra Agios Minas går du raskt nedover bakkene på andre siden av åsen, på skrå mot havet, og havner før du vet ordet av det midt i vakre Agia Fotini. Her er havet rett i mot, og den nydelige steinstranden ligger der så fristende for et bad. Du kan også bade fra klippene i enden av stranda. Agia Fotini er et bittelite sted med hvite hus langs en gate. Tavernaer og små studios, og et minimarked ligger side om side. Nå bør det være tid for en lunsj. Bedre omgivelser for litt gresk salat, eller fersk fisk skal du lete lenge etter. Ryktene sier at det også skal være et fantastisk sted når solen går ned, og månen skinner i havet. Husk å handle vann for hjemturen eller turen videre.

Fiskebåter i Katarraktis

Katarraktis 1.30 min videre fra Agia Fotini Gå videre langs med stranden i Agia Fotini, og følg veien oppover på andre siden. Et lite stykke kan du følge kystlinja, men om ikke lenge må du oppover for å finne stiene og småveiene i olivenlunden. Du sparer ikke mye tid på å gå opp og ned og opp og ned mellom oliventrær og mastiktrær. Men det er vakkert, med alle sine dufter og svalende skygger. Spander litt kartsøk hos google maps for å finne den greieste veien. Katarraktis åpenbarer seg ganske langstrakt ved havet som absolutt idyllisk, men noe sliten fiskerlandsby. Her kan du sitte på en taverna på bryggekanten, se utover havet og fylle på med det du trenger av mat og drikke etter turen. Ta deg også en tur i de smale gatene bak strandpromenaden, og nyt å være midt i det greske livet.

Kirka i Kallimesia

Kallimesia, 1 t fra Megas Limnionas, eller på returen fra Katarraktis Kallimesia ligger på turen tilbake til utgangspunktet, hvis du velger å gå hovedveien tilbake. Kallimesia er en by som på veldig mange utflukter med bil, vil være et kryss du kjører gjennom. Gående ser den plutselig annerledes ut, med sjarmerende gater, noen butikker, en taverna og en baker. For ikke å snakke om den beste matbutikken vi klarte å finne i gangavstand. Sånt er kjekt å vite. Etter en svipp innom Kallimesia er det bare å følge hovedveien tilbake et stykke gjennom veien som svinger seg bortover den grønnkleddde åsen. Gå forbi avkjørselen til klosteret og rett forbi avkjørselen til Neochori, da er det bare å ta til høyre gå på kjente stier gjennom olivenlunden til Megas Limnionas.

Megas Limnionas

Vel framme i Megas Limnionas: Er det tid for å bare strekke seg rett ut på stranda, for dagens siste solstråler. Sette seg rett ned på favoritttavernaen med de oransje stolene, hvor souvlakien når nye høyder, sammen med salat, tzatziki og gresk øl. Nyte solnedgangen fra terrassen i det dagen går over i sine mykeste farger på vei til mørket.

Kveld i Megas Limnionas

Takk for turen, Torunn, og for bidrag med gjennomlesning og bilder.

Sjarmerende Chios

Stranda i Megas Limnionas

Jeg blir visst aldri lei av Hellas. Med sine 1400 øyer i tillegg til fastlandet, ser det ut til å være nok av reisemuligheter for lang tid framover. Ferietur til Hellas skuffer aldri, men noen favoritter dukker likevel opp på ferden. Av forskjellige årsaker. Denne gangen var det Chios som med sitt sjarmerende, ekte og hjertevarme vesen smøyg seg på plass i hjertet.

Vi reiste charter med Lilleput reiser fra Oslo og bodde i Megas Limnionas. Et perfekt utgangspunkt for å roe ned livet i sakte tempo, samtidig med mulighet til å utforske det vi hadde lyst til. Lykkelige over varmen, hektiske og med utforskertrangen liggende utenpå kroppen spurte vi kelneren på vår etter hvert lokale favorittrestaurant om hva vi burde oppleve på Chios mens vi var der. Han så på oss, satte seg rolig ned ved bordet vårt og sa: «You have only one week,- You have to rest»

Megas Limnionas

I Megas Limnionas finnes det kun en håndfull restauranter. Men det er absolutt et godt utvalg av restauranter og kafeer. Restaurant Delicious serverte den beste Saganakien og den beste kyllingretten jeg noen gang har fått. På kafeen ved siden av fikk vi årets beste Frappè, og på den andre siden ble det servert avkjølende drikker i sola. Megas Limnionas huser også et par minimarkeder. Det ene mer mini enn det andre, Mikes Market er verd et besøk ikke minst for å få oppleve det fantastiske smilet til den gamle damen bak disken. Stranda her er vakker. Den har mest sand, og noe stein. Det er befriende fritt for solsenger og andre strandfasiliteter.

Ta med gode sko! Fra Megas Limnionas kan du gå til flere andre småsteder. Den lille landsbyen Agia Fotina ligger en times tur over åsen, gjennom olivenlunden. Det er mange småveier inne i olivenlunden, så ha med god retningssans, og beregn ekstra god tid. Som bonus får du gå i duften av tørkede urter og oliventrær, og nyte den fantastiske utsikten. En vakker bortgjemt strand med kryllklart vann, vil du også finne på veien.

