Smil og barnesanger eller omvendt

Det er deilig med barnesanger. De bare daler ned i hodet når ungen gir barnesangsignalet, og gir deg respons med smil, større smil og smil med lyd. Jo flere sanger, jo mere smil. Skulle tro babyen visste om teorier om belønning sånn helt fra fødselen av.  Det finnes et utall av dem, og hvor de lagres i alle de årene de ikke er i bruk, er en gåte for meg. De må jo ta opp forholdsmessig mye plass, med tekst og melodi og det hele, der de bor i min enkle hjerne.

Det rare er at det gjerne ikke bare tekst og melodi som dukker opp, men også et helt sett med minner rundt hver enkelt sang. Plutselig er jeg 4 år og synger Ola Diger for full hals, fra en avlang, utslitt bok, med tapet på kanten og rød syltetøy flekk midt i teksten.  På et mystisk vis henger Ola Diger sammen med Kaptein Sortebill i femtenhundreogfjorten.  En ekte lofottorsk jeg er blir feidet over i har du hørt historien om de tre små fisk, bob bob dædidædi bob bob suu. Vil du vite hvordan det låt da Gud skapte alle fisker? Blubb blubb, blubb (eller hva nå fiskene sier) kan du si meg hvem det er?

Vi flakser og flyr gjennom eventyr, vi plukker blåbær til lillebror i et lite mjølkespann, vi gleder oss over bjørnen som enda sover, og reven som sovna når Klatremus sang nattasang for han. Og jammenmeg dukker ikke Åkken Bom fram på månen med øsa si, og knekkebrødvesten eller hva det nå var. I det kua med flettene sin kalv begynner å kjøre moped, lurer gutta i sofaen på hvorfor de ikke har fått høre den sangen, noe de selvfølgelig har fått. Men de har kanskje glemt den, – midlertidig.

Så da ror vi over kattegat med dobbeltvugg flere ganger om dagen, og katter som klatrer opp og ned av bordet. Virre virre vapp, du slapp!  Og lillesnuppa er ikke så nøye på om mammaen husker teksten, og husker vi ikke akkurat så dikter vi bare videre på det første som dumper ned i hodet. Solstrålen stråler akkurat like mye av en bæsj som har tre kanter, som av hatter. I mangel av Ole Brumm bamse har Ole Brumms spisevise blitt omdøpt til Nasse Nøffs grisevise til henrykte latterbrøl fra småtrolla i sofaen. Mens prinsessa smiler både med og uten lyd, på innover og utover pust,  i lykkelig uvitenhet.  

Reklame

Venn med vinden

Venn med vinden

PANG!

Vinden smeller igjen husdøra etter oss. Den slår nesten pusten utav meg. Vinden. Jeg stapper begge hendene ned i bukselomme. Heiser skuldrene opp, så de nesten når inn i ørene. På den måten slipper jeg iallfall ørevarmere. Biter tennene sammen og kjenner det verker i kjeven. Den er isende kald og vond i dag, og kommer fra allesteder og sniker seg inn overalt. Foran meg spretter 6- åringen. Han strekker armene ut, og lar vinden kile han i ansiktet. Det kommer et ekstra kraftig vindpust. Han hyler av fryd, og hikstler. Vinden virvler opp alt løvet på bakken. 6-åringen løper, hopper, springer og fanger bladene. Armer og bein og alt som er mulig å bevege leker med vinden. Han virvler med vinden og alt løvet er bare nye lekekompiser.  Nedover bakken får han medvind og de suser i takt. Han og vinden. Den lille smiler så det glitrer av øynene.

Plutselig er det ikke så kaldt lenger. Og smilet når øynene mine også.

Verdens beste x3, eller enda en gang

Verdens beste

Verdens beste x3

Å våkne opp morgenen etter og se inn i de mørke, vakre nyfødtøynene, kjenne varmen stige fra tærne og opp og la hjertet renne over av varme gledestårer, erkjenne enda en gang det ubeskrivelige av å bli beriket med verdens beste. En gang til.

Fordypet i barnets øyne, våken på lykkerus husker jeg presten (som jeg ikke husker navnet på) som sa: “Å se inn i et nyfødts barn sine øyne er det nærmeste vi kan se et glimt av evigheten” Derfor kikket han de nyfødte inn i øynene, mens han spurte etter siste nytt. Igjen får jeg muligheten til å spørre det samme spørsmålet, og i en blanding av barnslig tro, gode tanker og håp, slenger jeg på: “Jeg håper du fikk en klem av bestefar, før du dro”

Inn i det lille ansiktet ser jeg litt av storebroren, litt av midtimellombroren og litt av bare deg selv. Og det sender meg inn på minnereise hvor jeg kjenner igjen følelsen fra de to forrige gangene: Å ha fått tildelt verdens beste!

