Boblemagemamma og gravidlykke

Boblemagemamma. “Jeg kan skrive boblemagemamma”, sier minsten fornøyd. Som om det er den store lykken, tenker jeg, men smiler likevel av gleden hans over å finne bokstavene til det lange ordet.

Gravidlykke eller et nødvendig onde?

Allerede etter første timen hos jordmor får man med seg en postkasse full av informasjon. Trykket på glanset papir med englebilder av gravide med passe store mager, lekre klær og altfor strålende fornøyde. Hånfullt!

“Du trenger ikke spise for to”, sier den gravide damen på forsiden av informasjonen med mer eller mindre viktige kostholdsråd. Det må da holde lenge hvis jeg klarer å spise for meg selv, tenker jeg.. mens nachosen fra i ettermiddag fortsatt gir sure oppgulp. Spis tran står det, mens jeg tenker på resten av de ikkesmakende trankapslene jeg kastet i sinne etter å ha smakt tran og luktet tran i 3 måneder i strekk. Du legger ikke på deg nok, sier jordmor. Jeg spiser en sjokolade på vei hjem, tenker jeg.

“Vær fysisk aktiv”, under overskriften er det bilde av en passe gravid dame i tettsittende treningstøy midt i et spensthopp. Det er bra det tenker jeg når jeg prøver å kontrollere pusten etter å ha hentet posten i postkassa. Fysisk aktiv kan kanskje være å snu seg vraltende i senga fra side til side når man ikke får sove? Dessuten så får man jo forholdsvis mange flere tisseturer, det må jo regnes inn som aktivitet. “Hvorfor hviler du i trappa”, sier minsten når jeg skal følge han opp i senga. Jo da, det er sikkert strålende å være fysisk aktiv, for de som klarer. For oss andre får det være på vent til bedre tider.

“Gode tilbud på klær til deg og barnet” på forsiden av det glansede bladet med bilde av gravidmor og en sprudlende toåring i ton i ton klær. Selvfølgelig har jeg tenkt på at jeg burde ha klær som sto i stil til mine to småtroll….  Klær som varer i kanskje 3 måneder. Gravidshortsen jeg kjøpte i vår er for kort, – både over og under. Dessuten er det september og shortstida begynner vel å nærme seg slutten. Fordelen med å være gravid er at du får plass til alle klærne i en skuff. Du slipper å bruke tid på å velge klær, for du tar bare det som er rent og passe, og da er det ikke noe å velge mellom. Enkelt og greit.

“Å så godt du ser ut” sier noen kjente jeg møter på veien. Jeg tenker at jeg ønsker meg en lapp der det står: “Ja da, jeg vet jeg ser godt ut, men det er bare synsbedrag”. “Trekk inn magen mamma, jeg skal ta bilde av deg”, sier minsten. Mens eldstemann henter dagens fjerde medisindose til meg, og jeg lurer på hvor det er mulig å hente flere krefter fra.

Snart har både boblemagemammaen og gravidlykken en ende..

MGP vurdering fra sofahjørnet

 

MGP vurdering fra sofahjørnet

Mens godteskåla sakte fortæres, ungene går fra fornøyde til hektisk overtrøtte til sovende og sjarmerende barn. Mannen i huset leser prosjektledelse med et halvt øye og ser på tv med det andre halve, eller var det motsatt. Druestilkene ligger ensomme igjen, og en misunnelsesverdig sommerlengtende Mythos er tom. Klærne har bretta seg nesten selv til mer eller mindre treffsikre toner fra tv og det er viktig å huske disse glimrende bidragene fra hverandre. Her er derfor mine alternative kjennetegn av årets MGP bidrag:

1.Aserbadjan   Sangbar vakreste nysydde kjole

2. Spania            Morsomste dukkedansere

3. Norge              Mulig rusk på stemmebåndet med søteste blunk i lengste tone

4. Moldova       Aller beste snurrebass

5. Kypros           Pakketeipet gitar i 80- talls låt

6. Bosnia            Kuleste pyntegitar blant lysfontener

7.Belgia               Uskyldigste framtoning plassert i red light ditrict

8.Serbia               Rosa sko og reagensrør

9.Belarus           Bevinget paljettfaktor av dimensjoner

10. Irland           Solsystem med kjønnsløs standardballade

11.Greece            Sommersjarmerende hompa hompa takter

12.United Kingdom        Boksemusikk med høy grad av surhetsfaktor

13.Georgia         Terapeutisk guiding av startbevegelser

14.Tyrkia           Fra robotblink med vinkelsliper til catwoman

15. Albania        Mannlig høysåte med fele

16. Island           Rødglødende frodige damer uten spor av aske

17. Ukrania       Tynnkledd redd kvinne i heftig vindmaskin

18. Frankrike   Høyeste rompevrikkfaktor med lite nedtegnbar tekst.

19.Romania      Tandempiano i pyroshow          

20. Russland    Rett fra gata med tegnet jukselapp

21.Armenia       Lengste hår og kraftigste push up

22. Tyskland    Nestengjemt tatovering på sjarmerende jente med minimalt scenshow

23. Portugal      Nattasang med store armbevegelser, rynkenese og vibromunn

24. Israel             Lysfonteneshow til uforståelige nestentoner

25. Danmark     Piccolo i skyggelek til gamle poplåter

Jeg overlater som alltid å la andre finne ut hvem som faktisk er best, og stemmer denne gangen også på pauseinnslaget!

Tidsfrister penger og prioriteringer

Tidsfrister penger og prioriteringer

Jeg har hørt om helvetesuka, men hvorfor er ikke Januar definert som helvetesmåneden en gang for alle? Eller for å være mer presis, Januar, februar og mars kunne alle sammen gå inn i den kategorien. Så har vi plassert dem der de hører hjemme, en gang for alltid. Et nytt år og hånd i hånd inn i helvetsmånedene som ligger der på rekke og rad for å ta i mot deg.  Det positive er at det er 28 dager i februar. Snakk om lykke! Det betyr i det minste korte tid mellom lønningene. 

Hvem er det som har funnet på at absolutt alt skal rapporteres innenfor disse månedene, det skal regnskapsrapporteres, og budsjetter skal leveres. Sirlige skriftelige rapporter skal fortsatt trykkes ut i fire eksemplarer og sendes pr post (!) til oppdragsgiver innen 1. Mars. Hadde det enda bare vært 1. Mars da, men neida alle det er mulig og rapportere til velger sin egen unike rapporteringsdato. På et tidspunkt da (samme tidspunkt som i fjor på samme tid) kommer mitt blonde hode så langt at jeg skjønner at jeg må sette ned en lang liste for å holde styr på alle tidsfristene. For å kunne prioritere og rekke å levere riktig rapport til riktig sted på rett tid. Og de rette søknadene i 5 eksemplarer til rett sted til rett tid, som igjen avler nye rapporter..

Hvis noen lurer. Ja, det var nøyaktig samme tid i fjor, men når jeg teller etter har det visst dukket opp enda noen flere tidsfrister, siden i fjor på samme tid. Det merkelige er at det alltid er noen (av type overordnet karakter) som mener at akkurat den saken haster ekstra mye og helst skulle vært ferdig i går, men de som mener noe om det pleier å ha sin egen unike mening. Totalen blir dermed at alt skulle vært ferdig i går.

Et synlig tegn på at det ikke bare er meg i denne verden som driver den slags aktivitet på dette tidspunktet er postkassa.  Der kommer de gule, og rosa med vindu på i fullt monn… Og er du riktig uheldig så får du de adressert fra Sopranos mafiaen. Regningene. Årsoppgjør meg her og der, og avregninger. Avregninger liksom.. Hva slags ord er det? Regninger er greit å forholde seg til, de kommer og må betales og kunne således hete påregninger. Men avregninger burde det ikke da være meg som ble regnet av, og dermed fikk penger isteden??  I Itillegg sier avregningen at jeg alltid har brukt mer av noe enn året før, den er alltid enig med seg selv om det. 