På vei fra Agia Fotina til Megas Limnionas

Tilbake i Megas Limnionas, må du huske å hvile, som kelneren sa. Nyt stranda og roen. Den fantastiske maten og servicen på stedets restauranter. Trenger du en ny gåtur tar du turen innover i landet. Innen 30 minutter gjennom en annen olivenlund har du gått deg til Thymiana. En fantastisk levende, sjarmerende landsby. Her finner du fiskebutikken, grønnsaksutvalget og noen andre småbutikker. Og en superkoselig restaurant Roussiko i hjertet av Thymiana, rett overfor den vakre kirken i murstein. Vi likte denne restauranten så godt at vi en dag bestemte oss for å gå tilbake for å spise der på kvelden. Restauranten var dessverre stengt den kvelden, og vi var sultne. Vi spurte damen bak disken i den lille klesbutikken om råd, og hun fortalte at det var et sted som solgte gyros og souvlaki rett rundt hjørnet. Det hun glemte å si var at de hadde verdens beste gyros der. Vi sank ned i en krok av lokalet, bestilte lokalt øl og gyros. For en nytelse! Aldri før har gyros smakt så godt. Planen var å ta en taxi tilbake, men etter å ha spurt mennene bak disken om hjelp til å bestille taxi, tok det noen minutter, og så satt vi plutselig på med innehaveren som skulle ut og levere take away grillmat. Mette og fornøyde er vi tilbake i leiligheten vår, Grand blue, og kan nyte utsikten over det mørke havet, rett fra balkongen vår. Trekker inn den friske sjøluften, og kjenner meg som verdens heldigste!

Restaurant Roussiko

På frokostturen for å kjøpe ferskt brød tar vi en tur nedom Agia Ermioni. Her ligger husene helt nedi vannkanten, sammen med en liten kirke som har havet som nærmeste nabo. I samme retning kan man fortsette til Karfas, en 30-40 minutters tur. Dette stedet virket på langt nær så sjarmerende som «vårt» Megas Limnionas. Mer turister, mer neonlys og færre grekere.

Husene ligger helt nede i vannkanten i Agia Ermioni

I Megas Limnionas var det en mann som sang sanger mens han badet sitt morgenbad, hver morgen. Den smilende dama på disken hos Mikes Market tok lunsjpausen sin på stranden, mens nevøen på strandrestauranten fortalte om fiskene som han fanget med harpun dagen før. En dag kom flere skoleklasser på besøk, og med ett var det fullt med ungdom og lærere som drakk Frappe. Å være i Megas Limnionas kjentes som å få være med midt i den greske hverdagen.

Tørking av tomater i Pirgi

På tross av kelnerens formaninger om å hvile, måtte vi leie bil en dag for å få oppleve mer av denne sjarmerende, frodige øya. Turen gikk til Sør Chios. Vi var innom Tholopotami, og forelsket oss i de fargerike husene som klatret i fjellsiden, med den vakre utsikten.

Fra Tholopotami

Vi stoppet i Armolia, keramikklandsbyen og handlet keramikkboller i klare farger på billigsalg. Videre kjørte vi til Pirgi. Byen det alltid finnes bilder av når det skrives om Chios. Byen var enda mer fascinerende i virkeligheten enn på bilder. Hus som er dekorert med mønstre, og tomater som henger til tørk på veggen. Mennesker som renser Mastik utenfor husene. Smale labyrintgater, og torvet med alle restaurantene. I en smal gate finner vi en baker som selger oss fersk frokost, som vi nyter på den nærmeste trappa i sola. Grekerne kan butterdeig!

Gammel dame i Pirgi renser Mastik

Tilbake i bilen går turen til drømmestranda, Vroulidia. Veien dit er på en smal og svingete vei gjennom Mastik skoger og olivenlunder, og veien ned til stranda er så bratt at det er nær

underdimensjonen at det er mulig å kjøre ned. Sånn så det derimot ikke ut for mannen i den rød, lille bilen, som smilte og vinket med geiter på lasteplanet. Stranden har sand og småstein, omkranset av bratte fjellsider og havet er krystallklart. Vakkert! Da er det tid for ro og hvile, og for å samle mot til å kjøre opp igjen den bratte veien.

I Mesta

Turen vår går videre direkte inn i middelalderen. Det er iallfall sånn det kjennes. På veien gjennom Mastikiskogene, ser vi store områder som er nedbrente etter den store skogbrannen på Chios, sommeren 2012. Chios er kjent for sin produksjon av Mastiki, kvae fra Mastik trærne. Kvaen fra treet brukes blant annet i tyggegummi, parfyme og hudkrem, drikker m.m. og er øyas største eksportartikkel. Treet vokser kun på Chios, ingen andre steder i verden. Det meste av trærne var, i følge de vi snakket med, ikke forsikret. Vi stopper i Olympi, en av byene hvor det ser ut som om tiden har stått stille siden middelalderen. Gater så smale at åpnes dørene på begge sider av gaten, er den stengt. Hadde noen sagt til meg at dette var en kulisse i en film, så hadde jeg trodd dem. Nyter en frappe på torvet, idet en gresk ungdom med pcveske over skulderen og musikk i ørene går fordi og sender oss tilbake til nåtiden. Byen Mesta, er neste by. Den er litt større enn Olympi, men bygd på samme måten. Det er murhus tett i tett, med smale gater, en flott kirke og torv i midten, hvor det også ligger noen spisesteder. Også her ser det ut som om tiden har stått stille. Det samme gjelder, Vessa, byen vi bare kjørte gjennom. Aldri før har jeg sett noe lignende enn disse middelalderbyene, sjarmerende, levende og totalt annerledes.

Veien svinger seg opp og ned, og opp og ned, og opp og ned. Utsikten er fantastisk på høyden, det manglende autovernet ikke fullt så fantastisk…. Og for hver gang veien kommer ned åpenbarer det seg idylliske strender og havner. Det er farger, grønt hav, blått, hav, knallgrønne trær og mørkegrønne olivenlunder. Det er knallblå båter, hvite båter, krystallklart vann og hvite steiner. Gyldne strender og svarte strender.