Verdens beste

At det er mulig, i løpet av sekunder er kjente spark fra magen, dårlig pust og svangerskapskvalme forvandlet til verdens beste, klar for kos, varme og kjærlighet.

Verdens beste

 

Igjen tenker jeg på mine tre verdens beste, trilleturer, på ustøe skritt, den første maten, klatretur i trappa, kirkehopp, Bragdøyaår, skatter i sjøen, skitur på Bortelid, lange seine familiefrokoster i helgene, telttur i hagen, familieturer på hytta og til syden, søskenbarn……. Alt ligger foran deg, du lille prinsesse. Du er også verdens beste, tittelen er ikke brukt opp, det har bare blitt flere av dem.

Nå er vi fulltallige!

Boblemagemamma og gravidlykke

Boblemagemamma. “Jeg kan skrive boblemagemamma”, sier minsten fornøyd. Som om det er den store lykken, tenker jeg, men smiler likevel av gleden hans over å finne bokstavene til det lange ordet.

Gravidlykke eller et nødvendig onde?

Allerede etter første timen hos jordmor får man med seg en postkasse full av informasjon. Trykket på glanset papir med englebilder av gravide med passe store mager, lekre klær og altfor strålende fornøyde. Hånfullt!

“Du trenger ikke spise for to”, sier den gravide damen på forsiden av informasjonen med mer eller mindre viktige kostholdsråd. Det må da holde lenge hvis jeg klarer å spise for meg selv, tenker jeg.. mens nachosen fra i ettermiddag fortsatt gir sure oppgulp. Spis tran står det, mens jeg tenker på resten av de ikkesmakende trankapslene jeg kastet i sinne etter å ha smakt tran og luktet tran i 3 måneder i strekk. Du legger ikke på deg nok, sier jordmor. Jeg spiser en sjokolade på vei hjem, tenker jeg.

“Vær fysisk aktiv”, under overskriften er det bilde av en passe gravid dame i tettsittende treningstøy midt i et spensthopp. Det er bra det tenker jeg når jeg prøver å kontrollere pusten etter å ha hentet posten i postkassa. Fysisk aktiv kan kanskje være å snu seg vraltende i senga fra side til side når man ikke får sove? Dessuten så får man jo forholdsvis mange flere tisseturer, det må jo regnes inn som aktivitet. “Hvorfor hviler du i trappa”, sier minsten når jeg skal følge han opp i senga. Jo da, det er sikkert strålende å være fysisk aktiv, for de som klarer. For oss andre får det være på vent til bedre tider.

“Gode tilbud på klær til deg og barnet” på forsiden av det glansede bladet med bilde av gravidmor og en sprudlende toåring i ton i ton klær. Selvfølgelig har jeg tenkt på at jeg burde ha klær som sto i stil til mine to småtroll….  Klær som varer i kanskje 3 måneder. Gravidshortsen jeg kjøpte i vår er for kort, – både over og under. Dessuten er det september og shortstida begynner vel å nærme seg slutten. Fordelen med å være gravid er at du får plass til alle klærne i en skuff. Du slipper å bruke tid på å velge klær, for du tar bare det som er rent og passe, og da er det ikke noe å velge mellom. Enkelt og greit.

“Å så godt du ser ut” sier noen kjente jeg møter på veien. Jeg tenker at jeg ønsker meg en lapp der det står: “Ja da, jeg vet jeg ser godt ut, men det er bare synsbedrag”. “Trekk inn magen mamma, jeg skal ta bilde av deg”, sier minsten. Mens eldstemann henter dagens fjerde medisindose til meg, og jeg lurer på hvor det er mulig å hente flere krefter fra.

Snart har både boblemagemammaen og gravidlykken en ende..

Tannlegeskrekk

Tannlegeskrekk         

 Ja, jeg er redd. Virkelig. Hver gang håper jeg at underne kommer og at det åpner seg en luke i gulvet som sluker meg og redder meg (men det skjer aldri). Så redd at jeg har hatt følge til tannlegen mange ganger i voksen alder.. Sånn at tannlegen booket tannpleieren til samme tid sånn at de kunne være to. Så redd at tannlegen nekta å behandle meg før jeg hadde valium i kroppen som virka.