Hjemme venter forsikringsselskapet, dørselgerne, alarmselgerne. Start et nytt år med å forsikre deg bedre. Lev trygt inn i det nye året, svar innen 1. Mars så får du det beste tilbudet. Sukk.

Begynne før? Hørte jeg noen sa det? Altså desember er Kosemåneden, og man blander da ikke kosemåneder og helvetesmåneder. Iallfall ikke i min enkle hjerne.

Juletradisjoner

Juletradisjoner

Jeg ser på meg selv som et rimelig fleksibelt menneske. Men så dukker jula opp, med planer og gaver, pynt og kaker, og plutselig er all fleksibiliteten min endret til ”for det er jo sånn det alltid har vært”. Jo da jeg kan endre meg tenker jeg, og gumler i meg en pakke med Nidars julemarsipan enda det ikke har blitt desember enda (med et snev av dårlig samvittighet, for hjemme hos oss begynte ikke jula før i desember) Eller her om dagen da jeg forspiste meg på clementiner, selvfølgelig med diskusjonen om det virkelig er clementiner, eller de ganske så annerledes mandarinene, som jeg sitter og spiser her helt alene ved kjøkkenbordet sammen med nøtteknekkeren godt skult bak ryggen. For med hvilken rett har jeg egentlig til å spise clementiner (eller var det mandariner) og valnøtter ved et bord på en helt vanlig tirsdag i november.

Og bladene da, selv om all nyttig(og unyttig) informasjon om jula ligger klar til bruk på internett, så finnes det en egen liten lykke i disse høyglanspolerte julemagasinene med de samme oppskriftene på julekaker, julemat og julepynt. Og selvfølgelig hva man skal gjøre med alt overskuddet av mat, hvert eneste år etter at nordmenn oppdaget Spania så er plutselig juletapas en hit, så kan vi kalle det vår egen lille variant av tapas, og smile fornøyd med oss selv.

Men likevel…

Jeg må lage pakkekalender til de små, det er jo bare pakker som duger, og de skal være i rødt papir som i fjor, sier ungene, og de skal henge der de gjorde i fjor. Jeg smiler fornøyd, og tenker at da er alt sånn som det skal være (selv om jeg lurer på når i all verden jeg skal rekke å kjøpe og pakke inn de 48 pakkene)

Og så kakene da, ok jeg har en forkjærlighet for kakene, og jeg kan gjerne variere. Altså selvfølgelig etter at jeg har bakt pepperkaker, som jeg alltid må bake fordi det er bare det som lukter skikkelig jul. Og så må jeg jo lage berlinerkranser, (selv om jeg syns det er like tungvint hvert år) fordi det lagde alltid farmor. Dessuten så hadde naboen i hjembygda alltid hvite kakemenner (og ja jeg vet at menn ikke skrives menner, men kakemenner skrives sånn helt sikkert!), og det fikk jeg aldri hjemme så det skal iallfall vi ha. Krumkakene, de har jeg jo lært at skal være i et hvert hjem til jul, og smultringer, og sirupsnipper, sjokoladekjeks, sara bernahrd, appelsinkaker..Mmmmm.. de er gode.

Julekonfekt.. Har noen nevnt julekonfekt?? Deilige saker fulle av sjokolade og nøtter, en dæsj appelsinskall og likør. Brente mandler, nei da de er ikke bedre enn de vi kjøper, men det lukter jo brente mandler i huset i fire dager etterpå.  Dessuten så sitter det sånn klissete brente-mandler-stoff på hele komfyren til julemiddagen er over..  Julestemning god som noen.

Det er gøy med tradisjoner, og selvfølgelig må vi lage god gammeldags julesylte med grisehode og gode greier. Vi graver kjøtt og koker lammelår. Og hvert år er det godt med julepålegg å ta opp fra frysen til påskegjestene også.

