Venn med vinden

Venn med vinden

PANG!

Vinden smeller igjen husdøra etter oss. Den slår nesten pusten utav meg. Vinden. Jeg stapper begge hendene ned i bukselomme. Heiser skuldrene opp, så de nesten når inn i ørene. På den måten slipper jeg iallfall ørevarmere. Biter tennene sammen og kjenner det verker i kjeven. Den er isende kald og vond i dag, og kommer fra allesteder og sniker seg inn overalt. Foran meg spretter 6- åringen. Han strekker armene ut, og lar vinden kile han i ansiktet. Det kommer et ekstra kraftig vindpust. Han hyler av fryd, og hikstler. Vinden virvler opp alt løvet på bakken. 6-åringen løper, hopper, springer og fanger bladene. Armer og bein og alt som er mulig å bevege leker med vinden. Han virvler med vinden og alt løvet er bare nye lekekompiser.  Nedover bakken får han medvind og de suser i takt. Han og vinden. Den lille smiler så det glitrer av øynene.

Plutselig er det ikke så kaldt lenger. Og smilet når øynene mine også.

Reklame

Sommerlykke

Sommerlykke

Lukta av en kasse jordbær,

 i bilen på vei hjem.

En egen kurv solmodne norske jordbær,

 for å nyte ett og ett.

En diger skål med jordbær delt i biter med skjei

før et lett dryss med sukker,

og fløte over det hele.

Synet av en nyrensa bolle med jordbær

i solvarmen på terrassen.

Fersk loff med jordbærskiver

og sukker på.

Jordbær med is,

fra Hennig-Olsen.

Nyrørt jordbærsyltetøy.

 

Gi meg litt jordbær bare…

Jeg lengter

Jeg lengter…..

 

Jeg lengter etter å kunne sette meg i båten og høre tøff- tøff lyden utover mellom skjærrane. Jeg lengter etter å kunne ta på småtrollene shorts og t-skjorte og sende de barbeint ut i grasset. Jeg lengter etter å spise ferske reker eller grille på en holme. Jeg lengter etter humlenes godmodige vipping i blomstene. Jeg lengter etter å springe inn alene til tjernet og rive av klærne og hoppe naken uti. Jeg lengter etter å kunne sitte i mørket på verandaen i skinnet fra stearinlysene og høre gresshoppene. Jeg lengter etter å se små barn finne lykken i alt det rare som finnes i sjøen. Jeg lengter etter å våkne og høre kvitrende, lykkelig fuglesang. Jeg lengter etter se det bugne av blomster og høre turister med alle slags språk innta byen.

Men aller mest lengter jeg etter å bli gjennomvarm, kle av meg og strekke kroppen ut på et varmt svaberg og høre sommerlyden i det fjerne, –  og bare nyte å være til.

Nå er den her snart….

Sommeren!

Velkommen til våren!

Velkommen til våren!

Du er spesielt etterlengta i år. Vinteren som kom før deg, var strengere enn han pleier. Han sendte kuldegradene gjennom hus og gjennom kropper, og sleit ut varmedresser, votter og varme gensere. Men nå har du slått deg til ro her, og du er hjertelig velkommen. Med din myke pust blåser du liv i forventingene så sommerfuglvingene blafrer sammen med lykkeboblene.

Det er spirer langs husveggen der våren har jagd vekk snøen.

Isskrapa har gått i hi sammen med snøskuffa.

Ansiktet til den minste lyser av sol som varmer og har gitt fargen sommerbrun.

Småfregner dukker uforvarende opp i speilet.

Båten står i hagen og roper lydløst på sommer.

Det klør i øyne, hals og nese.

Jeg skimter fargenyanseendring i seljetreet over veien.

Jeg har sett grønne grasstuster inntil det store bjørketreet.

Sjøisen har gitt etter for det varmere blå og trukket seg nesten helt inn til land, og båten går til øya igjen.

Fuglene kvitrer lykkelige og de ser ut som skyer på mørkeblå himmel.

Jeg står på trappa, det er mørkt og jeg skulle bare ut med søpla før dyna roper. Men blir stående likevel. Stjernene glitrer ekstra i kveld, gradestokken holder seg på den varme sida av nullen. Jeg fryser ikke. Trekker pusten. Det lukter vår, spirer og forventninger!