 Men denne gangen skulle alt være bedre. Jeg kikka inn i medisinskapet kvelden før tannlegetimen og så at det var tomt.. Tomt for tannlegevalium. Tenkte ikke noe mer over det, og sovna likevel (mot normalt). Morraen etter kikka jeg inn i skapet en gang til og det var fortsatt tomt for tannlegevalium, likevel gikk jeg på jobb (mot normalt). Og det var på dette tidspunktet at varselklokkene burde ha ringt. Jeg kjørte på jobb.

Hadde tett program på jobb, og kjørte til tannlegen så jeg var der i det timen min skulle begynne.

 Det var da alvoret begynte. Svetten piplet ut panne. Jeg svimlet. Gikk ut av bilen og over veien.  Trappa opp til tannlegen var lengre enn noen gang, og for hvert trinn ble gangen mer skjelvende og ustø. Jeg karret meg helt fram til resepsjonen og sa: Har du en valium?

Damen bak disken kikket på meg. Uten å si noe tok hun opp telefonrøret. I det sekundet lurte jeg på om hun var mer redd for meg enn jeg var for henne. Eller at jeg så ut som jeg skulle få hjertestans så hun ringte 113, eller om hun skulle ha hjelp av vektere til å hive meg på dør igjen. 

Der kommer en dame gående nedover gangen. Hun har hvit frakk på seg. Egentlig er hun ganske søt og har beroligende øyne. Men jeg ser det ikke. Egentlig tror jeg hun er hyggelig også, og hadde det ikke vært for at hun er tannlegen min kunne vi sikkert gått ut på kafè sammen.. og spist ehh. gulrøtter? Men jeg merker det ikke.

Hun sier med myk snill stemme som høres ut som piggtråd: Det er altfor seint å få valium, den virker ikke den skjønner du før tannlegetimen er over. Men du kan få valium og så sette deg og vente i 20 min på venterommet.. (Jeg går ikke inn dit tenker jeg). Eller så kan du bli med meg og få det overstått.

Jeg nikker skjelvent og umerkelig, og følger etter. Jeg får bite tennene sammen da. Hvordan biter man egentlig tennene sammen når man er hos tannlegen? På de få skrittene inn på tannlegekontoret rekker jeg å tenke lange tanker. Hvordan skal jeg overleve dette? Jeg må klare det? Hvem kan hjelpe meg? Freud, – er det seksuelle frustrasjoner som er bakgrunnen? Kan jeg onanere samtidig? Hva med adferdsterapi? Hvis jeg får stor nok belønning etterpå? Hvilken belønning? Og hvem gir meg det? Mitt eget visakort er tomt… iallfall etter å ha trukket det hos tannlegen. I det jeg går inn døra tenker jeg at jeg må klare å ha fokus på det beste jeg vet, -sydenturer er det første som faller ned i hodet mitt.

Jeg setter meg ned i solstolen. Noen andre regulerer den langt bakover. Sola blir plassert rett over ansiktet. Den varmer, – jo kanskje litt. Jeg må lukke øynene så sterk er sola. Gap opp er det noen som sier. Jeg gaper, men hvorfor skal jeg gape på sydentur? Og hvorfor i all verden er det noen som prøver å putte inn en diger pappsak i kjeften min.. Kjennes ikke ut som mat, er det en slags straff? Det gjør vondt. Gap igjen er det noen som sier. Jeg gaper som besatt, – følger ordre. Det gjør vondt langt nedi tærne. Er det sandstorm siden det prikker i tennene og i tannkjøttet?

Ta litt vann sier noen. Det blir iallfall godt i denne varmen, og sånn som jeg svetter. Jeg drikker. Det er lunkent. Jeg spytter.. Akkurat som på vinsmaking. Legger meg ned igjen i solstolen.

Gap opp!. Jeg gaper, inn kommer et digert sugerør. Er det paraplydrinken som endelig kommer? Men det er ingen mojitos, ingen forfriskende mynteblader, ingen kalde isbiter, ingen avslappende alkohol. Bare mitt eget spytt som blir sugd ut.. Blærk. Og mere sandstorm.. Slutter den aldri den prikkende ekle sandstormen? Og hvorfor gaper jeg egentlig når det er sandstorm i syden?

Du er ferdig!

Jeg reiser meg som i transe.