Kreativ, jeg nei. Jeg er ikke det minste kreativ. Ehh kanskje bortsett fra når jula nærmer seg. Av en eller annen grunn får jeg et enormt behov for sånne mer eller mindre fine (kanskje helst mindre siden det er meg) lage-ting.  Plutselig så er det liksom innmari koselig å sitte der med småtroll fulle av lim og glitter og si ”nå lager vi hjemmelagde julemerkelapper vet dere gutter, og det legger sikkert kusinene deres merke til”. Etterpå lager vi de søte små julenissene, som vi hvert år skal gi bort, og hvert eneste år finner de små ut at akkurat de julenissene må vi ha selv. Men det er enda plass til noen små rød cernitjulenisser i vinduet så vi lager sikkert noen i år også..

Mer var det kanskje ikke, bortsett fra at jeg må ha hjemmebakt brød og rundstykker i fryseren, og store runde julekaker fulle av rosiner, som plutselig havner på døra til venner og kjente en sein kveld. Jeg lager hjemmelagd julekrans til å ha på døra, og må bake kjeks for å fylle i små kakebokser til venner og kjente. Og jo da den grusomt stygge nissen som jeg har fått skal selvfølgelig få sin plass i vinduet i år også..

Går det an å forkorte forkortelsesspråket?

 

En sykdom uten en forkortelse, kan vel ikke være en virkelig diagnose?

Årsaken til innleggelsen kan være en SAB, TBI, MS, CP, MELAS,TIA eller noe helt annet pga for eksempel et FIF, og pasienten kan fortsatt være i feks PTA eller PTSS.

Pasienten blir skrevet ut fra sykehuset og blir fulgt opp av ART, hvis ikke TSB eller LAR er involvert. Gjennom tilbudet på sykehuset definert i en BHL skal pasienten ha fått både PPO og OPP (selv om det er to forkortelser på samme ting) gjennom et LMS tilbud, hvis ikke burde RLMS eller NKLMS se på saken etter opprdag fra HSØ RHF eller SHDIR. I løpet av oppholdet har pasienten bådet arbeidet med PADL og IADL eller bare helt vanlig ADL, og observasjoner i ADL kan bli benyttet i forbindelse med AMPS og/ eller FIM. Det er vanlig å benytte kartlegginger som MMS, LOTCA, KDA, WEIS, WRI, TUG, GUG, MAS, COPM, DASH, GAP, RBMT og mange flere alt etter årsak.

Det er mulig at pasienten har kommet i kontakt med brukerorganisasjonen LTN eller LARS som er organsisert innen FFO hvis det ikke var NHF.  Hvis pasienten har psykiske vansker kan han muligens få oppfølging på DPS i nærområdet, hvis det ikke er et ROM tilbud der han bor. NASEP har nok oversikt over dette.

Hvis problemstillingene er komplekse bør pasienten ha utarbeidet en IP, som kanskje het IRP på sykehuset, men må i noen kommuner ha vedtak om dette i EBT. Skal IP arbeidet være innenfor skoleverket omgjøres den til en IOP, kanskje i samarbeid med PPT eller SMI.

For å bedre samhandlingen mellom kommunene (KS- området) og sykehuset (her kalt SSHF) er det opprettet en KPO funksjon og et OSS, avtalene gjennomgås i LGG.

PS: Dette var bare en smakebit

NB: Ingen forklaring følger..

Mvh

GD

Bestemor er en flaggermus

 

 

 

Bestemor er en flaggermus

Nei da, hun er ikke en flaggermus,

men hun var en flaggermus.

Du skjønner hun jobbet om natta

 og sov om dagen.

Da var hun en flaggermus.

Bestemor er en sykepleier.

