Jeg sitter her med bunka med brev mellom hendene. De eldste av brevene er like gamle som meg. De lukter gamle brevark, gammelt støv og håndskriften vekker gode minner fra jeg var liten. Med brevene mellom hendene husker jeg farfar spille ”Per spelmann” på fiolinen, og jeg husker hvordan det glitret av øynene da han med stolthet viste fiolinen han hadde bygd selv. I kroppen husker jeg hvordan det var å klatre opp på den rød ”trappestolen” nede i kjelleren, og spise frokost med farmor og farfar. Jeg husker matpakketurene til hengebroa, de eneste gangene farmor gikk i bukse. Jeg husker de hemmelige liljekonvallstedene som jeg trodde bare jeg fikk vite om. Jeg husker farmors forklær, berlinerkransene og raspet gulrot. Kokesjokoladen i den nederste skuffen og farfars stemme som leste Bjørnstjerne Bjørnson og reiste verden rundt på kartet. Alle minnene er fulle av trygghet og tid.
Vi var i barnedåp på søndag (…) Grete heter den lille, og det er en god liten jente. (…) Vi har vært ute og badet og fisket, og vi har det så hyggelig. Nå er kl 21 og vi har en fin solnedgang som vi ser herfra.
Jeg smiler når jeg leser fra min egen barnedåp, og oppdager at brevet må være skrevet på hytta. I solnedgangen. Jeg tenker på at jeg også kan nyte samme utsikten, – hver sommer. Takket være farmor og farfar.
Dere får vel besøk av familien på søndag, og da må dere hilse fra oss. Vi savner dere, det må vi jo innrømme. Men vi har jo våre nærmeste her og det teller jo mest.
Jeg blir imponert og stolt over hvordan de pakket sammen alt de eide og reiste fra søsken og venner de hadde hatt hele livet, for å flytte til oss. Den nærmeste familien deres. Hvordan de savnet Oslo, familie og venner samtidig som de i brevene bekrefter ønsket om å være i nærheten, i nærheten av oss. Jeg syns først og fremst de var utrolig tøffe som turte og flytte 30 mil midt i pensjonistalderen, og gikk i gang med å få nye venner og bli med i det som skjedde i bygda. Og de fikk det til.
Mandag reiste vi til Stavern. Det var litt av en reise. Først tog til Moss, buss til ferja. Ferje til Horten, 1 ½ times ventetid i Horten. Buss til Skoppang, 1 ½ time og vente på tog til Larvik. I Larvik hadde bussen til Stavern nettopp gått, og en time til neste buss.
Og hvordan de reiste. Flere av brevene skildrer hvordan de reiste for å besøke familien sin, jeg har aldri tenkt på at det kunne være mulig å bruke en hel dag for å reise fra Oslo til Stavern, – kollektivt.
Jeg har tenkt å reise fredag 6. april, så har jeg en dag før jeg skal i selskap. Toget er i Oslo 18.35. Håper det ikke er så forsinket. Det er lenge siden jeg var i Oslo nå, så det skal bli hyggelig å treffe dere.
Jeg flirer når jeg leser om hvordan hun lagde avtaler om å treffes på Østbanen dato og klokkeslett, i et brev sendt flere uker før reisa. Det hadde aldri skjedd i dag.
Men det jeg virkelig sitter igjen med, og som gjør at jeg blir varm, stolt og glad er måten hun beskriver familien sin, – oss. Hvor opptatt hun var av oss og hva vi gjorde, hvor viktig det var for henne å være tilstede som en del av familien.
Jeg blir oppriktig takknemlig for at akkurat dette var min farmor og farfar!
Gsmil 
Dette er så vakkert og godt å lese, like vakkert som solnedgangen fra hytta 🙂
Det gir en god følelse å kjenne røttene sine, gjenoppfriske minner og gå tilbake i tid på et tidspunkt da man selv er i stand til å skjønne hva som ligger i ordene man leser.
Jeg har selv gjort den samme reisen sammen med min far. Vi har sett på gamle bilder av besteforeldrene mine, lest gamle brev, gamle postkort og gamle notatbøker. Det er som om det gir meg et ekstra ben å stå på, at jeg får en dypere forståelse av hvem jeg er, hvor jeg kommer fra.
Det gjør meg takknemlig og glad over å ha opplevd dem og å huske dem. Og jeg gjør meg noen tanker om min egen rolle som far – vil noen en gang gjøre seg slike tanker om meg?
Veldig godt å lese, Grete – takk for at du deler med oss!
Minner er gode! Og følelsen av tilhørighet og oppriktig kjærlighet.:)
Blir helt rørt jeg med, vennen… er sånne minner, når de også forblir minner, blir de bare enda sterkere.
Godt å være stolt av noen. Godt med alle ordene inni ordene, de som aldri kan skrives, men kjennes og føles.
Og du formidler… strekker hånda over plenen og klemmer lett til. Takk!
De ordene som er mellom er vel det som kjennes sterkest, – men vanskeligst å formidle.
*klemmer tilbake*
Sitter med gåsehud og leser, fine Grete… Tenk så viktig det egentlig er å kjenne sin bakgrunn og egen familie, slik du er heldig og gjøre. Slike brev og de fine minnene, må gjemmes godt i hjertet 🙂
Takk for at du leser, Curly. Jeg er takknemlig over alle de gode opplevelsene og gode minnene. Og de man gjemme i hjertet i rommet for rike skatter er vel med på å forme hvem man egentlig er??
🙂
Nydelig skrevet, kjære søster – og helt sant!
Tenk at de flytta fra hovedstaden til ei lita bygd på sørlandet bare for å være nær oss – og at de lærte seg å trives der selv om de savna venner og familie i Oslo.
De brevene var bare vakre.
– De gleda seg alltid til vi kom, og var stolte av oss, og brydde seg om når vi spilte konserter eller gjorde det bra på skolen eller var syke eller – uansett.
Det er godt å ha alle de gode minnene. – Og hytta har vi enda, og til sommeren innvier vi kaffefjellet igjen på ordentlig – med kaffikjele og dronningsjokolade!
Torunn
Jeg blir så utrolig imponert over de, og ganske så ydmyk. Tenker at de ofra ganske mye for oss. Jeg husker de egentlig bare fornøyde.
Klart kaffefjellet skal innvies. Med messingplakett, nyfeid og det hele. Kake på kakefat, kaffe og sjokolade. Kanskje vi burde skaffe en fluktstol og?
Ja vi må ha fluktstol og nybakt kringle og kaffimat – eg savner de eg – og savner pappa og bestemor og bestefar og alle som bare forsvant alt for tidlig selv om vi var veldig glade i de!
Men farmor sine brever kommer alltid te å være et minne – og kanskje bloggen din og – men vi må finne ein måte å bevare minnene på!
Tror ikkje andre enn farmor hadde 20 år med håndskrevne brev….
Torunn
Vi må finne oppskriften på farmors kringle til den innvielsen!!
Det er ikke bare at hun skrev brev ofte i 20 år, men at de i andre enden virkelig sparte på dem. Og for en skatt for oss å få!
Jeg savner også…..
Tårene triller når du beskriver disse tankene dine. Jeg blir stolt og glad for at jeg har vært i familie med disse menneskene ( har lært dem å kjenne gjennom et langt liv) tror de har lært oss mye om familiesamhørighet. Så sitter jeg igjen med stor takk for at jeg er en dal av alle mine 20
og jeg ble litt stolt fordi du fikk til å skrive det her! 🙂