Null hull!

Neste gang skal jeg tenke på sex….

På øyhopping i Lillesands skjærgård

På øyhopping i Lillesands skjærgård.

2 små og 2 store i 20 fot med 5 knop og kajakk på slep gjennom Lillesands skjærgård på oppdagelsesferd etter små og store skjærgårdsidyller. Fullpakket av soveposer, badetøy, ullgensere og proviant. Hører om at noen drar langt, men hvorfor skal vi det når vi kan tøffe rundt her i dagesvis midt i det fineste fine.

Vi drar ut fra Vallesverdfjorden og har første matstopp ved Hjelmsholmen/ Nilsholmen rett innenfor Blindleia her er vi i le for havets bølger, mens fartsbølgene fra de store, raske gjennom Blindleia får du også her. Holmene er imidlertid perfekt å bade fra både for små og store, og det store bjørnebærkrattet midt på øya forteller oss at vi bør dra tilbake igjen når det blir plukke-bjørnebær-tid.

I Nilen ligger båtturistene på rekke og rad og få steder er det vakrere enn akkurat her. Hvis du foretrekker og ikke ligge i kø med de andre kjører du inn sandsundet fra Nilen og slår deg til på Øyholmen. Her ligger det små ferdiglagde båthavner for båter som ikke går altfor dypt. Det er klart vann med sandbunn, og selv om vannet ikke har nådd den fantastiske temperaturen enda, må det vasses og bades. Stedet er ypperlig for overnatting!  Litt lenger ute finner du en liten lagune som er helt perfekt for bading på stille dager, men ha med egen kile, det er lite å fortøye i der ute.

Mellom Grønningene utenfor Ågerøya finner du en større lagune som du må dele med flere.

Det er alltid en god ting å lokke med is, men hvorfor dra til Lillesand for å handle? Turen inn til Indre Årsnes Landhandel er stille og rolig og det er ganske gøy å kikke etter Kassetassen som bor i Kassenkanalen.  Er det mye vind ute på havet, vil du finne le for alt her inne. Innerst i Isefjærfjorden ligger Kjøstvedtholmen og Hestsholmen. Hele området ligner mer på en innsjø enn havet, men røper seg med den svake smaken av salt og blåskjellene i strandkanten. Innerst mot enden av Isefjærfjorden finner du kanskje de fineste svabergene, og et grunt område for de som liker å vasse. Hvis du liker rolige farvann å padle i, er også stedet perfekt. Muligheter for å kombinere skog og sjø finnes også her.

I Buttangsund mellom Indre og Ytre Tronderøy fant vi altfor seint på kvelden turens fineste badested for småtroll, klart vann og fin sandbunn, men det var altfor grunt for å ankre for kvelden. Derfor tøffet vi videre med lovnader om å komme tilbake ved en seinere anledning.

På Gitkilsholmen innenfor Mortensholmen er man i le uansett vindretning, det er også ekstra bonus for kveldssol, og god grillmat. Når maten er fortært og solnedgangen nytt til siste stråle lusker en mink langs vannkanten på den andre siden. Den går også en ekstra æresrunde for oss i kombinasjon med frokosten vår morraen etter. Fisken spretter høyt omkring båten, men treffer aldri fiskesnøret som ligger godt forvart i båten.

Selv om sola glimrer med sitt fravær er vinden helt stille og vi velger å tøffe ut fra Lillesand havn gjennom Grunnesund og har et strandhogg helt alene på Lille Malmen. Her beiter det sauer, og et svanepar ser ut til å ha slått seg til ro. For de minste er det en skjermet plass for kajakkpadling på egen hånd. Sørlandet viser seg fra sin aller vakreste side når solstrålene skinner på skrå gjennom skylaget og treffer de blankskurte svabergene her ute.  Et perfekt sted for overnatting.

Under tordenværet overnatter vi på Rånsholmen på utsiden av Justøya. Her er det både grillplass og plass til et par telt. Under den gamle igjengrodde grillen på øya bor det en liten mus, som vi mata med pannekakerester. På vei til doen var bringebæra modne, og går du litt til på stien over øya finner du en hemmelig liten strand med hvit sand og langgrunt til over sundet omtrent. Denne må vi vise til Torunn, sier småtrolla!

Sommerlykke

Sommerlykke

Lukta av en kasse jordbær,

 i bilen på vei hjem.

En egen kurv solmodne norske jordbær,

 for å nyte ett og ett.