7- åringen

Ordgrublerier

 

Jeg har forundret meg over gamle ord og uttrykk mange ganger. Det er vanlig i folks dagligtale og mange sprer rundt seg med mer eller mindre gjennomtenkte uttrykk. Men hva betyr de egentlig? Selv skal jeg innrømme at jeg ofte ser for meg en (kanskje) noe i overkant for konkret betydning av ordene…  

 Har du hørt at hun har gitt han på båten? Har han da blitt satt på en båt, eller har han fått en båt. Eller bare en båtferie uten kone og barn? Og med sommervarmen som bare ligger rundt båten, er det egentlig en straff?

Men jeg tar deg på ordet. Hvor tar man egentlig på meg da??  Er det sextrakassering eller hvordan er det å bli tatt på ordet. Vil man le, bli sint eller stønne?

Jeg skal be noen om å ta meg på ordet fortere enn svint. Har dette med stålull å gjøre eller griserT? Hvor fort er egentlig svintet? Apropos svin. Vi har det visst med det å kaste perler for dem, altså svina. Hvorfor kan ikke svinene få litt perler da? Hva er det som er så galt med det? Grisungene blir sikkert skikkelig søte med litt perlekjeder på. 

Slått sammen blir disse da: Du skal ikke kaste perler fortere enn svint..

Du må iallfall ikke gjøre det uten å ta høyde for.. ..Hvordan tar man egentlig høyde for? Tar man høyden på samme måte som man tar tempen på noen??? Eller er jeg på bærtur nå ? Går det forresten an å si til noen at de er på bærtur sånn helt utenfor bærsesongen? Må de gå i frysedisken på ICA da?

Hva om man virkelig har kjøpt katta i sekken, på bærtur på ICA. Er det så veldig ille å få en katt i en sekk da? Tenk hvis det er en skikkelig søt liten kattepus med tigerpels og alt, som plutselig titter opp av sekken din?  Eller hva med det er bedre med en katt i sekken enn ti fugler på taket. Selv setter jeg pris på at fuglene holder seg på taket, framfor i hånda mi..

Det har gått meg hus forbi.. Jeg ser alltid for meg et hus som går forbi meg, hvor er egentlig det huset som går forbi? Er det noen som noensinne har opplevd å bli forbigått av et hus? Er det huset man ikke har fått med seg, eller er det noe helt annet? Ikke skjønner jeg det. Men det kan være fordi loddet er kastet. Og at vi har vært på basar, og at noen har kastet vinnerloddet mitt? Er det muligens derfor jeg aldri vinner i lotto…  

Hva om det står noen med skjegget i postkassa rett utenfor huset som går forbi, og at en annen tar opp hansken etter denne noen.

Barn av 2000

 

7-åringen kommer vaklende, trøtt nedover trappa. God morgen, sier jeg. Så smørblidt bare den trøtteste mammaen klarer. Midt mellom matpakkesmøring, pakking av regntøy og leiting etter bilnøklene som noen (sikkert meg selv) har lagt på et aldeles smart og ulogisk sted. Hodet mitt har klikka, sier 7-åringen. Jeg bare kikker på han, der han står med t-skjorta bak fram og håret rett ut til alle kanter, som en trollunge. Ja! Akkurat sånn som en pc, sier han. Jeg velger å la påstanden stå uimotsagt….

Vi går gatelangs. Jeg og 7-åringen. Bare vi to på bytur. Jeg rekker akkurat kjenne litt lykke innvendig, da det begynner: Jeg er sliten mamma, det er for langt å gå. Jeg har mista tre liv allerede. Vi fjerner for varm genser, jakke og caps og rekker akkurat å unngå at det fjerde livet forsvinner. Oppover bakken forsvinner det ene livet etter det andre, i takt med den utålmodige mammaen..

Hvis jeg ikke får en is nå, så er jeg helt Game over altså!