Nyttårsforsetter, trening, sjokolade og andre uhumskheter

Det er tid for å sette seg mål og gjøre viktige endringer i livet, sier noen. 1 av 5 nyttårsforsetter går i vasken, melder Dagbladet. Men når aviser, tv, sosiale medier og virkelige venner spør etter de store nyttårsforsettene er det kanskje lettere å spa opp noe man kan bli bedre på, enn å sitte der som en dum kanin uten selvinnsikt.

Å slutte å røyke er det vanligste nyttårsforsettet, men også det som ryker (?) oftest. Siden jeg ikke røyker er dette et litt kjedelig nyttårsforsett. Enten må jeg da ha som forsett å ikke begynne å røyke, eventuelt å røyke mindre enn de tre festrøyksigarettene pr år, eller jeg kan begynne nå for å slutte til nyttårsaften.

Jeg kan selvfølgelig si at jeg har som nyttårsforsett å begynne å trene, det er det jeg har brukt som forsett de siste 10 årene. Problemet er bare at det er så kjedelig. Det er både et kjedelig, lite orginalt forsett, men også forferdelig kjedelig å etterleve forsettet. For å ikke snakke om pangstarten å skulle begynne på den slags fysisk aktivitet i januar, da snørret fryser og lungene snøres med borrelås før man har kommet seg halvveis opp i nærmeste bakke. I mitt tilfelle er det ikke spesielt langt til nærmeste bakke. Av erfaring så vet jeg at forsetter om fysisk trening har kortest effekt vinterstid og lengre varighet i sommerhalvåret. Jo da, jeg vet det er sunt, og jo da, jeg jobber i helsevesenet og vet at jeg burde, og jo da jeg har erfart at det virker.. Men bare la meg vente til kroppen tiner opp litt nærmere sommeren igjen..

Eller så kan jeg si at jeg skal gjøre mindre alt på en gang hele tida, men man skal tro på det man sier, skal man ikke? Tror jeg overhode på at jeg kan det? Ehh.. Nei.

Hva med mindre mat og vin? Hmmm. Trenger ingen begrunnelse, bare uaktuelt..

Jeg har derfor for året konkludert med at jeg ikke skal ha nyttårsforsetter for 2010. Jeg skal bare ha nyttårsønsker, og for 2010 så ønsker jeg meg et fortsatt levende hus. Med besøk av gamle venner, nygamle venner, gamle nyvenner og venner jeg enda ikke kjenner. Velkommen alle sammen til stikkinnom besøk, mangler overnattingsbesøk eller planlagt overnattingsbesøk, fest med kjeks og brunost besøk, legobygging besøk, gourmetmiddagbesøk og alle andre mer eller mindre besøk av en eller annen  årsak.

Men kjære 2010, jeg ønsker meg et år som er litt snillere enn det forrige.

Minner og berlinerkranser

Minner og berlinerkranser

Hver jul lager jeg berlinerkranser. Jeg gjør det fordi jeg syns de blir gode. Men kanskje først og fremst fordi de minner meg om min gamle farmor, som lagde berlinerkranser. Men det er lenge siden hun lagde berlinerkranser, hun døde for 15 år siden og var dement i de siste 10 årene hun levde. Jeg tenker ikke mye på henne, jeg kan vel strengt tatt ikke huske noe tidspunkt jeg tenker på henne, bortsett fra når jeg lager berlinerkranser.

Men når jeg tar fram oppskriften, lager deigen og setter meg ned for å trille ut kakene så tenker jeg på den lille, gamle, runde damen. På kokesjokoladen i den nederste skuffen, på de store forklærne hun brukte, på turene vi gikk langs med elva og om farfar som tok meg på fanget i huset der og leste fra Bjørnstjerne Bjørnson.

Min farmor var nok en avholdende dame, men jeg har lært henne å skåle på hennes gamle dager, vel altså etter hennes død. Så vi skåler litt da, jeg og farmor. For deigen og kakene og de fine turene, for jula som kommer og alle vi er glad i.

Alle som lager berlinerkranser vet at det ikke nytter å skynde seg når man lager de. Jeg må være avslappet og trille den ene kaken etter den andre, uten å bli sint for at deigen akkurat i år er vond og vanskelig. Berlinerkranser tar den tiden det tar. Den er til meg og min gamle, søte farmor  som har lært seg å skåle fra himmelen.

Noenganger lager jeg dobbelt porsjon berlinerkranser, det blir dobbeltporsjon gode minner det!

Smådobbane

 

 

 

Det er sommer, det er riktignok ikke så varmt verken i lufta eller i vannet som det var for fjorten dager siden, men det er fortsatt sommer. Den er kanskje halvveis nå, og kanskje de varme dagene kommer tilbake eller på nytt, eller hva vet jeg. Det jeg vet er at sommeren er og blir våt, den våteste på lenge på en måte. Ikke på grunn av regnet, men på grunn av det våte havet.