Liten havn på vei opp og ned

Chios by, har restauranter, barer og tavernaer tett i tett langs hele havneområdet, og er perfekt for en lang kveld med god mat. God tilgang på retter av fersk fisk og annen sjømat. Bak havnegatene ligger butikker og parker, og behovet for litt shopping kan dekkes. Mens vi var der holdt de på å grave opp hele hovedgaten. Så gaten blir nok koseligere nesten gang vi kommer dit.

For en neste gang må det bli. Chios opplevdes mer levende, mer ekte og imøtekommende enn mange andre steder. Det er mange byer, strender, tavernaer og havner som står igjen å oppdage, og som jeg må bli bedre kjent med.

Men mest av alt ønsker jeg meg tilbake til Megas Limnionas. Spise frokost med utsikt over havet, ligge med en bok og en kald drikke på stranda og høre på det greske livet. Spise Saganaki hos den koselige innehaveren på Delicious, og se sola gå ned. Bare akkurat det. Ja, også noen gåturer gjennom olivenlundene til de nærmeste landsbyene.

Kassiopi, Korfu

Velkommen til Korfu

From Norway? You are welcome! We have missed you!

Etterfulgt av et stort smil bak disken i flere av lokalbutikkene. De fortalte det var 10 år siden sist nordmenn kom med charterturer til Kassiopi på Korfu! For en fantastisk velkomst!

Varm velkomst!

Korfu er en av de grønne øyene i Hellas, den er svært frodig. Det gir stor tilgang på kortreist frukt og grønt, og også mygg…. Men ikke la deg skremme av myggen, det er altfor vakkert der til det, og du er vel ikke så lettskremt?

Korfu er en av de greske øyene hvor det har vært turisme i en årrekke. Det er 112 000 fastboende innbyggere på øya. Likevel er det fortsatt mulighet til å finne en liten badevik for seg selv.

Til tross for reisesyke og trøtte barn etter avreise fra Norge på et hinsides tidspunkt, er det umulig å ikke bli bergtatt av den vakre naturen. Bratte, grønnkledte fjellsider hvor små landsbyer klamrer seg fast oppetter åssiden. Landskapet og arkitekturen minner flere steder om Italia. Bussen svinger seg oppetter veier, som får meg til å tenke at det ikke egentlig er sååå mange svinger i Trollstigen. Der nede ligger havet, og en etter en åpenbarer det seg små hvite viker med turkist vann. Vi teller strender mens vi venter på å komme fram.

Kassiopi by

Havna i Kassiopi

Kassiopi by ligger på nordøstkysten av Korfu. 35 km fra Korfu by ca 45 minutter med buss. Byen er en fantastisk, liten, sjarmerende fiskerlandsby hvor fiskebåtene ikke har blitt antikviteter, men fortsatt legger til havn med fersk fisk og forsyner restaurantene med fangsten. Det sies at det har vært mye britiske turister over lengre tid i Kassiopi, og jeg lurer på om det er derfor grekerne jeg møter er flinkere i engelsk enn det jeg er vant med fra andre steder. Turismen har satt sitt preg på byen, og det er dermed et stort utvalg av muligheter for overnatting, både i leiligheter, hoteller, privat rom til leie, og egne villaer. Etter en av flere oppdagelseferder oppdaget jeg at flere hus var merket med villaplus.com, og har du noen ekstra kroner å svi av, så har de et godt utvalg av hus i Kassiopi på den siden.

Husene og restaurantene omkranser havneområde, som i en hestesko. Hus i pastellfarger ligger oppetter åssiden. Ta en sving bakom selve havneområde, og gå på smale veier mellom hus og hager. Midt inne i den lille byen er det hager med tomater, lime, agurker og druer. Fiken! For ikke å snakke om fiken. Fersk fiken er virkelig noe helt annet enn de tørkede fruktene som ligger brune og firkantede i disken på butikken hjemme. Fersk fiken smaker lykke.

Det er et supermarked på torvet, hvor også de grønne bussene går fra, dette har mye bedre utvalg enn de andre supermarkedene iallfall når det gjelds frukt og grønt og ferskvarer. Supermarkedet stenger før de andre på kvelden. Bakeren! Ikke glem bakeren. Alle supermarkedene har ferskt brød og et lite utvalg bakervarer. Men bakeren midt i byen har alt. Og det lukter himmelsk. Det er umulig å ikke la seg friste av søte sjokolade croissanter, croissanter med vanilje og ananas eller pai med ost og spinat. Bakeren, iallfall bakebutikken har en helt spesiell tiltrekningskraft.

Restauranter

Det ligger flere koselige restauranter i havna som serverer tradisjonelle greske retter. Men det var ikke der vi fant våre favoritter. Gå til Janis, som ligger ved bystranda (motsatt side av havna), der serverer de de lekreste Meze rettene inkludert vin. La kokken bestemme retter, eller velg selv fra rekken over fristende Meze retter.

Midt i byen ligger også Little Italy, som lager byens beste pizza og fantastisk velduftende ovnsbakt fetaost. Little Italy var ungenes favoritt. Akkurat i det veien går over fra havn til veien utover mot strendene ligger en restaurant på venstre side. Navnet har forsvunnet fra hukommelsen, men smaken av blåskjell og fersk fisk er godt plassert i hukommelsen. Bonus er også at den ligger luftig og med vakker utsikt over havna.