Vi tar ispause. Knytte skoene pause. Og pølsepause. Tissepause. Sitte på akkurat den benken bare bittelitt pause. Sakte men sikkert klatrer energimåleren oppover igjen. Og Supermario, ehh nei 7-åringen er klar for å handle nye klær og skolesekk. Noen minutter seinere hopper en lykkelig gutt nedover med dobbelthopp og uante krefter. Ny sekk på ryggen, is i magen, caps og jakke som gjør at han ser ut som en tenåring som har vært i krympemaskinen. Jeg har aldri hatt så mange liv, mamma. Jeg har sikkert 80 000 liv, kanskje 80 001, smiler han lykkelig fra øre til øre.

I bilen sammen med lillebroren krangler de om en ny bok han har fått med seg fra skolen. Med diplomatisk evne prøver den kjørende mammaen å få trollene til å skjønne at de må se i boka sammen mens vi er i bilen. Gang på gang. Nå er det siste sjanse sier jeg. Men mamma da, du har bare gitt oss tre sjanser, Supermario får alltid åtte!

Den samme 7-åringen har akkurat lagt seg. Alt for seint etter min mening. Altfor tidlig, sier han selv. Jeg setter meg ned på terrassen, puster tungt. Endelig er det bare meg. Da et lite trollhode stikker ut fra etasjen over meg og roper:

Mamma, nå har jeg bare et eneste liv igjen altså!!!

Språkets finurligheter

Og en beskrivelse av hvordan man kaster stein i glasshus

Med mobiltelefonen godt plassert i hendene taster jeg raskt med begge tomler, raskt hjem til han jeg blant annet deler avisen med. Mens tomlene lever sitt eget liv, kikker på de høye grantrærne toget suser forbi, “Hvordan er det med minsten?” Vel vitende om at han hosta med gjennomtrekk noen timer før. Pip pip,wrrr wrrr: ”Han er fin i formen!” Fin i formen, du liksom, snakker du helt bakvendt nå da?? Hvordan skal man lære unger grammatikk da, når til og med kamuflert nordlandsk i klingende østlandsk har snakkebakvendt grammatikk?

Jeg lener hodet tilbake og hører den kjente stemmen si; ”Gå inn på stua du”, gå på stua da liksom, hvor i all verden har han lært preposisjonene sine? Jeg vet jo at det er fra den andre siden av landet. Hvordan i all verden kan man Gå inn på stua? Klart man kan sitte på en stol i stua, eller gå på stuegulvet. Men ellers så er man ien stue, ikke sant?

Hvor mange ganger har jeg ikke spurt den kamuflerte nordlendingen om han vet om hvor den dingsen er (ikke det at menn generelt har kontroll på dingser utover sine egne kjønnsdingser, men likevel..) og han sier: ”Den ligger på loftet”. Akkurat som om det er så vanlig å ha tre soverom, gang og stort bad og ehh nettopp lofstrapp ja, på loftet? Isteden går jeg opp på det mer udefinerbare begrepet ”oppe” i midt språk og finner dingsen på hans loft og i mitt oppe.

Men noe av det mest begrepsforrvirrende er kanskje kommunikasjon i kjøkkenverden. For når jeg spør om han kan ta med et fat, så kommer han med ikke et fat, men med en tallerken.  Eller så spør han om han skal ha tefat eller fat eller fat, hva egentlig virkelig fat heter på det språket det husker jeg ikke. Etterpå vasker han hendene og tørker det på en håndduk, duk til hendene da liksom. Han skal vel tørke hendene på den og legge den på bordet etterpå. Det beslektete ordet kopphåndduk tar kaka. Hvorfor i all verden tørker man oppvasken med en duk? Til hender? Treordssammensetning høres helt på vidda ut (eventuelt fra vidda), spør du meg..

Jeg trekker ned loftstrappa og legger meg på, ja nettopp loftet, og trekker natthua (hua på hue da liksom, tullehue) godt over ørene jeg, før noen har lagt merke til at jeg driver og kaster stein. I glasshuset mitt..

 

…og sånn går nu dagan….

 

Publisert med godkjenning