For de små som jeg tidligere har omtalt som småtroll, er for en kortere eller lengre periode (alt etter hvor lenge sommeren varer) omdøpt til smådobbane.

For ingen av dem kan svømme, – uten armringer.

”Vi vil svømme på dypet”, roper de i kor når vi ankommer dagens badested. Vrenger av seg klærne. Finner armringene (som er orange), før klærne. Minsten sier til storebroren: ”Hvis du trenger hjelp til armringene, så kan du spørre meg eller mamma..”

Halvtørre badebukser fra forrige bad, trekkes på. Etter armringene. Eldstemann trosser tang og tare og skarpe skjell før badebuksa er ordentlig på plass, snur seg og etterlyser oss andre, før han legger på svøm.

”Kommer du snart da, mamma?”, sier minsten. Bokstavelig talt hoppene klar, i påvente av følge ut på svaberget.

Klart jeg kommer, småtroll skal svømmes med. Det er jo sommer. Og sommeren er våt.

”Se mamma, jeg kan flyte med armene rett ut”

”Se da, tærne mine er over vann”

”Mamma, hjelp, jeg klarer ikke snu”

”Se jeg kan svømme på ryggen også”

Og vi hopper, svømmer og leker. Sommeren er våt, som havet.

”Nei da jeg fryyyyyssser, ikke”, med hakkene tenner og blå lepper. Og vi har håndklepause, med iste og sjokolade, og jeg rekker akkurat å få av armringene på begge to før de skal på igjen. Pausen er over. Sjøen blinker fristende til de små, og dobber har jo ingen ting på land å gjøre. Det er like før man kunne sette telefonnummer på og plassere en teine på..

Som to dobber, flytende på magen og på ryggen. Flyter med armene opp og armene ut. Med tærne over eller under vann. Og stjerneblink fra sjøens skatter i øynene.

Mammaen har konstant rosinrynkehud og svømmehud mellom tærne.

Sommeren er våt!

Betraktninger om barns ører

 

 

 

Jeg husker allerede fra fødeavdelinga at de sa: Å se på de skjønne ørane, de er jo så myke. (setninga klinger glimrende fra ekte kristiansander jordmødre). Jo da, de er ganske søte og veldig myke. Nesten som de minst like søte og myke tåsane , men disse lager ikke grunnlag for like mye frustrasjon noen år seinere.

Og det er jo ikke det at ikke barns ører fortsetter å være søte, – sånn utenpå (iallfall fram til skolealder). Men hva er det egentlig med barns ører? Virker de eller virker de absolutt ikke?

Er det at barn blir skitne i ørene (altså iallfall barn som er ute halve dagen) en slags forsvarsmekanisme  mot strenge voksenstemmer?  Sånn at den strenge stemmen som forteller at nå må de slutte å spille og komme og sette seg ved bordet med en gang, forveksles gjennom skitt og ørevoks til en myk, snill stemme som forteller at de selvfølgelig må spille ferdig før de kan komme og sette seg ved bordet?

Når jeg sier at jeg har sagt ti ganger at han må skru av lyden på spillet, kikker han overgitt opp og sier at ”mamma, det har du jo bare sagt fire ganger”, før han fortsetter å spille. Med lyden på.

Men hvordan har dette sammenheng med at når jeg i skjul prøver å snike en troika en etter middag (selv om det ikke er lørdag), så står de samme trolla etter ett og et halvt sekund foran meg på kjøkkenet og lurer på hvor sjokoladen er?  Med munnen proppfull av sjokolade og knitrende sjokoladepapir som roper fra søpla er det vanskelig å benekte sjokoladefaktumet en helt vanlig tirsdag..

Noen ganger når jeg har prøvd å nå inn til det lille hodet gjennom ørene hans uten å få det til, så begynner jeg å lure på om han virkelig har ørene på. Altså at de står der utenpå hodet hans. Så selv om jeg egentlig ser de så spør jeg han da: ”Hei du, har du ører på? ” Hvorpå han smiler litt overgitt, ”Mamma da, klart ørene mine er der”, men da har jeg iallfall overbevist meg selv (for en stakket   stund) om at det faktisk er mulig å få etablert kontakt gjennom hørselskanalen.