I havna ligger byens beste Gyros. Husk at Gyros alltid må kjøpes som take away! Det er innrullet i de varme, myke pitabrødene Gyros smaker aller best.

Vil du ha en kveld med vakker solnedgang, i fred og ro, i kombinasjon med fantastisk mat? Velg Trilogia som ligger ytterst på pynten mot strendene. Lammerettene er helt fantastiske. Restauranten er veldig populær, så i høysesongen kan det være lurt å bestille bord.

Solnedgang sett fra Trilogia restaurant

Strender i og rundt Kassiopi

Det er fantastiske muligheter for bading, svømming og snorkling i og rundt Kassiopi. Bare i gangavstand er det massevis av muligheter. Det er hovedsakelig hvite steinstrender, men noen steder innimellom er det også småstein, som er bedre å gå på. Flere steder kan du også bade fra klippene. Ut fra Kassiopi havn ligger en liten grønn halvøy, og ytterst på denne finner du tre strender; Battaria beach, Kanoni beach og Piptou beach. Her kan du leie solstoler hvis du ønsker det, og Kastro taverna rett ved siden av leverer take away og kalde Mythos i frostglass. På Kanoni beach kan du hoppe rett ned i det krystallklare vannet fra de blankskurte klippene. Men følg med på veien ut, flere steder går det små stier ned til klipper ved krystallklart vann, fortsetter du forbi de merkede strendene og følger veien som da leder deg tilbake til byen på bystrandsida, så finner du også små badeviker med grov sand som du kan ha helt for deg selv.

Kanoni beach – klippestranda

Bystranda er helt fin, og har blått flagg. Den ligger rett foran restaurant Janis. I forlengelsen av bystranda ligger Imerolia beach, som har en god fisketaverna ca midt på. På denne stranda er det ikke trangt om plassen, og etter min mening er denne bedre enn bystranda. De fleste fiskebåtene ser ut til å legge til på havna ved enden av denne stranda.

Går du videre langs veien fra Imerolia beach til en kunstgressbane, finner du en vakker liten steinstrand med kritthvite steiner og noen hvite steinformasjoner som står rett opp av havet. Utrolig vakker og stilig.

4 km fra Kassiopi finnes Kalamaki beach også kaldt sandy beach, som navnet tilsier er dette en sandstrand. Den eneste rett rundt Kassiopi, så langt vi fant ut. Den er langgrunn og flott. Det går også båtturer hit med innlagt lunsj, for de som vil ha det som en utflukt. Det er et par tavernaer og barer på stranda, og også overnattingsmulighet for de som måtte trenge det.

Kalamaki stranda

Den aller vakreste av strendene er etter min mening, Avlaki beach. Den ligger ca 1, 5 km fra byen, og er fullt tilgjengelig til fots. Stranda er lang med hvite steiner, grus/ grov sand innerst i bukta, innrammet av knallgrønn åsside. Inn over åsen er også stier du kan utforske for å finne flere bortgjemte badesteder. På Avlaki finner du også to restauranter rett ved stranda.

Avlaki beach

Da skal jeg bare fortelle om en liten strand til, de andre får du utforske selv. For noe av det beste du kan ha med deg til Kassiopi er nettopp det, – utforskertrang.

Hvis du går ut på høyre side i havna (sett med ryggen til byen), så går det en sti utover. Følg denne til endes, og du vil da komme på en sjarmerende liten strand. Her er det plass til en familie eller to.

Utfluktsmuligheter

Vi reiste med tre barn, den minste 2 år. Vi valgte derfor å la Kassiopi være utflukten i seg selv denne gangen. Men det manglet ikke på utfluktsmuligheter. Flere ulike selskaper arrangerte båtturer til forskjellige steder. Du kan dra til Albania, Korfu by, Paxos og Antipaxos med båt. Med bil kan du kjøre rundt på jakt etter drømmesteder, og jeg er helt sikker på at de står i kø. Det er bare å senke tempoet inn i den greske feriestemningen og oppdage.

Og siden vi ikke fikk benyttet oss av noen av alle utfluktmulighetene fra Kassiopi denne gang, så må vi nok reise tilbake 😉

Barn og sorg, – en del av livet!

Sitter på runsa og dingler med beina. Sommeren har akkurat satt seg.  7- åringen har stor fart, og lurer på hvor langt han kommer hvis han hopper. Istedenfor bremser han farten og kikker på meg. Mamma? Hvor lenge var Bestefar syk før han døde?  2 ½ år siden er det nå, 7 åringen var 5, han ble 5. Det var bursdagen hans. I det han spør kjennes det som om jeg er tilbake akkurat der. Akkurat da, i det aller vanskeligste.  Spørsmålene kommer ikke like ofte lenger, men de kommer like plutselig.

Samtalen fortsetter der vi sitter på runsa. Hvorfor kan noen dø så fort, mamma? Selv om de ikke blir påkjørt av en bil en gang? Men mamma, var du der? Hvordan kunne dere vite at han døde? Fordi hjertet sluttet å slå, svarte jeg. Men hvordan kunne dere vite det, spør han ettertenksomt. Fordi da ble alt stille, svarer jeg, mens jeg inni meg kjenner lyden av monitorens høye pip sende frysninger gjennom ryggmargen. Jeg svarer etter beste evne, prøver å være tilstede hos 7- åringen som krever å få vite alt. Det gjør fremdeles litt vondt å svare.  Samtidig er det godt å kjenne at det fremdeles er viktig å snakke om for de små. Og plutselig syns han at grasset har blitt grønnere siden i går, og vi burde male lekehytta også når vi skal male huset. Samtalen om døden er over. For denne gang.  Samtalene starter og stopper akkurat like plutselig som de har gjort hele tiden.      