En diger skål med jordbær delt i biter med skjei

før et lett dryss med sukker,

og fløte over det hele.

Synet av en nyrensa bolle med jordbær

i solvarmen på terrassen.

Fersk loff med jordbærskiver

og sukker på.

Jordbær med is,

fra Hennig-Olsen.

Nyrørt jordbærsyltetøy.

 

Gi meg litt jordbær bare…

Tyvtitt på ultralyd

Tyvtitt på ultralyd

Tyvtitten kjennes som å få et glimt av et under, å få smugkikke på en fantastisk gave lenge før gaveutdelingen. Du skulle visst du, lille menneske, at vi satt der og så på deg. Vi så hjertet dunke taktfast og fort. De forklarte, pekte og målte og funnet bra nok for dine 20 uker. Vi så deg veive med armene, og jeg tenkte at du vinka til oss, som for å fortelle at du hadde det bra.

Et lite menneske, et lite under, en liten gavepakke enda så uferdig for utenforverden. Du må vokse og bli stor, stor nok til å ta utenforverden med storm med øyne som så vi igjen kan se et glimt av evigheten.

Mens vi venter har minstemann sagt at fram til du blir stor så heter du kosetrollet, når du blir stor nok kan det nok hende du skal få et annet navn. Din største storebror funderer på hvordan maten din smaker gjennom navlestrengen og om du kommer til å like alt som mammaen din spiser med en gang. 6 åringen ler seg skakk på ekte seksåringvis bare vi nevner at du skal få pupp når du kommer ut, og ordet bæsjebleie gir nye latteranfall.  Vi har sett på ultralydbilder av storebrødrene dine, og nyfødtbilder med rare navler. Nysgjerrigheten for hvor og hvordan du kommer ut ser enda ikke ut til å være stilnet, og legger opp til flere forklarende samtaler.

Voks og bli stor, du lille under. Familien din venter på en liten prinsesse…

Jeg lengter

Jeg lengter…..

 

Jeg lengter etter å kunne sette meg i båten og høre tøff- tøff lyden utover mellom skjærrane. Jeg lengter etter å kunne ta på småtrollene shorts og t-skjorte og sende de barbeint ut i grasset. Jeg lengter etter å spise ferske reker eller grille på en holme. Jeg lengter etter humlenes godmodige vipping i blomstene. Jeg lengter etter å springe inn alene til tjernet og rive av klærne og hoppe naken uti. Jeg lengter etter å kunne sitte i mørket på verandaen i skinnet fra stearinlysene og høre gresshoppene. Jeg lengter etter å se små barn finne lykken i alt det rare som finnes i sjøen. Jeg lengter etter å våkne og høre kvitrende, lykkelig fuglesang. Jeg lengter etter se det bugne av blomster og høre turister med alle slags språk innta byen.

Men aller mest lengter jeg etter å bli gjennomvarm, kle av meg og strekke kroppen ut på et varmt svaberg og høre sommerlyden i det fjerne, –  og bare nyte å være til.

Nå er den her snart….

Sommeren!

Mens vi venter

Med små barn i huset er de små turene like viktige som de store.

”Mamma, når skal vi på båttur igjen?” spør minstemann.  Jeg kikker lengselsfullt bort på båten i hagen og rekker å drømme meg langt ut på havet, før han vekker meg med å spørre samme spørsmål om igjen: ”Når skal vi på båttur, da? ”, sier han utålmodig. ”Først må den komme seg på sjøen igjen”, sier jeg. Og ser ned på småtrollet mitt som allerede har fått glitrende øyne med speil av sjøens skatter i seg. ”Men jeg vil på båttur nå!”

Og hvorfor ikke?

Vi fikser varme sjokolademuffins. Finner fram iste, kaffe, kopper og servietter.

Vi slipper å kjøre bil på vei til båten denne gangen. Vi bare tar med oss det vi trenger og hopper over i båten via gardintrappa på grasset.

Småtrolla krøller seg i tepper og puter framme i båten, leser Donaldbøker og gomler sjokolademuffins. Bortsett fra manglende redningsvest ser alt riktig ut.

Lukta av varme sjokolademuffins blander seg med lukta fra nyskifta oljefilter og lengter etter luktene fra sjø og hav. «Husk å kaste dreggen», roper naboen i det han går forbi.

Forbausende stille på havet i dag, verken bølger eller båttrafikk.  Men årets første hagebåttur kjennes ganske forfriskende likevel.