Men hva hjelper det egentlig om ørene er på og om hørselen til og med virker (undersøkt og funnet svært god), når det mangler (iallfall til tider)  et slags forbindelsesledd mellom å høre og å gjøre? .. Den funksjonen sitter vel iallfall definitivt ikke på ryggmargsrefleks nivå enda. Den kan vel i høyden kategoriseres som selektiv, – og godt er vel egentlig det?

Lek til musikk eller musikklek…

 

Jeg sitter og dingler med beina på den kanten hvor føttene får ha havet som gulv, selv om det er for langt ned. Sjølukta er deilig, den gjør meg mer våken og doven på samme tid. De små leker på stranda ved siden av. Vi er midt i byen. De løper i ring. Ruller seg i sanda. Går barbeinte ut i vannet og finner steiner og skjell. De snakker om alt og ingenting. Jeg følger ikke mer med enn nødvendig. Fokuset mitt er langt der ute blant holmer og skjær som lengter etter meg.

Helt til de finner hver sin bit med drivved. Introdusert av kjenningsmelodien til Indiana Jones er veden plutselig blitt til en bil i ørkenen som møter en redningsbåt (?!). ”bægin..bægin” synger den minste og veden er blitt en ubåt under sanda… ”ooh oo.. mmm. MmmmM.. bægin..” De snurrer rundt med ubåtene sine som plutselig er langt over sanda og ikke under selv om de er ubåter. ”Noma noma ye, noma noma noma yee” kommer av full hals mens ubåtene oppfører seg som fly.

”Here we go agaaiin” Tilbake er bilen over ørkensanda, mens minsten nynner et unikt mamma mia potpurrie.. , og feider over til kjenningsmelodien til Indiana Jones . Veden er blitt til romferjer da filmmusikken fra Star Wars smyger seg ut mellom leppene på de små..Romferjene blir til jetfly med et  ”na na n ana” fra en åttitallsslager jeg ikke husker navnet på.. direkte etterfulgt på glimrende barneengelsk: ”I`m in love with a fairytale…mmm…mmm hourts”. Den andre spiller fele på romferja.

Jetflyene lander som biler og er på vei til å bli sjøgående ”super trouper” med fortsettelse over i en gitarsolo fra Coldplay som gjør at den sjøgåendeubåtbilromfartøyet plutselig duger som gitar… . Igjen er veden ubåt både under og over sanda og Indiana Jones musikken ljomer over stranda..

Mamma mia, det må være grusomt gammeldags å si brrr brrr når man kjører med bil i sanda..

En ny (…) lekekamerat

 

 

 

Etter en hektisk morra, og som alltid noen minutter i siste lita, setter jeg og 5 åringen oss denne helt vanlige onsdagen i bilen. Endelig. På vei til barnehagen. I løpet av disse 5 minuttene vi to har for oss selv hver dag, dukker de underligste samtaler opp.

 Vi har bare så vidt kommet oss ut fra parkeringsplassen, da han sier: ”Mamma: Det er flere enn oss i bilen i dag” Før han sier noe mer, rekker jeg selvfølgelig som en ekte god sørlending å tenke på om min lille sønn mener at Gud er med i bilen. Da stemmen fra baksete sier; ”for jeg har funnet en hund..”

Trøtt som jeg er skvetter jeg litt, og kikker forsiktig i speilet, mens jeg et lite sekund forventer at jeg skal se en liten hund bak der. I det minste en hundebamse.

”Jeg fant den på Bragdøya”, sier han videre. ”Den var helt ensom og alene, og det var absolutt ingen som ville ha den.”

 ”Men snakket du med de voksne om det da?”, sier jeg, og føler jeg endelig fikk summet meg littegrann. ”Neheinei, det gjorde jeg ikke det vel.. For atte hunden er min den, og den er helt usynlig. Den er med oss i bilen nå, og var med meg på Bragdøya i går. For jeg vil ikke ha en katt for atte det har bestevennen min, og jeg syns den er skummel.”

”Men hvor var den i natt da? Sier jeg, og begynner å bli litt nysgjerrig på den minstes fantasivenn. ”Den satt i pappas bil vel.”, sier han veslevoksent. «Men blir den ikke sulten?», spør jeg. «Jo da, det blir den og når jeg åpner matpakka på bragdøya så hopper den opp og spiser en av skivene mine, og da blir den kjempeglad. Og så spiser den usynlig hundemat.»

Bilen vår er framme og stopper på parkeringsplassen foran barnehagen.

«Men mamma, den er helt usynlig og har en helt usynlig stemme, og den er bare min..»Og så springer han (og hunden) foran meg inn barnehagen.