Dette er bare den siste av mange samtaler om Bestefar og om døden. Det er ikke alltid like lett å møte barns vitebegjærlige spørsmål. Men barn fortjener også å få vite, i sitt eget tempo. For de små her i huset har det også vært i hvert sitt helt forskjellige tempo, med de utfordringer det gir. Når den ene absolutt vil snakke og den andre absolutt ikke vil snakke. Begge to hadde et nært forhold til bestefaren sin og de beskriver han slik: Bestefar var en som kunne hente oss i barnehagen, gå i dyreparken med oss og passe oss når vi var syke. Han var den morsomste i hele familien, og ingen leste så mange bøker for oss som han, forteller eldstemann.

Det er beskrevet flere gode råd om hvordan man kan snakke om døden med barna.  Men det er jammen ikke så lett likevel. I alderen mellom 5- 8 vil det også være vanskelig å skille mellom fantasi og virkelighet, noe som gjør det enda vanskeligere å forklare og å forstå, i kombinasjon med at jeg selv ikke helt forstår.  Jeg har lenge tenkt at jeg skulle skrive ned noe om disse årene etterpå og hvordan de to guttene reagerte på hver sin måte. Først og fremst for min egen del, samtidig som det er erfaringer jeg tenker kan være nyttige å dele.

Eldstemann som da var snart 7 år, reagerte med å ikke ville snakke om bestefar. Hvis vi andre snakket om han, ble han stille, eller gikk vekk fra oss.  Deretter sa han at nå måtte vi snakke om noe annet, noe som var hyggelig å snakke om. Isteden leter han etter noen som kan gjøre det samme som bestefar gjorde, han lurer på hvem som nå skal gå på tur med bare han i dyreparken. Hvem andre som vil sitte og se på at han klatrer i Stormberget en hel dag, og spør om hvordan vi skal gjøre det hvis han blir syk og vi ikke kan være hjemme fra jobb. Når noen i familien er ekstra morsomme, kommenterer han at nå er det nok de som har blitt de morsomste.

Når vi var på besøk hos bestemor blir han alltid sint. Han springer og springer og vil helst leke ute, eller ha med sykkelen sin. Som regel starter det allerede i bilen på vei til bestemor, noe som gjør at den korte bilturen på 30 minutter blir slitsom for alle sammen. En gang vi er på vei, og alt går galt, spør jeg hva det er: Han sier at han ikke vet hva han skal gjøre hos bestemor når ikke bestefar er der lenger.

Oppførselen varte helt til han på eget initiativ fant på å spørre om han kunne være hos bestemor noen dager i vinterferien et år etterpå. Nå har han sine faste vinterferiedager hos bestemor, og når det blir jul er det han som vil være hos bestemor noen dager før julaften for å hjelpe bestemor å pynte og lage jul i huset sitt. For hun kan jo ikke være aleine, når det skal være koselig.

En sommerdag et og et halvt år etterpå spør han plutselig hvorfor bestefar egentlig døde. Hva var det som skjedde? Når han får vite at jeg var hos bestefaren på sykehuset mens han var våken og kunne snakke, ville han vite alt om hva som ble sagt og om bestefar var redd for å dø. Han smiler og ler og gråter omhverandre mens vi snakker. Nå var han plutselig klar for å få vite. Senere spør han ikke mer om hva som skjedde når han døde, men plutselig begynner han å snakke om bestefar igjen. En dag han kommer hjem fra skolen og er superfornøyd sier han: Det var dumt bestefar ikke fikk med seg telefonen sin da han døde, da kunne jeg ringt til han og fortalt alt!

Minsten som da var 5 år han ville snakke om bestefar hele tida. Han lurte på alt som var mulig å lure på omkring døden, og vi hadde mange samtaler om hvordan bestefar ser ut, og om han hadde kjent han igjen. Han snakket om bestefar når vi spiste, når vi gikk på tur og når han skulle legge seg. Og i bilen. Alltid i bilen på vei til og fra barnehagen. Også de voksne i barnehagen fikk flere samtaler med han. Han ble redd for å være aleine og for å bli syk, og når han ble syk var han redd for at han skulle dø. Men likevel var han stort sett glad og fornøyd i hverdagen, redselen og spørsmålene kom i små glimt. Hvorsomhelst og nårsomhelst. Han kunne bli helt stille og redd på butikken, eller på tur i skogen, eller hjemme, når han hadde fått trøst og snakket seg ferdig var det plutselig over igjen.

På vei hjem fra Stavanger i bil fortalte han plutselig at han aldri ville ha bursdag mer. Bestefaren døde på bursdagen hans, og han sa at han var redd for at hvis han skulle ha en ny bursdag ville noen andre dø eller han selv. Nesten hver natt våknet han og kom i senga vår, og i det han slo øynene opp snakket han om døden.

6-årsbursdagen ble feiret med ekte discobursdag og de aller fleste ønsker blir oppfylt. Etter den dagen blir livet bedre. Han kommer ikke i senga hver natt lenger, og spørsmålene kommer mye sjeldnere. Etter hvert kan han også være alene oppe, mens vi er nede i 1. etasje. Noe han ikke kunne tidligere.

Han er nok likevel fremdeles grubleren av de to, men spørsmålene og samtalene nå handler mer om undring enn om redsel.

På kirkegården oppfører de seg helt forskjellig. En gang vi plukket hvitveis for å legge på graven ville den største gi de til bestemor “ for hun var jo levende”, mens den minste la sine hvitveis på bestefar sin grav. Eldstemann er mest opptatt av at vi fordeler blomstene rettferdig mellom bestefar sin grav og den gamle graven til oldeforeldrene hans som han aldri har sett. Når han er med vanner han og steller deres grav, for han syns vi bruker altfor lite tid der. I begynnelsen så vi også den samme uroen hos han når vi var på kirkegården, som den han hadde når han var hos bestemor. Den minste av de to vil være foran bestefarens grav og gjøre den fin.

På ferieturen vår i fjor sommer gikk vi forbi en liten lyskirke på vei til bakeren. Der tente vi lys for bestefar, men også for resten av familien, og lillesøster som ikke var født enda. En dag vi gikk forbi sa eldstemann: Jeg vil sende kort til bestefar!

Det er ikke lett å vite at man gjør rett, men man kan vite at man har gjort sitt beste. Det har blitt mye smil, latter og tårer samtidig. Vi savner fortsatt, men er på vei videre …

Smil og barnesanger eller omvendt

Det er deilig med barnesanger. De bare daler ned i hodet når ungen gir barnesangsignalet, og gir deg respons med smil, større smil og smil med lyd. Jo flere sanger, jo mere smil. Skulle tro babyen visste om teorier om belønning sånn helt fra fødselen av.  Det finnes et utall av dem, og hvor de lagres i alle de årene de ikke er i bruk, er en gåte for meg. De må jo ta opp forholdsmessig mye plass, med tekst og melodi og det hele, der de bor i min enkle hjerne.

Det rare er at det gjerne ikke bare tekst og melodi som dukker opp, men også et helt sett med minner rundt hver enkelt sang. Plutselig er jeg 4 år og synger Ola Diger for full hals, fra en avlang, utslitt bok, med tapet på kanten og rød syltetøy flekk midt i teksten.  På et mystisk vis henger Ola Diger sammen med Kaptein Sortebill i femtenhundreogfjorten.  En ekte lofottorsk jeg er blir feidet over i har du hørt historien om de tre små fisk, bob bob dædidædi bob bob suu. Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte alle fisker? Blubb blubb, blubb (eller hva nå fiskene sier) kan du si meg hvem det er?

Vi flakser og flyr gjennom eventyr, vi plukker blåbær til lillebror i et lite mjølkespann, vi gleder oss over bjørnen som enda sover, og reven som sovna når Klatremus sang nattasang for han. Og jammenmeg dukker ikke Åkken Bom fram på månen med øsa si, og knekkebrødvesten eller hva det nå var. I det kua med flettene sin kalv begynner å kjøre moped, lurer gutta i sofaen på hvorfor de ikke har fått høre den sangen, noe de selvfølgelig har fått. Men de har kanskje glemt den, – midlertidig.

Så da ror vi over kattegat med dobbeltvugg flere ganger om dagen, og katter som klatrer opp og ned av bordet. Virre virre vapp, du slapp!  Og lillesnuppa er ikke så nøye på om mammaen husker teksten, og husker vi ikke akkurat så dikter vi bare videre på det første som dumper ned i hodet. Solstrålen stråler akkurat like mye av en bæsj som har tre kanter, som av hatter. I mangel av Ole Brumm bamse har Ole Brumms spisevise blitt omdøpt til Nasse Nøffs grisevise til henrykte latterbrøl fra småtrolla i sofaen. Mens prinsessa smiler både med og uten lyd, på innover og utover pust,  i lykkelig uvitenhet.  

Tilfeldigheter og uheldige omstendigheter

Litt grubletanker om noen av livets mysterier med ydmykhet. Hvorfor er det sånn?

Hvor mange ganger har du ikke sagt “ det var jammen nære på”?

 Jeg husker fremdeles min første nesten- opplevelse i trafikken, hvor en bil kom i mot meg i mitt felt, og jeg på mirakuløst vis klarte å unngå bilen, og den eneste fysiske skaden som ble var en skrape på speilet mot autovernet og en skrape på det andre speilet, mot den andre bilen. Jeg husker hvor skjelven jeg var etterpå, – det som for meg akkurat da kjentes som et møte med nesten-døden.

Flaks, sa noen, englevakt sa andre.

Det er lett å finne eksempler i trafikken, personer som forteller om at de nesten-sovnet, nesten-kræsjet med bil, nesten- ble påkjørt. I arbeidslivet kan man finne flere av de samme nesten opplevlesene, han som nesten-falt ned, eller han som falt ned, – men bare nesten- traff en stein. Det ble nesten- brann, eller noen brant- nesten inne. Noen forteller at de ble nesten- avhengig eller tok en nesten-overdose.

 Jeg har møtt mange som ikke fikk forstavelsen “nesten” til ulykken. Forskerne undersøker hvem det er som er på “feil” side av tilfeldighetene, og selv om de kanskje finner ut at det er overvekt av menn, og at de som forulykkes har de eller de egenskapene, den eller den bakgrunnen. Så er det likevel mange x`er og y`er igjen som vi ikke kan forklare. Tilfeldigheter. Uforutsigbart. Alle personer i de overrepresenterte kategorier skader seg jo heller ikke. Og det er jo fortsatt en stor andel menn igjen her på jorda. Så hvorfor er det deg, og ikke meg? Eller når er det meg eller deg?

Når tilfeldighetene er i sitt gretne hjørne, og alle uheldige omstendigheter er tilstede på samme tid er det kort avstand mellom det man trodde man skulle gjort, og det man gjør, -kort mellom rett og galt. Kort tid til å forutse, og kort tid til å tenke. Hvem kunne ikke gjort det samme?

I en forfølgelse av tilfeldighetstanken har valg og tilfeldigheter underveis vært med på å forme meg til meg. Hvis omstendighetene, tilfeldighetene og valgene hadde sett annerledes ut kunne jeg kanskje vært en helt annen meg? Hvordan hadde da livet mitt sett ut? Vi er jo bare små mennesker på jorda.

Vær venner med tilfeldighetene dine og send noen ekstra ønsker om God Jul til de som ikke har hatt tilfeldighetene på sin side, det finnes kjipere sted å feire jul enn hjemme i en peisvarm stue med familien!

Med all mulig ydmykhet og takknemlighet for at fortsatt jeg er meg.

 Og så krysser jeg fingrene for deg noen dager til…

Drømmer om Symi

 

Det er vinter i Norge. Kaldt! Vakkert med snø på trærne, julestemning, frostrøyk og blåtime. Likevel så drømmer jeg meg til varmere strøk, til sommer, til krystallklar sjø, kritthvite steiner, lange trapper, bakeren midt i gata, tur med badebåtene, geiter, yoghurt med honning, til lukten av gresk mat i gatene, til trappegata og utsikten som ble bedre og bedre jo høyere opp du kom, til gåturene i fjellandskapet ved sjøen, lukta av tørre urter blant steinene og firfisler som springer over stien, til pastellfargede hus oppover fjellsida.

Jeg drømmer meg helt til Symi, der jeg en gang har vært og en gang skal tilbake til.

Vi var der før vi fikk barn. Og jeg tenker at det er en øy jeg skal tilbake til uten barn, eller iallfall med litt store barn. Ikke det at det ville være noen umulighet å reise dit med barn, det var flere som gjorde det. Ungene ville sikkert ha elsket de små badebåtene, og å sitte og spise middag rett i havna. Men likevel hvis jeg virkelig skulle nytt Symi en gang til så skulle det være uten småbarn.

Symi er helt annerledes enn de andre greske øyene, med sine pastellfargede hus er byen erklært verneverdig. Symi by eller Yialos ligger nede ved havna mens Chori, ligger på toppen av fjellskrenten, Disse to er forbundet med en 1 km lang trapp som er hovedgaten. Her kan du møte et esel, sette deg ned på en kafè og nyte utsikten, og så kan du sette deg på neste kafè i neste trappeavsats, mens utsikten blir bedre og bedre. Den trappa, med kafèen, solnedgangen, utsikten og en kald Mythos, – et godt sted for nytelse!

Du kommer langt med beina på Symi. Bare ta med gode sko! Hvis du bor i Chori kan du gå ned til havna på den ene siden og du kan gå ned til Pedi på den andre siden. I havna går badebåtene ut til strendene som ligger rundt øya. Pedi er en liten landsby eller ansamling av hus med en liten strand, herfra vil du enkelt kunne følge stier som går videre til finere strender. Turene er varme, men vakre. Du følger bare enkelt i firfislenes fotspor, og nyter duften av timian, mens det krystallklare vannet ligger få meter unna, og lover forfriskning når du kommer fram.

Ikke alle strendene på Symi har strandrestaurant eller parasollutleie, men de har geiter!! En av de aller vakreste strendene med kritthvite rullestein blir liggende i skyggen ganske tidlig på ettermiddagen, men det kan jo bare være en god anledning til å nyte kald drikke på en kafè i havna litt tidligere enn vanlig.

Du kan også gå til den lille landsbyen Emborios, det går en vei dit, men også en sti fra den andre siden av havna. Da går du opp over en ås, treffer et par minikirker på veien og et dusin geiter, og tråkler deg ned igjen åsen mot det fantastiske havet og husene som ligger på stranda. Det er bare en ting å si om det. Vakkert!

Det sies om Symi at den aller største attraksjonen der er Panormitsi kloster, dit kan du nå med moped eller båt. Og nå kan du også overnatte der . Nå er det sånn at vi ikke kom oss til dette klosteret forrige gang vi var på Symi, vi var vel for opptatt med å nyte små bortgjemte badeviker mellom urtene, og finne nye kafèer i trappeavsatsene, ingenting galt med det. Men neste gang skal vi få med oss klosteret også!

Hvis du får lyst til å reise til Symi hit, så er det bare å hive deg på en hvilkensomhelst flytur til Rhodos og ordne resten selv, ellers har Apollo tur dit i år hvis du vil ha full pakke. 

Blir du med?

Thassos – en drømmeøy

Thassos er en vidunderlig gresk øy. Men hvis du er fast bestemt på at greske øyer skal ha hvitkalkede hus med knallblå dører bør du velge en annen øy. Vil du derimot reise på oppdagelsesferd mellom sjarmerende fjellandsbyer og drømmestrender, spise gresk mat på stranda og nyte frodig natur, så er det Thassos du skal reise til. Thassos ligger helt nord i Egeerhavet, og det går bilferje dit, noe som også betyr at du treffer mange grekere på ferie her, og mindre øyhoppingsturister.

Thassos opplever du best med å leie bil. Vi leide en rød, åpen (!) jeep, til stor lykke for våre småtroll, og det gjorde på mystisk vis at alle tegn til bilsyke forsvant. Thassos har god bilvei rundt hele øya, noen steder går veien høyt over havet, og svinger seg langs kyststripa så den sender assosiasjoner til barndomsturer på Vestlandet. I området rundt klosteret spurte minstemann spakt om vi ikke kunne kjøre på andre sida av veien. Bortsett fra det er det enkelt å kjøre på Thasoss, logistikken er lett. Veien går rundt øya og langs med veien finner du alle Skala byene og drømmestrendene, fra byene langs kysten går det noe smalere veier opp til fjellandsbyene, og disse veiene må du kjøre tur-retur. Noen av byene forsvinner for fort forbi hvis du ikke er oppmerksom nok og ikke alle strendene er like godt skilta så bruk øyne og ører og let opp dine egne drømmestrender og favorittlandsbyer.

Vi bodde i Potos og beskrivelsen fra denne lille feriebyen har jeg skrevet før. Ut fra Potos er det bare 13 km inn i landet til landsbyen Theologos, en by som er bygd opp av tradisjonelle steinhus. Landsbyen profilerer seg på ekte gresk mat og musikk, og det lukter helstekt lam allerede før vi har kommet fram. Og det ekte virker nesten noe påtvunget der innkasterne står og tilbyr leiebilturistene parkering utenfor deres restaurant.  I mørket står damene og selger honning midt i gata og veien er definitivt enveiskjørt selv om den ikke er skilta som det. Små rare butikker finnes også her, og de har en egen butikk med bare ulike skinnsandaler, her finnes de lekreste lekre og de som pappa ville hatt. Innimellom husene finner vi en liten engelsk skole, og drømmereisen tar form i løpet av sekunder.  Måneskinnet har aldri vært så vakkert som over hustakene i Theologos.

Bare et par km fra Potos finnes Rosogremmos stranda, som ble familiens favorittstrand. Det var lite folk, sandbunnen var fantastisk og stranda var akkurat passe grunn til å lære og svømme. Små hvite og svarte fisker svømte sammen med oss i det krystallklare vannet. Det er solstoler på stranda, og mulighet for å kjøpe seg drikke av en sovende mann i en plastikkstol foran kiosken sin. Fra en campingvogn prøver noen å selge gresk salat og souvlaki uten at vi la merke til den store avkastningen.

Vi lar veien føre oss videre langs kysten og når veien blir som brattest ser vi klosteret, Archeangelo klamre seg fast i fjellsida. Bygget er plassert så langt ut på fjellkanten som overhode mulig, og enda litt til. Nonnene selger suvenirer og håndlagde gjenstander. I bunnen av bakken før klosteret finnes en vakker strand som blir enda vakrere som en kontrast mot de bratte fjellskråningene på begge sider. Stranda har hvite litt større steiner og tilfredsstiller ikke våre små sine krav til å være en drømmestrand, men duger godt for en forfriskende avveksling til biltur og småbyer.  

Aliki stranda, med en strand på hver side en smal bukt er kanskje den mest kjente av alle strendene på Thassos. Når vi var der, var denne imidlertid så overfylt at vi valgte å kjøre videre, men vi kommer tilbake på et annet tidspunkt.

Etter Aliki endrer naturen seg og det blir enda mer frodig og grønnere. Kanskje dette er det vakreste stykket å kjøre gjennom på Thassos. Frekvensen av honningselgere langs veien øker og pinjetrærne lager vakre skygger over veien. Området ser ut som en krysning av deg grønneste fjellområder i Alpene og vakre Sydhavsøyer, og det er da Paradise beach dukker opp. En hvit strand omgitt av mengder av planter og trær av alle slags slag.

Vi kjører gjennom Skala Potamias og nyter kontrasten av fjellene og stranda i ett og samme åndedrag. Vi velger å kjøre ned til stranda Chrysi Ammooudia eller Golden beach og timene flyr av sted. En hel dag nyter vi mellom fjell og sjø. Stranda har myk sand, og er kanskje hundre meter langgrunn. Ungene bare nyter vann og sand og vi studerer småfisker og spretter med småstein, leker med ball og kaster frisbee, og det er bare sjokolademilkshake og donuts som gjør at vi klarer å lure dem opp av vannet noen få minutter. Vi har funnet vår drømmestrand!

Med håret vått av saltvann, nyter vi solnedgangen noen kilometer lenger opp i fjellene. Vi ser tilbake på stranda fra Panagia. På et hjørne finner vi de lekreste hjemmelagde ispinnene, og et annet den bugnende fruktbutikken. Små kafeer ligger på rekke og rad og jeg tenker at her på en kafè skal jeg sitte og drikke gresk kaffe og se utover havet når jeg blir gammel.

Og så er det Thassos by, Makryammos stranda, Kinara, Potamia, stranda ved det ruinene i Limenaria. Med andre ord er det enda flere drømmeplasser, sjarmerende landsbyer og steder å reise på oppdagelsesferd på. Men de finner du selv, med en leid bil og en dose opplevelsestrang.

Venn med vinden

Venn med vinden

PANG!

Vinden smeller igjen husdøra etter oss. Den slår nesten pusten utav meg. Vinden. Jeg stapper begge hendene ned i bukselomme. Heiser skuldrene opp, så de nesten når inn i ørene. På den måten slipper jeg iallfall ørevarmere. Biter tennene sammen og kjenner det verker i kjeven. Den er isende kald og vond i dag, og kommer fra allesteder og sniker seg inn overalt. Foran meg spretter 6- åringen. Han strekker armene ut, og lar vinden kile han i ansiktet. Det kommer et ekstra kraftig vindpust. Han hyler av fryd, og hikstler. Vinden virvler opp alt løvet på bakken. 6-åringen løper, hopper, springer og fanger bladene. Armer og bein og alt som er mulig å bevege leker med vinden. Han virvler med vinden og alt løvet er bare nye lekekompiser.  Nedover bakken får han medvind og de suser i takt. Han og vinden. Den lille smiler så det glitrer av øynene.

Plutselig er det ikke så kaldt lenger. Og smilet når øynene mine også.